Søskenkjærleik

Ikke at det har noe betydning for dere, men jeg vil nødig feilinformere, og benytter derfor anledningen til å rette på to greier fra forrige innlegg: 1) mailen ble aldri besvart fordi den faktisk aldri ble lest, og 2) mottakeren var ikke den skyldige i laderproblemet. (...)

Så tilbake til 22. juli - en sørgedag for mange, men i dette tilfellet en god dag for meg. Gjennom store deler av min barndom har jeg flydd mellom mine foreldre med en UM-mappe rundt halsen, og nå skulle jeg for første gang være den som tok i mot et barn med en slik mappe. Skakke legge skjul på at det var en stor glede å se mi åtte år gamle lillesøster komme løpende mot meg med åpne armer og et glis om munnen. Dette var faktisk på samme dato som hun fem år tidligere ankom Kristiansand med familien, men det var jo ekstra stas å få henne på besøk helt alene. (Foreviget av min lånesjåfør, Vilde).

Sykkelen jeg tidligere har fortalt om, ble tatt i bruk allerede samme dag, men det ble ikke stort mer enn det. Vi tråkket avgårde til busstoppet for å busse til byen (og med tanke på at de ikke har annet enn skolebuss i Båtsfjord, var jo dette et stort øyeblikk i seg selv). Der lånte vi bok og film på biblioteket, møtte en klovn, og var på kafè for å innta lunsj. Alt dette var veldig hyggelig, men da det plutselig gikk opp for åtteåringen at vi på hjemturen skulle opp alle bakkene vi hadde syklet ned, anbefalte hun meg å flytte...?

Ellers fant vi ut at vi har arvet håret fra hver vår forelder - hun morens tykke manke, jeg pappas tynne fjon - og sendte derfor en hårselfie til pappa. Daglig besvarte jeg cirka 298 tilfeldige spørsmål som startet med hva/hvem/hvor/hvorfor/hvordan, og de første kveldene presenterte jeg henne for noen av mine filmfavoritter fra 90-tallet. Jeg har også fått forståelse for de som mener jeg til tider er en skummel fotograf som tar bilder uten at noen får det med seg, da jeg oppdaget at lillesøster gjorde nettopp dette med meg - blant annet da hun fulgte meg til synstest hos Brilleland.

Så fikk hun seg ny skolesekk, littegranne popcorn, et av mine søskenbarn til venninne, og en litt eldre venn som gjerne ville prøve sparkesykkelen hennes.

Hun fikk også møtt to til av mine søskenbarn, to av mine onkler, mi inngifta tante, min bio-mor, min stefar, og to av familiens dyr. (Jo, det stemmer at jeg som 18-åring rømte alene til andre siden av landet, men i løpet av det siste året har jeg plutselig blitt omringet av en masse biologisk materiale).

I tillegg til galningene over her, presenterte jeg henne for min bestis og hennes sønn. En av dagene var vi i lekeland, hvor jeg ikke bare klarte å ta en skummel sklie, men også klarte å revne opp buksa mi da jeg ivrig skulle ta igjen Christine på trehjulssykkel. En annen dag var vi ved Odderøya museumshavn for å innta kunnskap om krabber og sånn.

I fare for å høres ut som en gammel bestemor, vil jeg bare tipse om at dette er en bra greie som inkluderer både kreativitet, tålmodighet, frisk luft og litt mosjon. Tjohei.

Fant det hele ganske underholdende selv, til tross for min høye alder. Fikk for eksempel produsert krabbesnøre, holdt et torskehode, observert krabbefisking, og rodd i båt. Det med torskehode var kanskje ikke direkte gøy, men det er visst bare noe man må gjennomgå hvis man er dum nok til å uttrykke "æ e fra Båtsfjord, æ har jobba på feskebruk!" når de spør om noen kan ordne agn. Lærdom: ikke skryt av sommerjobben du hadde som 14-åring.

Sharon (som mi lillesøster forresten heter) fikk også hilst på min reservefamilie - og siden de skulle reise bort, var vi så heldige at vi fikk overta huset. Der fikk vi besøk av lille Alvilde og hennes mor, vi benyttet oss av hagen, og var generelt svært fornøyd med å bo i noe større enn mine 35 kvm. Lillesøster var selvfølgelig lykkelig over å endelig slippe oppoverbakkene mine, og gleden var minst like stor da hun oppdaget at det fantes en fungerende TV med barnekanaler der.

Utenom hva bildene viser, var vi i travparken, i badeland, i Arendal, på kino, og i dyreparken. I dyreparken var hun ikke bare med i tømmerrenna, men insisterte også på å ta "slegga". Dette er en karusell jeg tok sammen med hennes mor for fem år siden, og i ettertid ikke har fått noen andre enn min onkel med i. Jeg advarte om at det var sjukt høyt, at vi kom til å havne oppned, og at det var for sent å ombestemme seg om vi først satt oss i stolene - men hun lot seg ikke skremme, og svarte bare "ja!", slik bestemte åtteåringer gjerne svarer. Hehe. Dette var det eneste ordet jeg hørte henne si fra vi tok avgjørelsen, til karusellen stoppet opp og vi svimle kunne gå av (...). Menne, vi var begge fornøyde med å komme oss ombord på Kaptein Sabeltann's skute da (skuta jeg som barn så på VHS).

Den nest siste dagen vår gjorde vi en siste tråkkeinnsats på syklene, og dro innom sykehuset hvor hun fikk en aldri så liten omvisning i grønt. Samme kveld lo vi over den mislykka eggkokingen min som dekket fatene med gule plommer, og mimret tilbake til den natta jeg i tretiden vekket henne med et hyl som kunne minne om en brannalarm. Vettskremt spratt hun opp av senga som en nyrista brødskive, så på meg med store øyne, og utbrøt "ka e det, dadda??!" med en halvskral stemme. Sjokkert over min egen reaksjon i mørket, prøvde jeg å roe oss begge ned ved å si at det "bare var en edderkopp på meg", samtidig som jeg desperat vrengte av meg tøyet og så meg rundt på gulvet. Da vi begge fikk øye på en gigantisk edderkopp i et hjørne, stivnet vi til, hadde et par sekunders stillhet, og endte opp med å diskutere løsninger. At klokka nærmet seg tre på natta, og at åtteåringer ikke bør holdes våkne ved et slikt klokkeslett, kunne vi selvfølgelig ikke ta hensyn til. Og fordi vi brukte altfor lang tid på å diskutere hva vi kunne gjøre med dette dyret, ble vi heller vitne til at den presset seg selv inn i en sprekk ved døra. Lillesøster løste det hele ved å blokkere sprekken med bøkene som tilhørte kveldsritualet vårt, og vi ble etterhvert enige om at det var på tide å prøve å sove. Egentlig en tragedie, men det skal sies at denne opplevelsen ga henne latterkrampe på flyet nordover, og det var faktisk det første hun valgte å fortelle pappa og de da vi ankom flyplassen der oppe. Herlighet.

Den siste dagen hadde vi middagsdate i byen, pakket, og tok en "takk for huslånet"-selfie til mamma og de. (I mellomtiden hadde hun visst tatt seg tid til å lage en skriftlig hilsen til meg). Pakkinga foregikk forresten oppi min splitter nye gule koffert - en farge jeg valgte for å enklere finne den på alle rullebånd rundt omkring i verden. Kjempesmart, tenkte jeg. Lite visste jeg da at jeg skulle ankomme både Båtsfjord og Kristiansand UTEN denne kofferten, og derfor måtte få den levert på døra da den endelig kom til rette. Så da jeg ankom toppen av Norge, ble altså Rema 1000 det første jeg måtte besøke, slik at jeg i det minste kunne vedlikeholde min egen tannhygiene. Passa fint at det lå en julegave og ventet på meg i garasjen da - en med perfekt innhold for anledningen.

En litt uheldig landing i nord, der altså - men alt i alt en veldig fin søskenferie i tiden før dette. Jeg har lært at det å tilbringe hele elleve dager i strekk med et barn jeg plutselig har fullt ansvar for, kan være ganske krevende. Selvfølgelig var jeg forberedt på at det ville bli det, siden jeg vanligvis bare har ansvaret for meg selv og kan gjøre som jeg vil, men jeg innså at jeg ikke hadde tatt uplanlagte uenigheter med i denne forberedelsen. Vi har vel alle hørt noen si "jeg tror jeg er dårlig mor", kanskje bare på grunn av en uenighet med barnet, over en beslutning som har blitt tatt. Vel... Jeg har alltid ment at barn trenger grenser, og det mener jeg fortsatt, men jeg kunne likevel kjenne på akkurat dette selv. Plutselig lurte jeg på om jeg var en elendig storesøster, bare fordi jeg hadde sagt ordet "nei".

Heldigvis er det også utrolig mye fint som følger med det å tilbringe så mye tid med et barn. Med ei lillesøster. Så mye godhet og kjærlighet, nok til å gjøre opp for alle slags uenigheter. Mitt favorittøyeblikk var da jeg følte meg så elendig som beskrevet over her, og hun avbrøt stillheten på bussen ved å snu seg mot meg og si "dadda? du e den bæste storesøstra man kan tænke sæ". Opptil flere kvelder kunne hun også avslutte dagen med å si "i dag har vi hatt en skikkelig fin dag!". Og på et tidspunkt lurte hun plutselig på om jeg kunne huske fjorårets ferie, hvor vi begge var syke og hun likevel fikk lov til å kaste ball i hagen med meg mens pappa stekte pizza. Jeg svarte "ja?", og det eneste hun hadde å si var "æ syns det va så fint at æ fikk være lamme dæ". Er det mulig <3

- V.

Det var 1% strøm da jeg trykket "send"

Det kan godt være at denne ærligheten jeg til tider produserer, om konsekvensene av det å ha en ustabil skalle altså, etterhvert ikke får meg til å oppleves som annet enn oppmerksomhetssyk. Sånn får det i så fall bare bli. Jeg har konkludert med at den ustabile skallen min er en sentral greie i mitt liv, og at mitt liv er hva som får denne bloggen til å eksistere i sitt niende år.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. De fire siste dagene, for å være mer presis. Mandag og tirsdag var jeg et nokså avbalansert menneske som jobbet de timene jeg skulle, og som brukte den resterende tiden på såpeopera (les: Hotel Cæsar). Onsdag var jeg om mulig enda mer avbalansert, det var fridagen min, og jeg valgte derfor å avlyse ukas andre møte med hjernekrymperen min. Det fantes tross alt ingenting mer å fortelle ham.

Jeg fikk ikke sett en eneste scene med Juni Anker-Hansen denne ettermiddagen. Jeg skal spare dere for de latterlige detaljene, men før jeg visste ordet av det ble jeg tilbudt kveldsmat på lukket avdeling. "Før jeg visste ordet av det" er naturligvis en overdrivelse, for de timene mellom der føltes ærlig talt ut som en evighet. Jeg inntok i alle fall en yoghurt, for yoghurt er som regel hva de tilbyr om du takker nei til brødskiver. Begeret var merket med "melon & pasjonsfrukt", og selv om jeg forsåvidt liker denne smaken, angret jeg umiddelbart på at jeg smilende hadde svart "neida" til spørsmålet om det var en spesiell type jeg ville ha.

Selvfølgelig var det en spesiell type jeg ville ha, jeg hadde tross alt bare inntatt den type yoghurt hver eneste dag de fire siste månedene, men det kunne jeg jo ikke fortelle henne. Selvfølgelig vet jeg at jeg kunne det. Det er en hel del jeg kunne sagt, til en rekke forskjellige mennesker, men jeg finner det ofte eklest å bare holde kjeft. Det er også en hel del jeg kunne skrevet om, deriblant fagpersoners uenigheter som gir meg følelsen av å være en kasteball, men det holder jeg også kjeft om. Jeg velger å tenke at alle forsøker å gjøre jobben sin på best mulig måte, og at det med "kasteball" bare oppstår fordi begge parter mener at de faktisk gjør den beste jobben.

Denne kvelden sendte jeg likevel en mail til psykologen min. En mail bestående av 1219 nokså konstruktive ord, som egentlig ikke handlet om annet enn min skuffelse over at han hadde fratatt meg min egen mobillader. Jeg avsluttet med "du skapte i det minste en følelse i meg. Gratulerer med dét.". For ja, det gjorde han. Det skal visst ikke mer til enn en fratatt mobillader for å skape storm i min skalle, når dørene rundt meg er låst. Selv ikke store fine vindu kan gjøre opp for en slik hendelse. Det var 1% strøm da jeg trykket "send".



Jeg har for lengst sluttet å uroe meg for både laderen og det faktum at han aldri svarte meg tilbake, for jeg skrev meg ut igjen dagen etter, og tok laderen med meg hjem. Hjem til mine egne yoghurter. Jeg hadde tross alt ingen interesse av å oppholde meg på et sted jeg verken hadde planlagt eller lyst til å være. Christine datet meg på Egon, slik hun ofte har gjort like etter mine utskrivelser, og livet fortsatte som normalt. Helt frem til kvelden kom og jeg stirret jevnlig på klokka, helt til den nærmet seg halv fire på morgenen og jeg til slutt sovnet uten å legge merke til det selv.

Problemet er at når èn følelse kommer ut, etter månedsvis som fange bak en likegyldig vegg, vil den gjerne forsøke å dra de andre følelsene med seg. Det er dette som skaper uro, som om kroppen forsøker å la de bryte ut, og hjernen bruker alle sine krefter på å unngå nettopp dette. Utbrudd av innestengte følelser, altså. Følelser som er fanget av hjernens likegyldighet. Likegyldighet som skal lure kroppen til å føle seg avbalansert, helt til det ikke går mer. Jeg vet ikke, det blir for komplisert selv for meg, men noe i den duren.

Det var forresten på dette tidspunktet jeg mistet kontrollen over kaffeinntaket. Da kroppen min ville noe annet enn meg selv, altså. Jeg hadde for eksempel ikke bedt om at hjertet mitt plutselig skulle gi fra seg så harde slag at hele kroppen min vibrerte i det jeg tok et åndedrag, selv i liggende posisjon. At konsentrasjonen min skulle gjøre det umulig å se en stakkars episode av Hotel Cæsar sammenhengende, eller umulig å lese i boka om Britt-Marie som mener at alt kan rengjøres med natron.



I helgen tok jeg meg selv i å samtidig ha på både tv, radio, og spotify - fordi det var umulig å slå seg til ro med noe som helst av det. Det trengte ikke gå mer enn en time før jeg hadde benyttet meg av alle møblene i huset heller. Reservefamiliens hus, hvor jeg passet katten. Beina mine vandret målløs mellom den grå sofaen, den sorte sofaen, den sorte stolen, den oransje stolen, spisebordstolen, kjøkkenstolen, og til og med krakken på badet. Sistnevnte fordi kroppen ikke orket å stå oppreist etter enda en runde med det jeg "liker" å kalle psykisk oppkast. Nå er det heldigvis umulig å kaste opp hjernemasse, men fordi det for kroppen av og til føles ut som om hele hjernen befinner seg i magesekken, er det sånn det blir. Too much information? Ja, enig. Beklager det.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. Deretter skulle jeg fortsette å fortelle om random hendelser fra sommerferien, men nå ser jeg at innledningen min har blitt til et helt blogginnlegg. Jeg hadde ingen plan om dette, og har derfor ingen god avslutning heller. Det er bare nok et innlegg om hvor ustabilt det er å være ustabil. Kjedsommelig info om at det er mulig å gå fra å ha et tomt og likegyldig indre, til et indre med konstant uro - bare fordi noen nekter deg å lade mobilen når du selv ønsker. Neida... Neida, og joda. Jeg skriver dette med et snev av ironi, samtidig som jeg er fullstendig klar over at jeg bagatelliserer en hel del. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg i det hele tatt velger å dele dette med dere, for jeg kan kjenne at jeg har skrevet alt for mye om psykisk helse den siste tiden.

Jeg burde nok heller fortalt dere at jeg i løpet av ti minutter gjorde meg klar for å ta bussen til byen i dag, kun for å skamfull hente ut en sykemelding på legekontoret, og tok i døra der rett etter at de som hadde låst den gikk inn i heisen jeg kom ut av. De kunne godt ha fortalt meg at den var stengt, siden det kun var denne døren som fantes i fjerde etasje, men det gjorde de ikke. Jeg tok i døra enda en gang for å være sikker, og så marsjerte jeg småforbanna avgårde til Ark for å kjøpe den nyutgitte boka av Linnèa Myhre. Hun hadde akkurat pakket den ut, dama bak disken. Flaks for deg, tenkte jeg, og takket pent. Deretter busset jeg hjemover, tilbrakte en hel time hos noen ender ved et vann, og så inntok jeg cirka tre kopper kaffe hos mamma.

- V.

Keisersnitt, gullklumper og bomkjøp

Nå kan jeg heldigvis ikke huske noe som helst av det, men det ryktes at jeg en vintermorgen ankom denne verden som en såkalt keiserinne. Jeg har for lengst konkludert med at dette er et trøstenavn de har valgt å gi alle barn som blir skåret ut til denne verden, da de (vi) dessverre ankommer med XXL i hodestørrelse. Jeg er nemlig livsikker på at det er nettopp dette, selve keisersnittet, som skyldes at jeg i min oppvekst har måtte leve med størrelse 60 i ridehjelm. Livsikker ja, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer. Jeg er jo tross alt ikke den eneste i familien Bremnes som må leve med en stor skalle, og flesteparten av oss er født på normalt vis. Det hadde bare vært litt bedre om jeg kunne lagt skylda på dette, i stedet for å klandre pappa for ugreie gener. Ikke det at han bryr seg så mye om akkurat det da, for de gangene jeg for eksempel påpeker at vi har et irriterende høyt hårfeste med store viker, ler han mens han forteller at hårfestet vårt ikke har viker, men fjorder... Jeg finner fader meg ingen trøst i det.

Dere, derimot, er heldige. Jeg har nemlig forstått at dere verken ble presset eller skåret ut til verden, men hakket ut av fjellvegger som må gullklumper som nå har blitt store og fine. Dette er jeg også livsikker på, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer, det heller. Jeg finner bare ikke noen annen forklaring på hvordan det er mulig å være så fine som dere. Dere som leser, liker, kommenterer, og kommer bort til meg med komplimenter på jobb. Dere skulle bare visst hvor patetisk jeg følte meg i det jeg publiserte forrige innlegg. I en sms-logg har jeg visst svart "har skrevet meg ihjel, og skal sitte med skriveangst resten av kvelden" til min bestis. Opptil flere ganger vurderte jeg å slette hele innlegget. Men så tikket det inn en tommel her, et hjerte der, og en kommentar eller to - og jeg er enda helt sjokkert over responsen jeg ble sittende igjen med til slutt. Over all forventing, virkelig - så tusen hjertelig takk! Vit at det varmer noe veldig. Et stort digitalt hjerte sendes ut til hver og en av dere. <3

Menne... Hvis jeg skal fortsette der jeg slapp, sånn cirka ved utskrivelsen, må vi nesten bla tilbake til slutten av juni. Da kan jeg informere om at jeg for eksempel gikk tur i Arendal, drakk kaffe, hadde besøk av nabokatta, og så på regnbuen.

Så mottok jeg gaver. Sjokolade fra huseierne, en "Veronika"-blomst fra ei dame i Arendal, engelsk bygave fra bestis, og en supersøt magnet fra en kollega. Jeg er jammen heldig!

Etter ukesvis fra hverandre, ble jeg endelig gjenforent med katten i mitt liv (som egentlig er reservefamiliens katt, men jeg liker å tro at han er min, for shit som jeg elsker denne katten).

På et tidspunkt fikk jeg dilla på chiagrøt - noe som førte til at min stakkars instagram-konto plutselig lignet en matblogg.

Min sjuke kollega, Jorunn, hentet meg hjem til seg så jeg fikk gitt dyrehjertet mitt enda mer påfyll - og en uke senere gjennomførte vi en regnfull date på fiskebrygga.

Jeg fikk endelig somlet meg til anskaffelse av ny sykkel (som min stefar testkjørte), og siden jeg ventet besøk av lillesøster, tenkte jeg at det var greit å skaffe en til henne også. Via Finn.no utvekslet jeg sms'er med en sykkeleier som ikke svarte annet enn "ok", "ja" og "greit" - men da jeg tenkte at dette sikkert bare var en som var dårlig i norsk, troppet jeg likevel opp ved angitt adresse. I døra ble jeg møtt av en liten guttunge som ba meg bli med i hagen - hagen som var fylt av et mangfold av brukte sykler - og vi stoppet til slutt opp ved den han trodde jeg skulle ha. Overrakset over både guttens alder og alle syklene, hadde jeg plutselig glemt hvordan sykkelen så ut... Så jeg sa ja, tenkte "denne så skrøpelig ut", betalte likevel, og trillet den ut på veien. Allerede to meter senere innså jeg at jeg akkurat hadde betalt noen for å ta meg av deres overflødige søppel, men til tross for skammen jeg kjente over å trille på dette skrapet som lignet tyvegods, fikk jeg likevel presset den helt frem til reservefamiliens garasje (4km unna?). Der så jeg at jeg allerede hadde stående en annen sykkel av samme størrelse, og at den såkalte barnesykkelen jeg så i annonsen, slettes ikke var den som nå hadde fått meg til å svette i panna. Jeg betalte altså for å ta i mot søppel, slite det avgårde, og få noen andre til å kjøre det på søpla for meg.

(Dagen etter ble jeg forresten kjørt til Vennesla, hvor jeg fikk kjøpt en faktisk barnesykkel, som både var finere og billigere). Ja. Så fikk jeg mat levert på døra, besøkt Marte som sovnet, og sett min egen vindurefleksjon da jeg rundt halv åtte på morgenen var på hundelufting iført min orange nattkjole. Interessant?


I Arendal fikk jeg spilt badminton med min stefar, tatt et gledeshopp for feriestart, og servert "sommerfrokost" til mi biologiske mor.

På Flekkerøya besøkte jeg båten min stefar jobbet på, stirret på havet, og vinket farvel da de seilte avgårde.

Storesøstra mi var på det årlige sørlandsbesøket hos samboerens familie, og jeg var så heldig at jeg ble hentet for å være med de i dyreparken :)

Ikke for å være en irriterende tante, men altså... SE på dette tantebarnet mitt. Noen ganger klamrer hun seg fast som en apekatt mens hun sier "bææære mi tante", og da dør jeg faktisk litt av glede. Så nydelig.

Like etterpå fikk jeg besøk av mi lillesøster, som jeg etterhvert reiste nordover med - men det ser ut til at jeg har skrevet nok for denne gang.

Takk for meg.

- V.

Ordet galehus (og mange andre ord)

Etter å ha fått spørsmål om å gjenoppta denne blogginga da, og like etterpå svart "joda, jeg skal skrive at jeg har vært fem uker på galehus og sånn", kom den humrende kommentaren om at ordet galehus ikke måtte brukes. Det er visst et sånt type ord man brukte før i tiden, da folk med psykiske lidelser ble møtt med oppgitt forundring, og deretter erklært sinnssyke. "Men jeg ser at det kanskje kan bli litt tungvint å skrive distriktpsykiatrisk senter", ble det raskt tilføyd. Alt under en lattermild stemning.

Det var ofte en slik stemning. Jeg antar det er sånn det kan bli i en prosess med daglige treff gjennom en hel måned. Lettere, løsere, mer avslappet. Det er vel det som er meningen med det hele også, men jeg har likevel aldri opplevd det så avslappet at min vante latter har blitt til latterkrampe. Vanligvis er det vel heller det motsatte de foretrekker å få frem, men det ble verken forsøkt det ene eller det andre. Det bare ble sånn - psykologtimer fylt med spontan latter. Det var fint. Mest fordi jeg ikke alltid var alene om å le, noe som gjorde at jeg på et tidspunkt fikk se kleenex'en bli tatt i bruk av dette profesjonelle mennesket. Personlig har jeg jo aldri tatt i en kleenex. Det er visst ikke min greie. "Du gråter aldri her, men det skal ikke mye til for å få deg til å le".

Jeg liker å le. Jeg liker selvironi. Og jeg liker å holde en slags ironisk distanse til det faktum at jeg liksom er psyk. (Ja, jeg måtte til og med tilføye ordet liksom, ser dere). Så selv om jeg for noen år siden valgte å "komme ut av skapet" ved hjelp av et seriøst innlegg, som fikk langt mer oppmerksomhet enn forventet...

...vil jeg helst beholde ironien. Jeg vil kalle det galehus, og jeg vil slenge innleggelsestiden med i blogghistorikken min, akkurat som alt annet hverdagspjatt jeg plotter inn her. For det er i grunn det det er. Hverdagspjatt, altså. Jeg lever med denne halvustabile psyken året rundt, og jeg kommer muligens til å fortsette med det til jeg går i graven. En innleggelse betyr altså ikke at en behøver å tenke "shiiit, nå er hun syk igjen!", det forteller bare at det er nødvendig med litt ekstra hjelp akkurat da - som om det oppstår en høyere feber som trenger hjelp til å senkes.

Poenget mitt er hvertfall at jeg har nok av tid til å forholde meg superseriøs til det hele. Nok tid til at jeg blir drittlei av det - det å stadig skulle dykke ned i det seriøse dypet, for så å forsøke å fortelle om alt jeg fant der nede. Og da er det jaggu en lettelse å kunne fjase alt vekk i et slags ubetydelig kåseri, slik som dette.

Uansett; det er visst flere som lurer på hvordan det egentlig er bak de lukkede dørene. Nå behøver de ikke nødvendigvis å være lukket, men det kan de jo også være. Der kan en havne både frivillig, under det jeg vil kalle frivillig tvang, og tvang. Men siden alle havner der av forskjellige årsaker, og får forskjellige opplevelser, kan jeg bare snakke for meg selv.
For meg var det å havne der frivillig, slik jeg gjorde ved min aller første innleggelse, som å komme til himmelen. Jeg hadde jo aldri opplevd noe sånt før. Folk som passet på døgnet rundt. Matservering. Ingen blid maske som måtte klistres på, og ingen dårlig samvittighet for late dager, nettopp fordi jeg ikke kunne gå ut alene. Et trygt lite rom, og en slags pause fra livet.

Ved frivillig tvang, har jeg lært at ting kan føles helt annerledes. Dører på gløtt til enhver tid. Uønsket tilsyn i hytt og pine. Badedør som ikke kan låses. Vindu som ikke kan åpnes. Nattevakter som lyser med lommelykt. Fratakelse av ladere og alle andre "faretruende" gjenstander. Maks 15 minutter i frisk luft. Stadig nye fjes. Gjentakende spørsmål. Lite klausofobrisk rom.

Det er litt absurd å skrive nå i ettertid, men på et tidspunkt opplevde jeg å få tårer i øynene av bare tanken på å sitte uovervåket på kafè med en venninne. Indre overtalelser måtte til for å unngå å stange hodet i murveggen eller skrike høyt. Alt jeg ønsket var å ta et steg utenfor den låste døra, og vandre gjennom det våte grønne gresset. I sånne tilfeller kan man visst bli så desperat at man blir overveldet av følelser bare av å få øye på en... måke. Et liv, rett utenfor det lukkede vinduet. Et liv jeg tok meg selv i å takke for at var der. Da lo jeg litt av meg selv, det skal sies. Innså jo at dette var en sånn type galskap man ser på film.

Det samme innså jeg da jeg telte åtte skritt frem og tilbake over det lille gulvet, i all desperasjon. Men jeg endte i det minste opp med forståelse for hvorfor enkelte folk mister forstanden av å være innesperret. Skakke værra lett!

Det gjelder visst å puste, da. Lese en bok, kanskje - eller positive ord, som jeg for min del fant i noen englekort fra bestemor. Ta i mot besøk. Og så, hvis man forholder seg rolig og samarbeider og alt det der, blir man kanskje sendt avgårde til åpen avdeling. Og der, dere, der kan man leve livet...

Jeg tok meg for eksempel friheten til å studere svaneegg, hilse på foreldrene, ha ulovlig kattebesøk på rommet, og vandre til Rema hvor jeg kjøpte ei hel ku.


Så benytta jeg anledningen til å bli kjent som "den gale puslejenta", bortsett fra at det aldri var noen som egentlig kalte meg det da. Det startet bare med to små puslespill jeg hadde anskaffet selv, som jeg la på mitt eget skrivebord. Men så dukket det opp en ansatt som viste meg en egen hylle for puslespill, og da et av de var ferdiglagt, dukket en annen opp med enda et. Fikk litt hjelp her og der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg pyntet bordene i fellesstua med to tusen puslebrikker. Velger å tro at det også er sånt man bare ser på film, så jeg fraskriver meg alt ansvar grunnet pleiernes påvirkningskraft.


Utenfor observerte jeg fugler, var på middag hos familien til Marte (Marte som endelig kom hjem en tur fra Afrika!), og holdt Kari med selskap mens hun smurte inn trommehinnene mine med deilige strofer i Ravnedalen.


Plutselig gikk en hel dag bort i dyreparken også, hvor min biologiske mor anskaffet meg to kilo sjokolade, og ga meg årets første tur i tømmerrenna. Min onkel derimot, ga meg tidenes kick i den sjuke karusellen - før han ble en smule flau over meg da jeg klinket litt på det gamle pianoet i huset til tante Sofie, mens jeg trallet på noen nordnorske viser. (Kunne jo ikke vite at det skulle samle seg publikum rett utenfor døren).


Så gikk jeg turer, da. Ute i det fri, gjennom vått gress, blant skrikende måker.


Det hendte også at jeg brukte timesvis på å stirre himmelen ihjel gjennom romvinduet mitt, helt til jeg ble så lei at jeg dro på hjembesøk til meg selv. Men så hendte det også at jeg fant en edderkopp eller to der, og umiddelbart returnerte til galehuset. Der kjente jeg straks på takknemligheten over å være omringet av mennesker som i tillegg til å servere mat, også kunne assistere i edderkoppmord. Som tilbakebetaling fant jeg det ok å skrive en såkalt mestringsplan, for det blir de visst så glade for...

...for hvis det er noe som går igjen under alle innleggelser, så er det akkurat dèt. Mestringsplan. Det skal liksom være den store løsningen - en plan fylt med kontakter man må huske at man har, avledninger man må huske at man kan gjøre, og evt ord man må huske at man kan tenke. Jeg ler litt av det, men det tror jeg må være lov etter x antall eksemplarer.

Vilde ler jeg også av, eller egentlig mest med. Hun kom endelig tilbake fra rundreise, og som i en romantisk film kunne vi løpe mot hverandre i Markens, før vi hadde lunsjdate med rekeskrelling og drakk cortado. Salaten til slutt er en annen lunsjdate, med Christine. Så... Det jeg tydeligvis kan få tårer i øynene av å tenke på lukket avdeling, kan man altså gjøre så mye man bare vil på åpen.

Ja, og vipps, så var det på tide å skrive avskjedskort. Ikke at det er noe som forventes, men jeg ender visst opp med å gjøre det hver gang, på samme måte som min favoritt ender opp med å tegne til meg hver gang. Denne gangen ble det et blanda værforhold med kloke ord, mens den fine psykologen heiv seg på "tegnetrenden" og laget både hjerter og en ghost hug. Sykt koselig, selv om jeg godt kan skjønne om dere nå lurer på om jeg faktisk er halvveis til femti, og ikke fire år, haha.
En som ikke tegnet da, tok meg med i drivhuset for å overlevere to planter til meg - og jeg har aldri hatt en grønnsaksplante i mitt liv, men plutselig var jeg eier av to stykker! En som skulle gi meg tomater, og en som skulle gi meg paprika. Gøy :)

Jordbærtokt tok hun meg forsåvidt også med på et par ganger, og dagen før sankthans kjørte vi avgårde til stranda i overskya vær, hvor hun overtalte meg til årets første bad.
En nattevakt ga meg godteri, etterfulgt av kommentaren "her har du noe å sove på - en for å sovne raskt, og en for å sove lenge", og favoritten min serverte meg plutselig litt hjemmebakst.

Så de er altså fine, disse menneskene som jobber for å gjøre hodet til folk hakket lettere. Jeg hadde jo aldri orket å jobbe med en som meg selv, men jeg setter pris på at de finnes. Selv når jeg "hater" at de finnes, setter jeg pris på de. En innleggelse er altså ikke skummelt, slik jeg selv trodde for noen år siden - det er bare en pause fra hverdagen.

Og nå, dere - nå trenger jeg jaggu en pause fra all denne tastinga! God helg, og gratulerer til dere som holdt ut gjennom all denne lesinga!

- V.

Et pang i tiden

Bare sekunder tidligere hadde jeg fra sofaen betraktet variasjoner av hvite skyer, som på den blåfargede bakgrunnen gled forbi i et usedvanlig høyt tempo. Det var sekundene før det sa pang.

Nå har jeg heldigvis aldri opplevd lyden av et maskingevær i virkeligheten, men i et knapt sekund skulle en nesten tro at det var nettopp dette som smalt til. Jeg er hvertfall sikker på at jeg aldri har hoppet så kjapt ut av en liggende fosterstilling før. Men det var ingen gevær. Det var bare regnet. Ordet "bare" er forsåvidt ikke noe jeg liker å bruke i forbindelse med regn, for jeg elsker regn. Jeg var bare ikke forberedt på det, der det i dette tilfellet dukket opp helt ut av det blå (bokstavelig talt). Det kom faktisk så plutselig at jeg på et tidspunkt kunne observere begge værtypene på èn og samme tid - fra samme stue, bare to forskjellige vindu:

Ambivalent, var ordet som først dukket opp i mitt hode. De fleste har nok hørt at været kan matche innsiden vår, og i dette øyeblikket opplevde jeg altså en 100% match. Et ambivalent vær, til mitt ambivalente indre. Pluss og minus på èn og samme tid, uten at en har bedt om det. Et pang, liksom. Men det er jo verken været, hodet, eller det indre som er det største problemet. Det er tiden. Samtidig som den føles helt uutholdelig langsom, går den også altfor fort. I tankene kan vi skru den tilbake, holde oss i nuet, eller skru den fremover. Likevel gjør den ikke annet enn å gå. Den venter ikke, den spør ikke. Tiden bare går, og jeg hater det.

Nå er det kanskje meningen at jeg skal komme med et godt poeng her, men jeg har ingen. Jeg kan bare konkludere med at vi (les: jeg) ikke har kontroll over noe som helst, spesielt ikke tiden, og at det derfor er hele fem måneder siden sist jeg leverte fra meg hverdagspjatt her inne. Om det skulle være av interesse å vite, var det faktisk en psykolog som stilte meg spørsmålet om jeg snart skulle gjenoppta bloggingen. Det var først da jeg kom på at jeg i det hele tatt har en. En blogg, altså. Så vi får nesten bare bla tilbake til der vi slapp sist, sånn ca... Slutten av februar, hva?

Da var jeg blant annet på kafèdate med engelske Davina og hunden Lucky, og jeg var overtrøtt etter nattevakt med min gøye kollega. Jeg fikk tidenes skjønneste kopp av en annen kollega, og endte opp med et litt annerledes utseende etter et par timer i tannlegestolen. Dette utseende startet i grunn med bollekinn, utviklet seg til blåveis, og avsluttet med en gulgrønn ansiktsfarge - men disse fargekodene skal dere slippe å se.

I mars var jeg på frokostdate med min kjære fjerne nabo (Ingfrid, en kollega som tidligere var nesten-nabo), og hadde flere kaffedater med fuglen min. Jeg mottok kjærlighet av favorittkatten min, og fikk gleden av å vandre på snøunderlag.

Jeg fikk også hørt pianospill av barnefingre, sett på rosa kveldshimmel, vært med på roadtrip gjennom skog, og hengt litt over et tomt basseng. (...)

Plutselig kunne jeg dele ut påskeegg, og sammen med Alvilde ønske folk en god påske. I påsketiden opplevde jeg også litt av naturen i Arendal, da jeg passet dyrene til min biologiske mor. Det er jo alltid hyggelig å se at en hund og en katt kan være venner - men en smule utfordrende når de er så gode venner at katten bare følge med på tur. Spesielt når katten er for nervøs til å holde samme tempo som hunden, og vi derfor stadig må stoppe opp og vente. Skakke være lett!

En av mine tyske kollegaer ga meg "påskeegg", jeg leste engelsk bok for barna til Davina, og jeg kysset på Alvilde som denne måneden fylte et helt år! Jeg fikk også en type kjærlighetserklæring fra nok en kollega.


Med Davina og barna vandret jeg rundt i enda mer av Arendal's natur, og hjemme hos reservefamilien i Kristiansand laget jeg julestemning til meg selv. På et tidspunkt var jeg litt uenig med Kari, og på et annet tidspunkt sosialiserte jeg meg med noe biologisk materiale (søskenbarn og vår felles onkel, der altså).


I april koste jeg enda mer med favorittkatten min, og jeg hylte under oppdagelsen av gammelt vepsebol i reservefamiliens hage. Jeg fikk dilla på melon, og under blå himmel utvekslet jeg latter med fine lille Alvilde.

Når det gjelder Alvilde, har jeg helt siden hun lå inni magen på mora, lovet at jeg skal lære henne å like Litago (snakk om seriøst løfte, ja). Og nå som hun hadde fylt år, fikk jeg endelig presentert henne for meninga med livet. Til gjengjeld viste hun meg underholdningen ved å observere måker, fly og biler på utsiden - mens mora serverte oss smoothie. Og så... Nok en kollegagave, som denne gangen var en himla sjokoladepakke. Har jeg nevnt at jeg har kollegaer som er laget av gull?

Så var det mai, da. Måneden hvor varmen, våren og solstrålene gjerne kommer - og alt det der kom selvfølgelig i år også. Men jeg kan hvertfall skryte på meg å ha tilbrakt timesvis ved sjøen. Her sammen med Christine (bestis), som er like lite glad i denne tiden på året som det jeg er - så jeg gir oss en høy poengsum for denne ettermiddagen.


Etter å ha hatt dilla på melon en god stund, gikk det forresten over til smoothie, om det skulle være interessant for dere å vite.


Sammen med Christine fikk jeg også fylt opp desserttanken denne måneden, og på jobb ble jeg littegrann uheldig på bildene som ble tatt under en evakuering. Da nasjonaldagen kom, startet jeg med å hente strømpebukser i postkassen til en kollega (det gjelder å være i siste liten med alt vet dere), før jeg spiste frokost hos reservefamilien som jeg tok følge med til byen. Der fikk jeg tilbrakt litt tid med deres venner, litt tid med tante Kaisa og Alvilde, og ellers vært sammen med Ingfrid (min fjerne nabo) og hennes vennegjeng. Når jeg tenker meg om har jeg visst feiret med sistnevnte fem år på rad, så jeg antar jeg kan kalle det en tradisjon. Ser dere, tiden bare går!

Ja, så sa det pang da, på flere måter.

(Fortsettelse følger muligens)

- V.

Livet, på dialekt


(Hove, Arendal, 24.03.16)

Æ vokste opp i fjæra. Hoppa fra stein til stein. Erta båra, og sprang fra ho. Heiv ut flaskepost. Så hurtigruta passere. Vinka til feskebåtan. Steina ihjæl rødlusa på de gamle rustne røran som endte opp under havet. Havet va farlig, sa de voksne. Æ måtte aldri gå aleina. Båra kunne ta mæ, ho kunne bli sint. Det fascinerte mæ litt, det der. Farligheta. Det gjør det enda.

Æ gikk på fjærsteinan i dag, på andre sia av landet. Æ hadde løst å bli lita igjen. Så lita som æ va da ho bestemor måtte holde mæ i handa mens æ hoppa. Æ savne ho bestemor. Ho oldemor òg, forsåvidt. Den va fin, den tia der dæm bodde på hver si sia av huset. Huset som sto oppreist der fjærsteinan blanda sæ forsiktig inn i gresset. Det står der enda, barndomshjemmet mitt. Men det e ingen som bevæge sæ bak de vinduan som vende ut mot havet længre.

I dag gikk æ aleina. Sku æ vært så lita som æ va da ho bestemor måtte holde mæ, hadde ikke han pappa fylt 46 år i dag. Da hadde han vært på min alder, sånn omtrent 25. Men det e jo æ som e 25. Og barndommen min, den e borte. Det e ho oldemor og ho bestemor også.

Det e sånn det e, livet. E det ikke?

- V.

Livet som barn, isdronning, dadler, og annet svadaprat

- "Vi har jo ostepop i posen, Magnus! Hva gjør vi med det? Vi rekker jo ikke spise det opp??"
- "Joda - jeg skal spare bilene nå, jeg."
- "Okei, burde jeg også det..?"
- "Ja, det kan du."

De to unge skoleguttene somlet seg sakte men sikkert oppover den eviglange bakken som strekker seg fra Fagerholt og over Gimlekollen. Med hver sin Coop Extra-pose nærmest slepende etter seg, prøvde de altså å løse det som sikkert virket som et verdensproblem. En tredje gutt kom bak de - men fordi han var mer opptatt av å trykke Biler inn i kjeften, enn å følge guttenes jevne tempo, måtte han stadig løpe et par skritt for å ta de igjen. Magnus så heldigvis ut til å forholde seg helt rolig, både til den treige og den engstelige kompisen.

Jeg smilte litt for meg selv da jeg like bak de svingte opp mot min egen gate. I et par sekunder savnet jeg tiden hvor alt handlet om hva som tilhørte hvem, og hvor mange millliter saft de to glassene på kjøkkenbenken skilte. Tiden hvor jeg opplevde lykkerus etter å ha overtalt klassekameraten min til å bytte en tyggis av typen grønn Extra, mot fem ubrukte blyanter. Det var i den tiden hvor tyggis var hellig, og pappa uansett betalte for blyantene mine - noe jeg så på som et ganske ok regnskap. Problemet var bare at denne klassekameraten mente at penalet hans ikke hadde behov for flere av mine "eksklusive" blyanter etter en ladning fra meg - så noen ganger måtte jeg for eksempel låne bort min nyinnkjøpte Nokia i friminuttene, slik at tyggiseieren kunne spille et par runder med Snake.
Bestemor hadde tross alt gitt meg en grønn extra hver gang vi tok følge til barneskolen - så da jeg plutselig var femteklassing på en ny skole, ble jeg nesten nødt til å ta ansvar for å opprettholde tyggistradisjonen. Harde tider, det der. Men guri så takknemlig en kunne være for en stakkars tyggis, og alle andre ting som jeg i dag ikke tenker så mye over.

(Bildepause av Båtsfjord og unge Veronica)


Pappa lot meg for eksempel handle i skolekantinaen hver fredag, og jeg kan enda huske den store gleden fra de gangene han ga meg førti kroner i stedet for tretti, og jeg dermed kunne kjøpe meg en ekstra milkshake. For ikke å snakke om gleden fra den gangen jeg fikk låne en Discman av en klassekamerat, da vi skulle returnere til Norge etter vår andre klassetur til Russland. Avskjed har aldri vært min greie, og jeg kan huske at jeg på bussen befant meg på bakerste seterad, med tidenes største klump i halsen. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men gutten fra midterste rad lånte meg altså en Discman, som jeg fikk beholde hele veien hjem til Norge. Jeg var et stille og sjenert barn, så jeg vet ikke hvordan jeg takket han, eller om jeg i det hele tatt gjorde det - men Aleksander var helten min den bussturen.

I dag kan jeg jo kjøpe tyggis når jeg måtte føle for det. Skulle jeg få lyst på en Discman (evt iPod, som er tilpasset vår moderne tid), kan jeg sikkert kjøpe det også. Det samme kan jeg med både Biler og ostepop, og andre greier som befinner seg i matbutikken. Og ja, mens vi snakker om matbutikk... For noen uker siden da mamma etter jobb satte meg av utenfor butikken, takket jeg nei da hun spurte om å vente på meg, fordi jeg ikke hadde planer om å bære noe tungt med meg hjem. Normalt spiser jeg ikke middag annet enn de to dagene i uka jeg er hos henne, enkelt og greit fordi jeg ikke føler noe behov for det.

Vel... Jeg har ingen anelse som hva som skjedde verken på vei inn eller inne i butikken - men ut derfra kom jeg i alle fall med to sprengte bæreposer, full av pizzaingredienser. Som et voksent og ansvarlig kvinnemenneske, hadde jeg handlet inn til PIZZA. Og så gikk jeg hjem og laget denne pizzaen, fylt med sopp og nachos og alle mulige slags greier - som om det var noe jeg drev med hver eneste fredag. Restene pakket jeg i brødposer og heiv i fryseren, akkurat som et annet voksnent menneske ville gjort. Jeg skjønner meg ikke helt på meg selv - men jeg vil anta at denne skremmende hendelsen har noe med tjuefemårskrisa å gjøre.



Noe annet jeg ikke skjønner meg på, er dere som leser dette skipet jeg finner på å taste fra meg. For de gangene jeg trykker "publiser" og like etterpå tenker at det jeg har skrevet er aaaltfor personlig og teit - DA ser det ut til at dere liker det. Personlige greier, det fenger, hæ? Dere synes kanskje det er interessant å høre at jeg i forrige måned ble dumpa for første gang i mitt liv også da - etter et halvt år i et hemmelig forhold? Forsåvidt av samme fyr jeg selv dumpa for tre år siden, så sånn sett er vi vel skuls. Det er vel sånn det foregår i denne ungdomstiden - sammen her, slutt der. Jeg vet ikke. Vet ikke hvorfor jeg holder slikt hemmelig heller, men jeg finner det bare ikke naturlig å løpe rundt og fortelle om sånne kjærlighetsgreier. Men hvis dere derimot skulle behøve noen tips til hvordan en kan oppføre seg som en såkalt "isdronning" i slike relasjoner, er det bare å spørre. Jeg er visst himla god på akkurat det! Så er jeg god på å sette pris på snøvær og kuldegrader, kattekos, og hyggelige mennesker. En av disse hyggelige menneskene kom plutselig med en pose full av russisk sjokolade til meg på jobb, etterfulgt av setningen "fordi du gjør meg glad". Noe så skjønt!



Bildet over her skulle egentlig bare være en værpause, siden jeg leverer i overkant mye tekst her - men det må nesten bare nevnes at det er en annen skjønn kollega som har bidratt med å forevige morgensola, sett fra sykehuset. Irene, heter hun. Jeg sa lenge "Skogen" til henne da jeg hilste, siden det er hennes etternavn. Deretter ble det omgjort til "Skauen", og nå er det bare "Skaus". Ikke for noe annen grunn enn at det er gøy for meg, på samme måte som det sikkert er gøy for henne å kalle meg "Brems". Problemet er bare at ingen skjønner når jeg spør eller snakker om "Skaus", og da tar det gjerne noen sekunder før jeg kommer på hva hun egentlig heter. Like problematisk som når jeg skriver "tante" i søkefeltet på Facebook, når jeg da skal ha tak i en eller annen tante.

JADA, jeg skriver altfor mye. Og ja, den boblebuksa jeg måkte snø i er faktisk fra da jeg gikk i 8. klasse. Da jeg sammen med noen klassevenninner skulle sitte ute på gata og selge vafler etter skoletid, ga lårene mine klar beskjed om at jeg snart var i ferd med å oppnå hypotermi. Jeg trippet derfor over gata, gikk inn i sportsbutikken, og kjøpte meg en boblebukse. Etter denne ettermiddagen sank halsebetennelse-statestikken min betraktelig, og jeg fikk beholde de stakkars mandlene mine.

Kunne forsåvidt trengt denne bobleboksa da jeg for en måned siden dro til Hamar, for FYTTI der var det kaldt. Stod opp på svarte natta for å starte reisen med fly og tog, og da jeg tråkket ut av toget som stoppet like ved Mjøsa, var det et like stort sjokk som da jeg åpnet flydøra etter å ha landet under min aller første sydentur - bare motsatt. Mine atten år som Finnmarking var sporløst forsvunnet fra hukommelsen. Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde vært vant til dette - den type kulde der neseborene limer seg fast i det man trekker pusten inn gjennom nesa. Jeg høres sikkert himla negativ ut nå, men det er jeg ikke. Jeg ELSKET denne kulda. Var nesten så jeg satte pris på sola i samme slengen. Besøkte forresten Ingunn - en pensjonert nordlending som nesten er like rar som meg selv, og det liker jeg jo.

En annen jeg liker, er Inbal. Det israelske kvinnemenneske som dro meg inn i butikken sin på Sørlandssenteret, og som jeg et par uker senere dro på kino sammen med. I ettertid har vi hatt kafèdater, inntatt sushi, og skravlet på både engelsk, norsk, og hebraisk. Så har jeg ledd. Jeg kan ikke huske sist noen fikk magemusklene mine til å verke av latter, men det har dette magiske mennesket klart å bidra til ved hvert eneste møte.

Dessverre ble denne triveligheten kortvarig, da hun plutselig måtte flytte. En lørdag plukket jeg henne opp etter hennes siste arbeidsdag på senteret, før vi tilbrakte kveldstimene ved kjøkkenbordet over et stykke pizza (eller fem). Kjøkkenet var også stedet vi befant oss på kvelden etter - og etterhvert som timene gikk, ble posen min ved siden av meg stadig fullere. Èn ting var at jeg fikk med meg kaffe, av den typen jeg smakte for noen år siden og konkluderte med at var himmelsk. Men da jeg ved midnatt ønsket henne god tur til landet hun denne natten skulle reise til, innså jeg at jeg nå kunne startet en egen kiosk fylt av israelske varer. Kaffe, chips, frokostblanding, energibarer, sjokolade, og suppetilbehør. Til og med dusjsåpe kunne jeg solgt i denne kiosken. Følte meg sykt kul da jeg satte meg på bussen.


Menne.. Avskjed er jo som sagt ikke min greie. Jeg hater når folk drar, og hvertfall når jeg ikke vet om de kommer tilbake. Så jeg har brukt "sørgetiden" til å drikke meg drita på juice, og vandret i tåka (jada, jeg vet at dette tåkebildet kom med to ganger - men det får da være måte på hvor mye jeg skal klare å holde styr på). Jeg har også prøvd å skjønne meg på ordene "kunsten å leve", og irritert meg over fingeren min som stadig skriker etter oppmerksomhet.

Så har jeg vært kattepasser - noe jeg i grunn pleier å være både her og der. Forskjellen denne gangen var at jeg måtte rydde unna alt av ting som kunne velte, og minne meg selv på at stearinlys for guds skyld ikke måtte tennes. Jeg passet Trulte, katten til min biologiske mor, og hun brukte ikke mange sekunder på å veksle mellom å ligge i dvale under sofaen, til å sitte mjauende i vinduskarmen. Merkverdig kattekrek, som akkurat nå lider av kraftig lungebetennelse. Av den grunn må jeg nesten bare tilføye at hun er veldig fin, sånn for samvittighetens skyld, i tilfelle hun skulle finne på å avgå med døden.


Innimellom har jeg selvfølgelig vært hos reservefamilien nedi gata, hvor jeg i løpet av et døgn gikk fra å ELSKE dadler, til å ikke orke synet av det. Etter å ha blitt fortalt at dadler smaker som karamell, gikk jeg til innkjøp av en smaksprøve, og fant ut at tipseren hadde helt rett. Dagen etter sjokkerte jeg mamma ved å be henne om å kjøpe med noen dadler fra butikken - og så spiste jeg fire dadler på rad. Nå har jeg ikke lyst på dadler mer. Men jeg drikker fortsatt kaffe, og jeg oppdager fortsatt fine bilder i kaffekoppen min. (Mulig dere ikke ser den høye slanke engelen i koppen, men da skylder jeg på deres dårlige fantasi). Så har jeg som vanlig tilbrakt tid sammen med den sorte deilige hannkatten.

Jeg har også tilbrakt tid med skjønne Alvilde og hennes mor - og sammen har vi besøkt en kollega og hennes barn på Flekkerøya. Og gjett hva jeg endelig fikk gjøre der? Lage snømaaann!

Sekunder etter at snømannbildet ble tatt, ble selve snømannen historie. Men i dag har jeg faktisk observert et nytt snøfall i Kristiansand, så det er nesten så jeg kan lage en ny snart. Det kunne jeg ikke forrige helg, for da var det halvtørt gress og solskinn som gjaldt. Hele fredagen tilbrakte jeg i pysj og tøfler, men det skal sies at et spontant hageopphold på halvannen time oppstod. Sammen med katten da, selvfølgelig. Lurer i grunn på hvordan det så ut der jeg løp frem og tilbake på gresset i tøflene mine, mens jeg kastet kongler som Samson løp etter... Småtragisk at jeg allerede i en alder av tjuefem innbiller meg at jeg har blitt "hun derre gale kattekjerringa", men hva kan man gjøre. Formiddagen med katten var i det minste mer innholdsrik enn hva mine midlertidige hverdagsrutiner er. De består av 2-3 timer søvn etter jobb - noe som etterlater meg akkurat nok tid til å våkne over en kopp kaffe og en episode av et eller annet, før jeg må varme opp risputa mi og finne senga.


Fader altså, jeg må slutte å fortelle dere så mye rart. På søndag som var, var det ikke bare valentines/morsdag, men også dagen hvor jeg nådde åtte år som blogger. ÅTTE år med random info fra mitt liv. Det skakke værra mulig. Noen må be meg pent om å legge denne blogginga på hylla snart, herlighet.

God helg!

- V.

Julemåned, 25 år, og livet på galehus

Syv nye uker har gått. Et helt år også forsåvidt, men jeg snakker om tiden etter siste oppdatering. Syv lange, men likevel innholdsrike uker. Kort oppsummert har jeg i løpet av denne tiden deltatt på to julebord. Jeg har inntatt ett ribbemåltid, to pinnekjøttmåltid, og hele fem kombinerte måltid av disse rettene. Tre av disse ukene har jeg tilbrakt på psykiatrisk, hvor jeg for eksempel lærte meg å strikke. Under en av lufteturene der ble jeg kjent med han jeg i ettertid har valgt å kalle kråkemannen - som jeg antar ville passet perfekt sammen med kråkedamen i Hjemme Alene 2. Filmen har jeg tatt meg tid til å se i romjula, i tillegg til både den som kom før og etter. Sistnevnte likte jeg minst, om noen skulle lure på det. Og mens vi først er inne på film, kan jeg samtidig meddele at jeg har sett min aller første Star Wars film! Det var dog den siste utgitte filmen - men jeg likte den, og har store planer om å se alle de andre også. Kinofølget mitt var selgerdama fra Sørlandssenteret, for de av dere som leste om henne i forrige innlegg. Nå er hun ikke lengre selgerdama, men Inbal - et kvinnemenneske jeg virkelig har sansen for.

Dessverre ser jeg meg nødt til å godta at jeg i løpet av disse ukene også har klart å fylle det vi så fint kaller "halvveis til femti". 25 år, har jeg altså blitt - og jeg har for lengst skjønt at min såkalte "tjuefireårskrise" bare var noe svada i forhold. Til tross for denne høye alderen har jeg likevel spist/skrapt/sett meg gjennom hele seks julekalendere, og mottatt altfor mange koselige gaver og hilsener. Trommehinnene mine har blitt smurt inn med myk og deilig julemusikk i Trefoldighetskirken, og hjertet mitt har gledet seg over samvær med fine folk, både her og der. Hodet mitt har brukt altfor mye tid på å grue seg til jul - men selve tiden gjorde at de langsomme timene likevel hoppet seg frem til julaften med stormskritt - og nå er vi plutselig ferdig med hele 2015.

For de som vil bli med på den litt lengre oppsummeringen, kan vi jo starte med de to julebordene - av to helt forskjellige varianter. Det første resulterte i et tolv timers selskap (vorspiel, fest, og narchspiel), med nærmere førti mennesker. (Sjukehusfolk er gale, og har et flertall som lider av lakenskrekk). Det andre bestod av fire mennesker, inkludert meg selv - med en pakkelek hvor jeg blant annet vant...(hold dere fast)...fiskesuppe! Hoho.


Livet på galehuset startet i grunn før både julebordene og det forrige blogginnlegget. Jeg har med andre ord hatt nok av tid til nye oppdateringer - men enn så mye ledig tid jeg sitter igjen med som pasient, bruker jeg sjeldent tid foran dataen. Til vanlig går mange av kveldstimene mine til TV-serier, men jeg tror ikke jeg i løpet av alle mine innleggelser har sett en eneste episode av noe som helst. Det er ikke som om jeg driver med noe mer interessant, lærerikt eller nyttig heller. Faktisk bruker jeg tiden til svært lite. Hadde jeg hatt de samme tre ukene hjemme, hadde jeg antakeligvis endt opp som enda galere. Men det er noe eget, det å bli tatt ut av den normale hverdagen, og få tildelt et rom med en seng og noen stoler. (Det kan jeg sikkert fortelle mer om en annen gang, om noen skulle finne det interessant).

Uansett; under dette oppholdet gikk jeg for eksempel sene kveldsturer, fant på tidsfordriv med ansatte (blant annet juledekorasjon), fikk en "lykkestein fra Galdhøpiggen" av en medpasient, og startet jula ved å klaske et harry julelys midt i vinduet.
Jeg vet forresten at en stein bare er en stein - men det at denne jenta som sikkert hadde nok med sitt eget, tok seg tid til å komme bort til meg med denne steinen, samtidig som hun ga fra seg mange fine ord - det gjorde jaggu kvelden min. Små gleder, vet dere.


Noe som gjorde starten på alle desemberdagene mye bedre, var kalenderne jeg endte opp med. Fra min biologiske mor, fra mamma, fra tante og Alvilde, og fra en av mine bestevenninner. Jeg skal innrømme at det var en smule pinlig da jeg måtte svare "seks..." til de som spurte hvor mange jeg egentlig hadde i dette lille rommet. Jeg ble jo virkelig skjemt bort i år. Men så er det jo så utrolig koselig å våkne til, og så setter jeg så pris på disse menneskene som har ordnet dette for meg! Ei annen tante dukket plutselig opp med en hel kurv full av julesnadder også - så det skal ikke stå på folkene rundt meg. (Tusen takk, dere!)

Ellers har dagene gått med til å sprette opp av sengen i åttetiden på morgenen, og møte meg selv i vindusrefleksjonen på kveldstid (følte meg utrolig smart de gangene jeg skvatt av mitt eget speilbilde). Den siste uplanlagte uka fikk jeg nok av å gjøre "ingenting", og bestemte meg for å begynne å lese i boka som til da hadde ligget på nattbordet mitt. Dette gjorde jeg i den store fellesstua, hvor en annen pasient til stadighet befant seg. Egentlig var hun av den litt kvasse og urolige typen, men så viste det seg at hun hadde sansen for min taushet, i følge noen andre som observerte dette. Korte ord ble til lengre samtaler - og plutselig en dag kom dette mennesket, som vanligvis ikke så ut til å bry seg om noe som helst, og spurte om vi skulle sitte og lese sammen. Dette gjorde meg jo oppriktig glad - og så ble det liksom oss to, hver kveld, i denne peisstua.
Jeg fikk høre at det var viktig med lesepauser, og under en av disse pausene fikk jeg "si meg, kan du ikke strikke??" til spørsmål. Da jeg svarte at jeg ikke kunne det, ble jeg bedt om å fortelle hvor gammel jeg var - og selv om jeg da kunne svare "bare 24", forklarte hun at hun nesten ble nødt til å lære meg det. Ingen hadde nok trodd at tålmodigheten ville strekke til, men det gjorde den, og etter noen minutter hadde dette mennesket altså lært meg kunsten ved å strikke. Samme kveld flettet hun håret mitt, til manges forbauselse - og dette gjentok hun jaggu kvelden etter. I løpet av denne uka fikk jeg altså kjent på ordene om at det bor noe godt i oss alle, og skjønt at det noen ganger kreves tålmodighet for å nå inn til det, men at tålmodigheten gjerne er verdt det.

Så har jeg vært ute og hilst på sola, matet flere ender enn jeg kunne telle, og gått på vannet.


Jeg har også gledet meg over kuldegradene, som gjør vinteren vakrere.


En av de mange lange kveldene brukte jeg til å besøke kirken i Arendal, hvor jeg ble strålende fornøyd over å endelig høre Maria live, i tillegg til de andre flinklingene. Fantastisk julestemning fra deres side, og en ikke fullt så fantastisk bildekvalitet fra min side... Det at vi ble sittende igjen med en billett etter konserten, svarte en av oss med at "æ fant ingen som ville ha den, så æ gikk no bare inn".

Flere ganger har jeg vært så heldig at jeg har fått besøk. To jobbtanter og en onkel har vært innom. På bildene ser dere også en kollega, som avleverte suvernirer og testet ut den harde tresenga - og glade lille Alvilde, som visst også endte opp med å teste den ;)

Så kom denne "store" dagen, da. I ettertid har jeg hørt folk fortelle detaljert om hva de gjorde dagen de fylte 25, og hadde jeg visst at dette er noe folk gjerne går rundt og husker på, ville jeg kanskje prøvd å danne et annet minne. Det at jeg for eksempel brukte min siste time som 24åring på å hakke tenner mens jeg stirret i hjel en fjellvegg, i ren fornektelse om at jeg straks var i ferd med å fylle år, er vel ikke helt det store å fortelle videre til folk. Jeg er jo helt gal. Men så endte jeg altså opp med å skåle i et glass vann i en sofakrok, da en nattevakt mente hun ville være den første til å gratulere meg. Og da ble det sånn. I denne sofakroken ga hun meg den første bursdagsklemmen, hvisket "gratulerer med dagen", og fortalte meg om meningen med livet og sånn. Halvannen time senere kom den andre bursdagsklemmen fra en annen nattevakt, før jeg like etterpå oppdaget at selv en 25åring kunne bli bedt om å sove. Og da ble det sånn også - øynene ble lukket, og plutselig var natten over.

Etter en hyggelig formiddag med sang rundt frokostbordet, og et morgenmøte ledet av meg selv - kunne jeg vinke farvel til disse menneskene jeg hadde levd sammen med. Med meg i bagasjen fikk jeg en oppdatert tegning - et juletre og ei lita sol, ved siden av sola jeg fikk med meg i vår. Litt internt og nokså barnslig - men så liker jeg faktisk denne symbolske greia veldig godt.

På utsiden stod tante og lille Alvilde og ventet på meg, før de tok meg med på bursdagslunsj i byen. Trond serverte middag til meg og mamma, og jeg fikk gaver både i posten og på døra. I telefonen snakket jeg så øret kokte, og via facetime fikk jeg sett både mitt skjønne tantebarn og mi fine storesøster.


Noe som også kom på døra, var en blomst! Da følte jeg meg jaggu voksen et sekund. En av de andre gavene var et polaroid kamera, som gjorde at jeg kunne legge ved en vakker selfie i en av årets julegaver. Det aller siste jeg åpnet, og som rørte finnmarkshjertet mitt aller mest, var et kort. Det hadde et bilde fra nord, et dikt, og fine håndskrevne ord. Jeg tror nok tanken om at kortet kom fra en ansatt, som ikke lengre jobber på "min" gruppe engang, var ekstra rørende. Disse menneskene skal jo i grunn bare gi meg en tanke når de er på jobb, så jeg syns det var utrolig fint gjort.


Så gikk nå dagene da, og etter en uke hos reservefamilien, pakket jeg "flyttelasset" mitt, kysset Samson på øret, og vendte snuten hjemover til hula mi. På vei hjemover fortalte jeg Trond at jeg ønsket meg snø, og til tross for hans uenighet, var det nettopp det jeg våknet opp til dagen etter. I den fjerde bilderuta har jeg liksom fylt inn noe så random som et par fingre. Men jeg har altså gått rundt med en glassbit i fingeren i over fire år, og på denne flotte snøværsdagen valgte tydeligvis denne glassbiten å pynte fingeren min med litt julefarge. Da vet dere det også.

Det hender at jeg savner galehustiden - det å kunne dele kalendersjokoladen min etter morgenmøtene, og drikke uendelige mengder med kaffe uten at noen bryr seg om det. Men selv om jeg bor alene i hula mi, fikk jeg jaggu en god velkomst der også. Nabokatten kom på overnatting helt av seg selv, og huseierne mine ga fra seg tidenes julehilsen. I fare for å virke klissete, må jeg bare si at jeg har verdens beste huseiere!

Tilbake på jobb var jeg forresten også! Mulig det ikke er så vanlig å savne jobben sin etter noen uker, jeg vet ikke, men det gjør i alle fall jeg. Greit, kanskje ikke selve jobben, men kollegaene mine. De er så fine, alle sammen.


Selve julen hadde jeg lenge planer om å bare ignorere. Det var ikke det at jeg var redd for å ende opp alene, for herlighet, jeg satt igjen med hele ti invitasjoner til julefeiring hos diverse mennesker. Det er latterlig mange, og det har slått meg at jeg kunne gitt en god jul til hele ti mennesker som har grunn til å grue seg til jul, om invitasjonene kunne gis videre. Så det er ikke det at jeg er utakknemlig heller. Jeg er fryktelig klar over hvor heldig jeg er som har så omsorgsfulle folk rundt meg.

Men uansett da; på grunn av denne ignoreringen, lot jeg altså være å ta frem en eneste julepynt. Juleesken jeg fikk av bestemor i 2011, har derfor stått urørt i år, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om akkurat det, for jeg elsker jo bestemor og alt hun har gjort for meg. Men på jobb manglet vi julestjerne i toppen av treet, og jeg fant ut at jeg kunne strekke meg til å lage en stjerne av to pappfat. Etter dette fant jeg ut at jeg kanskje kunne åpne boksen med sånne gammeldagse smånisser som jeg fikk av min pensjonerte sjef også - men det var liksom det hele.
Først da jeg så Hovmesteren med reservefamilien på lillejulaften, kunne jeg kjenne at denne jula egentlig var veldig ok i år. Da jeg kom hjem sent samme kveld, bestemte jeg meg derfor for å finne frem det stakkarslige treet mitt likevel. Før jeg pakket dette ut, måtte selvfølgelig hula mi vaskes, sengetøy måtte skiftes, og støv måtte fjernes. Så klokken 02, natt til julaften, var treet på plass i et nyvasket hjem. Dog uten julekuler - det fikk da være måte på, tenkte jeg.


Neste formiddag fikk jeg med meg Askepott-tradisjonen, før jeg etter hvert ruslet ned til reservefamilien igjen. Etter en overnatting var vi plutselig kommet til 1. juledag - og jeg så meg fornøyd med tre fine juledager. I løpet av disse dagene fikk jeg inntatt både torsk, ribbe, hummer og pinnekjøtt - alt i godt selskap. Jeg fikk hørt julemusikk, ledd meg i hjel under brettspill, sett TV, åpnet fine gaver, mottatt julestrømpe, og kjent på takknemligheten over at denne familien fortsatt holder ut med meg etter alle disse årene.

Så har jeg strikket! En tilfeldig ettermiddag gikk jeg innom en garnbutikk og fortalte de bak kassa at jeg nettopp hadde lært meg å strikke, og at jeg var himla fornøyd med det. Jeg meddelte at jeg hadde planer om å prøve meg på Skappelgenseren, og fikk tildelt både pinner og garn. Med på kjøpet fikk jeg en fancy strikkeveske, som jeg selvfølgelig måtte ta en fancy selfie med. Og så startet jeg da, og kan nå konkludere med at jeg er en strikker(?).

Den siste desemberuken har jeg smilt over enda et snøfall, og enda en katteovernatting. Jeg vet ikke helt hva det er med denne katten, men hun finner plutselig ut at det er stas å komme på besøk - og det liker jeg!


Nyttårsaften valgte jeg faktisk å feire alene i år, hvor jeg inntok julemat fra Fjorland, og så den andre filmen om Narnia. Ved midnatt observerte jeg fyrverkeri fra vinduet (hos reservefamilien), før jeg etterhvert sa til Samson at det var på tide å sove. For mange kan nok dette høres himla stusselig ut, men jeg var heldigvis fornøyd med mitt eget valg. Nå i helga var jeg nattens dronning på jobb, og de to siste dagene har jeg vært sofaliggende med kaffe i koppen og serie på dataskjermen. Jeg har begynt å se Broen, som mange av dere sikkert har sett - og jeg har allerede lagt min elsk på Saga Norèn (länskrim Malmö, såklart).


Dette innlegget ble nok i overkant langt, men jeg håper dere som fortsatt leser har hatt en veldig fin julemåned, og jeg ønsker dere et riktig godt nytt år!

- V.

Skummel dokke og "den dær jævla sjokoladn!"

Det eksisterer et hav av tilfeldig "fyll" man kan stappe inn i bloggen sin når skrivelysten er på bånn. Enkle spørsmål og svar, random fakta, en fin sang, osv. Dette har jeg dessverre en tendens til å glemme når "nå er det på tide med nytt blogginnlegg"-øyeblikket har passert. Derfor har det nå gått hele syv uker siden jeg lot høre fra meg sist, om noen skulle ha lagt merke til det Jeg begynte riktignok på dette innlegget både forrige uke, og uken før der - men siden skrivelysten forsatt er relativt fraværende, tar det visst sin tid. Nå gir jeg i grunn fra meg mer bilder enn tekst da, men tid tar det likevel. Sååå... Nå som jeg har fått knødd meg til å gjøre noe med saken, må jeg jo nesten dele mine tilfeldige hverdagsglimt fra de syv siste ukene.

Jeg har jeg selvfølgelig vært litt ute, hvor jeg har observert både fargerike blader, en skummel dukke i solskinn, en mann på skogstur, og det elskede regnværet.

Store deler av tiden har jeg fjaset med gale grønnkledde kollegaer.


Med tante Kaisa og lille Alvilde har jeg sett enda mer på naturen.

Samson har lekt fotoshoot med meg. (Har ikke sett han på en uke nå, og dyrehjertet mitt gleeeder seg til å kysse han på hodet i morgen).

Vi må bare se litt mer på han. Elsker at han ser sur ut på alle bilder, haha.

Jeg har funnet hjerte av løv i mammas hage, sett på "solnedgang", kost meg på tur med hunden Lucky, og gått hjem fra byen med en pakke brunost i lomma (rundt kl.23 en fredag kveld). Jeg brydde meg ikke særlig mye om brunost før i tiden. Hadde en lang periode med kyllingpostei og denslags - men så lærte Trond meg at brunost er livet.

Plutselig hadde mamma bursdag! Dette måtte selvfølgelig feires med kake, litt gaver, og litt kattekos.

I bursdagskortet så jeg meg nødt til å informere om at sjokoladen ikke kunne ligge til julen 2018. De har nemlig en tendens til å spare på finere sjokolade, i tilfelle de får finere besøk - og det orker jeg bare ikke. Da blir jeg like sur som fiskekakemiddagen min var en av de andre dagene. Det som derimot aldri spares på, er kokosboller. I likhet med at Trond har lært meg at brunost er livet, har mamma lært meg at kokosboller er livet. Og de har helt rett, begge to. Trond liker ikke kokosboller da, om noen skulle finne det interessant å vite.

Så har jeg hatt kvalitetstid med min yngste gledespreder!

...og også en av de litt eldre, som er min sykeste kollega av dem alle. Hun gir meg stadig små gleder i jobbhverdagen. Bortsett fra den gule seigmannen - den kom fra en annen syk kollega (som har ei tvillingsøster jeg flere ganger har møtt på uten å skjønne det før jeg er i gang med en samtale).

En annen som har hatt bursdag siden sist, er Marte! Eller, prinsesse Marte, som de fleste kaller henne. Hun kom fra København for å feire dagen sin, før hun så dro videre til Afrika - så det var veldig fint å kunne feire henne. Den jenta er faktisk helt magisk, og hadde det ikke vært for henne, er det ikke sikkert at jeg hadde forelsket meg i Kristiansand i en alder av 18. (Surna visst litt da noen sølte kaffekoppen min over gulvmatta, men fikk en tilgivelsessnapchat da jeg gikk for å hente ny).


Ellers har jeg mistet kokosbolle på tastaturet mitt, vært en smule kald, fått sykkelen min låst av fremmede, og irritert meg over at jeg aldri lærer at det som regel går galt de gangene jeg skal prøve å la Oboypulveret balansere på skjeen fra boksen til glasset.


På jobb har jeg oppdaget en ny kjøleskapsmagnet, reklamert for Båtsfjord, fått sprittusj-tattovering, og underskrift av den lille spurven av en nyankommet kollega.


Så har jeg besøkt Arendal, både for første og andre gang. Dessverre fikk jeg servert solskinn begge gangene, men tanken på at solskinn i det minste gir finere bilder, gjorde at jeg overlevde det hele.


Om jeg skal gi dere en tilfeldig fakta her og nå, kan jeg informere om at jeg elsker brosteinsgater! Vi har ikke slikt i Båtsfjord. Store kirker elsker jeg også, selv om jeg ikke kan kalle meg kristen. Men det er noe fascinerende med disse enorme byggene. Kirke har vi i Båtsfjord også, altså. Faktisk en kirke med et av Nord-Europas største glassmaleri.


Hunden på disse bildene heter Lady, om dere skulle lure på det. Hun er bestevenn og samboer med katten Trulte. De liker samme type godteri. Vi feiret Halloween sammen, vi da - men bare ro dere helt ned - de fikk selvfølgelig ikke smake på øyet mitt! Ikke kaken heller, for den spiste jeg på Big Horn Steak House. Der klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka - noe servitøren ordnet opp i ved å løpe førti tusen meter etter meg. Så jeg syntes det var på sin plass å ta turen innom 7-eleven formiddagen etter, for å påspandere han en pose twist.


Apropo hyggelige folk... Jeg vandret gjennom Sørlandssenteret en lørdag formiddag, hvor en slags selger hilste på meg fra butikkdøra si. Hun skulle vise meg noe stasj, men stoppet opp og sa "You look really tired! Why do you look so tired?" - før hun ba meg sette meg ned, og pratet i vei. Hun la overraskende nok ingen press på meg om å kjøpe produktene i butikken, og ønsket meg velkommen tilbake når som helst. Sikkert et godt salgstriks, så det er mulig jeg bare er naiv - men jeg måtte jaggu sende henne en mail og fortelle at hun gjorde dagen min mye bedre. Hadde ikke helt regnet med et svar, men se for en hyggelig respons!


Jah. Andre hyggelige ting jeg har opplevd er kino, en tur i bowlinghallen, lønningspils, og lunsjdater med fine folk.


Så har jeg vært enda litt mer ute...


...og kost enda mer med katten.


Takk for meg (enn så lenge).

- V.

Hverdagsoppsummering

Før jeg lar fingrene taste fra seg tilfeldig informasjon om alle disse septemberdagene som har passert, må jeg bare skvise inn en liten takk til de som har gitt fra seg tilbakemelding på forrige innlegg. Det er alltid med et litt skeptisk klikk at jeg publiserer seriøse blogginnlegg, da jeg helst foretrekker å holde meg til de halvironiske setningsformuleringene - men av og til må jeg nesten tillate meg å være en smule seriøs også. Så, takk! <3

Når det er sagt, skal jeg selvfølgelig oppdatere dere om alle disse spennende hverdagsøyeblikkene mine - øyeblikkene dere antakeligvis bare døøør etter å høre om, hva? Jada. Slik jeg ofte pleier, har jeg tilbrakt en god del tid på jobb. Der har jeg for eksempel blitt trillet på, spist kanelsnurrer fra mor, inntatt pølse med Jorunn, og gjort et forsøk på en nydelig selfie...


Innimellom slagene har jeg faktisk sluppet ut av avdelingen, altså. Både tidlig og sent.

Kaloriinntaket har jeg vedlikeholdt både her og der. En av dagene fikk jeg til og med gratis lunsj (og boklån) av snille Gunn - før jeg like etterpå mottok en gratis Iste på Meny Albert.


Jeg har også hatt kvalitetstid med det lille kusinehjertet mitt, drukket kaffe med ei gresshoppe, deltatt i #throwbackthursday på Instagram, og fått påtegnet et "god helg"-hjerte av en skjønn kollega. Dette bildet fra throwbackthursday viser forresten hvordan jeg så ut for ti år siden, og bakpå bildet kan man også se hvilken type håndskrift jeg hadde. "Veronica og hunden Farro" forteller en barnehåndskrift. Jeg elsket denne pensjonerte politihunden som holdt til i Tromsø, og hadde bildet med meg overalt i en gul lommebok. Lommeboka mista jeg på matbutikken en dag, og ble overlykkelig da jeg fant den med bildet i, til tross for at pengene var borte. I dag, femten år senere, er bildet plassert i min nye lommebok.


Jah. Nå har vi i grunn vært gjennom oppsummeringen av min hverdag; jobb, naturglimt, kalorier og en smule sosialisering. Men vi kan jo alltids ta en runde til? Ok. Jeg har altså vært på jobb...


Spist mat og kost med katter...

Sosialisert meg med det lille kusinehjertet, lekt frisør hos en kollega, lekt skoselger på Finn, og fått hjerteinfarkt av en død skapning.

Og vært ute, da. (Her ved favorittvannet mitt) <3

God helg, dere!

- V.

Det første året uten deg

18/09/15.

I drømmenes verden, er du ofte. Du smiler varmt til meg, og jeg svarer ved å klemme ditt myke kinn. Familien er samlet, og en middag klargjøres. Iført ullsokker og ditt sorte løstsittende skjørt, kokkelerer du med syv-åtte forskjellige kasseroller. Egentlig hadde du ikke behøvd så mange, men vi vet alle at du ønsker å servere varianter så alle rundt bordet får det de liker best. Bare kålrabien opptar to kasseroller - èn til den hjemmelagede versjonen, og en annen til den som lages av pulver. Hovedretten er kjøtt, men barna må selvfølgelig få pølse. Ja, du og onkel også, da. Og ikke så lenge etterpå, er det tid for dessert. Noen av barna har forlengst klaget over at de er "mette" - men så har vi jo lært at de alle har en egen "desserttank". Snerken på vaniljesausen går rett til pappa - mens noen av oss hjelper til med å bære ut både gelè, sjokoladepudding, og mandelpudding. Du setter deg som vanlig i enden av spisebordet, og pappa sitter på sin faste plass i den andre. Resten av oss er hakket mer fleksibel, mens barna får sitt eget sofahjørne. De har i grunn ikke noe valg akkurat der - for selv om vi er en liten familie, er vi likevel nok barn til å fylle sofaen din.

Plutselig blir det stille. Familiehyggen viskes vekk, og du sitter i en krok, helt alene. Du gråter. Og jeg som aldri har hørt deg gråte før, hva skal jeg nå gjøre? Og hvor ble det egentlig av håret ditt? Du er annerledes. Det glade smilet ditt overskygges av tristhet. Jeg skjønner at du er syk, men det jeg hører, er verre enn som så. Du tar farvel. Jeg forstår det ikke, og begynner umiddelbart å gråte. Jeg klemmer deg hardt, hyler ut flere lange "neeei!", før jeg fortvilet prøver å få tak i hjelp. Men uansett hvor høyt jeg roper, er det ingen som kan høre meg. Blikket ditt er tomt. Telefonen jeg prøver å ringe med, nekter å samarbeide. Jeg står plutselig uten både telefonnummer og internett. Familiemedlemmene som akkurat var der, er borte. Ingen ser meg, ingen hører meg. Vi er alene, du og jeg - og jeg innser at jeg snart kommer til å stå igjen uten deg.

Jeg våkner opp. Drømmenes verden er over, og jeg blir straks lettet over at det hele bare var en drøm. Sekundet etter innser jeg at selv om drømmen var voldsom, er slutten likevel den samme. Du er faktisk er borte fra denne verden, og det finnes ikke en eneste ting jeg kan gjøre for å endre det. Det stikker. Jeg kan kjenne en ikke-eksisterende klump av den sylskarpe varianten, som sammen med pusten trekker seg nedover halsen, og fyller lungene så mye at det verker i brystkassa. Den når hjertet, og i et par sekunder kjennes det ut som jeg er i ferd med å kveles. Så kommer følelsesbølgen. Sinnet. Savnet. Sorgen. Samvittigheten.



Jeg tenker på alt. På hvorfor akkurat du, måtte dra så tidlig - du som ville alle godt, som ga en hjelpende hånd til de som ikke hadde, og som smilte deg gjennom dine utenkelige smerter. Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan tenke slik - at jeg på ingen måte har lov til å kalle det urettferdig at nettopp du måtte gå. For når alt kommer til alt, er det ingen som fortjener å dø før noen andre. Alle har sin tur, og på hvilket tidspunkt den kommer, kan ingen styre. Men det å sitte igjen i viten om at dette er noe jeg bare er nødt til å akseptere, er fryktelig vanskelig.

Jeg tenker på alt jeg skulle gjort, og alt jeg skulle sagt. På reisen til Bergen vi snakket om å ta, bare du og jeg - men som vi skulle vente med til det klaffet bedre. Vi skulle aldri ventet, for jeg hater meg selv for disse ønskelige reiseminnene jeg aldri kommer til å få. Når sant skal sies, hater jeg meg selv for en hel del. For fotoalbumet jeg for to år siden startet på, men som jeg tenkte at jeg heller fikk gi deg neste jul. Det ble aldri noe neste jul. Jeg hater meg selv for brevene jeg sendte så altfor sjeldent. For telefonsamtalene som fikk større tidsmellomrom, fordi jeg plutselig fikk mitt eget liv - og for at jeg på grunn av dette, lot deg tro at jeg var mindre glad i deg. Det var jeg overhodet ikke. Men for deg som var vant til å prate med meg annenhver dag, var dette vanskelig å forstå.

 "Jeg vet bestemoren din betydde vanvittig mye for deg. Selv om jeg aldri har møtt henne, så føler jeg at jeg kjenner henne!". Dette var ord fra en venninne, etter din bortgang. Jeg snakket altså mye om deg etter jeg flyttet, og la ikke skjul på at du var den jeg elsket høyest i denne verden. Jeg hadde kollegaer som stadig spurte hvordan det gikk med deg, og noen som til og med ba meg hilse, selv om dere aldri hadde utvekslet et ord sammen. Jeg tenkte på deg gjennom hverdagene mine, og planla en hel del vi skulle få tid til å gjøre sammen. Jeg ville gjøre alt for deg, bestemor. Likevel føler jeg at jeg ikke gjorde noenting. I stedet sitter igjen med så mange spørsmål.

Hvorfor kom jeg på spontanbesøk da du var innlagt året før du døde, men ikke da du faktisk var i ferd med å dø? Jeg glemmer aldri fjeset ditt da du plutselig så meg i sykehuskorridoren. Du var så glad, og så rørt. Hvorfor overnattet jeg ikke oftere de få gangene jeg var hjemme? Jeg vet jo at vi alltid koste oss da, til en behagelig bakgrunnsmusikk mens vi spilte kort, mimret og lo. Hvorfor tok jeg meg ikke et friår og bodde med deg? Selv om tanken var en smule urealistisk, vet jeg at jeg aldri ville angret på det i ettertid. Hvorfor tok vi ikke flere bilder? Jeg ble riktignok ikke ferdig med albumet til deg, men jeg skulle gjerne hatt flere fotominner. Hvorfor nektet jeg å innse at du skulle dø? Vi snakket om det, men jeg klarte aldri å tro helt på det, før det var for sent. Det hender fortsatt at jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er sant.



Jeg satt på trappa di i sommer, og tenkte over alle disse spørsmålene. En sen julikveld vandret jeg alene ned mot bukta, kastet et blikk på ytterdøra di, og lente hodet mot det kjølige rekkverket. På øret spilte jeg musikk fra den flere år gamle spillelisten på Spotify som jeg har navngitt "bestemor". Den er fylt med musikken du alltid hørte på, og som jeg altså vokste opp med. Jeg hører ofte på denne listen - det har jeg i grunn gjort i flere år. Selv om det er litt vondt, liker jeg å tro at vi liksom hører på den sammen. I hvertfall da jeg denne kvelden var på besøk hos deg. Jeg skrev til deg også.

"Jeg vil bare at du skal åpne opp døra di, bestemor. Åpne døra og be meg inn på en kopp kakao og en runde kortspill. Spille den gamle musikken for meg, mens du nynner og svinger med skjørtet. Spørre om jeg er sulten, og tilby meg ullsokker på bena, selv om det er sommer. Fortelle meg at det er sent, og at jeg gjerne kan låne en pysjamas og krype under dyna. Det er sent og kaldt, men du kommer ikke til å åpne døra, gjør du vel? Gresset gror foran trappa di. Jeg hater det."

Døra forble lukket, og jeg gikk tilbake til pappa. Et par dager senere låste vi oss inn sammen, og jeg vandret stille gjennom alle rom, som om fantasien min håpet at du skulle sitte og vente i et av de. Det gjorde du ikke. Jeg gikk bort til stuevinduet, la hendene forsiktig i vinduskarmen, og lot øynene hvile i synet av havet. Havet og fjæra som jeg så daglig gjennom hele min barndom. Det var der vi plukket steiner sammen, som vi etterpå laget figurer av. Der vi kastet flyndre, og der du holdt meg i hånden mens jeg hoppet fra stein til stein. Det var også der du ba meg love å aldri gå alene uten en voksen - et løfte jeg visstnok var fryktelig bestemt på å holde, ettersom du hadde overhørt mitt "nei!" til venninner som prøvde å overtale meg med dit. Men jeg hørte jo på deg, bestemor. Det er jeg glad for. Du har lært meg så mye. Jeg savner å høre dine kloke ord, fra din rolige stemme.



Det første året uten deg har gått. I dag, 18. september, er det et helt år siden vi tok et siste farvel. Et år siden jeg stilte meg foran forsamlingen i kirka og talte, uten en eneste tåre. Jeg kan enda ikke forstå min egen reaksjon på din bortgang. De fleste, inkludert meg selv, hadde nok trodd at det skulle knekke meg. Men den "store knekken" kom aldri. Jeg ble bare tom. Akkurat dèt har etterlatt seg en ekkel følelse - det at jeg blant en haug av gråtende mennesker, ikke var i stand til å vise den samme sorgen. Men når det er sagt, har den kommet jevnlig gjennom hele dette året. Å si at jeg tenker på deg hver eneste dag, kan virke litt klisjèaktig - men så er det altså det jeg gjør. Rundt meg har jeg minner av deg i alle slags varianter. Kjøleskapmagneter, bøker, pyntegjenstander, reflekser, smykker, stekepanner. Til og med dyna og puta mi, og sengesett som skal trekkes over. Og disse bamsene da - kaninbamsene jeg og lillesøster lekte med som barn, som fikk egen hylle på soverommet ditt, og som du ba meg ta vare på etter din tid. De får meg til å smile.
Utendørs tenker jeg på deg når favorittværet vårt drypper ned fra himmelen, og også når sola som du likte varmen fra, skinner. Jeg tenker på deg når jeg ser vakre blomster jeg vet du hadde stanset ved, og når snøen glitrer fra seg "alle slags farger", som du lurte på om jeg også klarte å se. Det er så mye som minner meg om deg. Noen ganger er det slitsomt, men for det meste bare fint. Jeg vil jo ikke glemme deg.

Det sies at savn kommer i bølger, og det gjør det absolutt. Noen ganger kjenner det ut som disse bølgene prøver å drukne meg, og i et par sekunder tenker jeg at jeg faktisk ikke holder ut. Men så puster jeg likevel. Følelser kan ikke være konstante. Kroppen passer på å ta pause. Og så går liksom livet videre av seg selv. Det er rart. Rart at tanken på å miste deg var det verste jeg kunne tenke meg til - også gikk det likevel, akkurat slik du ønsket at det skulle gå;

"Den dagen jeg går bort, håper jeg dere kan tenke på de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vil ikke at dere skal være lei dere, men ha det bra i hverdagen, og heller glede dere over det gode vi hadde sammen".

 

Sorg kan ikke planlegges. Den kan føles uutholdelig, og virke uforståelig. Men det går. Vi må alle gjennom den, kanskje opptil flere ganger i dette livet - og det går, på et vis. Det eneste vi kan velge, er om vi skal dvele ved det vi aldri fikk gjort, eller smile over det fine vi faktisk gjorde. Det er vanskelig, men jeg forsøker sistnevnte :)

- V.

Den siste måneden...

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 6916118836"

Enda så mange uendelige timer jeg stadig har til rådighet, har jeg likevel klart å bruke en hel måned på å få knødd fingrene mine ned på dette halvtrakkaserte tastaturet. Om det skulle oppstå noe undring, er det ikke jeg som har trakkasert det, for noen av dere husker kanskje at jeg på et tidspunkt levde med tre fugler svevende rundt meg til enhver tid. Nå som de er borte har jeg jo forsåvidt enda mer tid - så det er jo helt utrolig at jeg fortsatt, etter syv år med denne hobbyen, setter meg mål om å bli en blogger med jevnligere oppdateringer. Hehe. En vits, spør dere meg.

I stedet for å blogge, har jeg blant annet brukt tiden til å ta i mot både solskinn, bygave (min første veskelignende greie, til mine søstre og venninners forundring), og den deilige lille babyen som må tvangslytte til stemmen min som synger Kari Bremnes sine låter.


Regn har jeg også tatt imot. Masse regn, både tidlig og sent.


Så har jeg fått frem litt barndomsminner, da - med dette nye fatet mitt, som passer perfekt til koppen jeg siklet i som barn. Litt bortskjemt har jeg kanskje også vært, da jeg på ei kveldsvakt hadde med meg rykende ferskt brød i kopphåndkle fra mor. Brødmat er jo toppen av matlykke! Akkurat det er kanskje er litt tragisk av meg å si, ettersom jeg har blitt fôret med hjemmelaget husmannskost helt siden morsmelkerstatninga tok slutt. Men så får det vel være grenser for hvor lenge man skal ha lyst på skikkelig middag hver enste dag. Ja... Bortsett fra brødspising, har jeg selvfølgelig vært på jobb. Der drikker jeg kaffe og ler. Hjemme i hula mi drikker jeg faktisk bare kaffe i helgene. I dyrekoppen min, for eksempel. Interessant, hæ?

Kveldsturer har jeg sånn smått begynt å gjenoppta. Jada, jeg har jo fortalt dere at jeg går en tur innimellom - men det er langt fra så ofte som før. Problemet er bare at hjernen min vrir seg tilbake til den tiden jeg gikk kveldsturer i hytt og pine, og det orker jeg egentlig ikke. Men det får vi nesten bare snakke om en annen gang. Foreløpig nøyer jeg meg med å bruke turtiden til å lage teite snapchats, eller rope på katten.

I en av de andre helgene som har passert, har jeg blant annet spist god dessert, holdt væskelageret i gang, og danset på høye hæler. Dette kan jo høres ut som en himla grei bykveld, men det hele foregikk altså i uniform.


Etterpå kom det en annen helg av det mer søte og fargerike slaget.


Så fant smaksløkene mine plutselig ut at de ønsket seg blåbær, og jeg tok derfor turen innom Meny på vei hjem fra jobb. Sammen med noen andre varer, la jeg denne esken med bær oppi handlekurven, før jeg gikk til kassen for å betale. På denne lille trilleturen hadde selvfølgelig bærene samarbeidet om å åpne lokket, for så å trille ut og legge seg i bunnen av kurven. "Eh, blåbærene har kommet ut av esken, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få kastet de?", klarte jeg å få sagt til den unge mannen som skannet disse stakkars varene mine. Og selv om dette kanskje var min egen feil, var han så grei at han hentet meg en helt ny blåbæreske, hvor han attpåtil la med en hyggelig lapp. I kjøleskapet fikk både bærene og lappen kjøle seg ned, før jeg noen timer senere tok det hele ut igjen, og... Ja. Jeg skulle gjerne hatt en ung mann i kjøleskapet som kunne tilbudt meg nye bær.
Bortsett fra denne tragiske historien, har jeg gitt fra meg en smårisikabel hilsen, og funnet fram de nesten ubrukte brillene mine, som dere gjerne må hente gratis om dere bruker styrke -1 (selv har jeg nedgradert synet til -1,5).

Jeg kan forresten trøste meg med at denne blåbærhistorien min ikke er fullt så tragisk som Trond sin. I likhet med meg og mor, fikk han gleden av rørte håndplukka blåbær til gårdsdagens pannekakemiddag. Men da han i dag tidlig skulle nyte restene, spiste veggen opp hele bollen før han i det hele tatt fikk tenkt seg til bærsmaken.

Christine har hatt suppedate på Naboen med meg, jeg har kost med Samson, og observert en gigantisk edderkopp drukne seg selv (dog etter jeg hadde sprayet både han og lungene mine fulle av Permitrin).


Det hender at jeg drømmer om disse jævlene. Som om jeg ikke hadde nok med marerittene jeg har utenom, hender det altså at jeg må våkne i et hav av svette, mens jeg desperat slår på lyset og ransaker senga for sorte småkryp. På et tidspunkt gikk jeg faktisk ned til Rimi for å kjøpe Donald, i forsøk på å kurere disse urolige nettene. Facebook sier at fantasien min er fylt med "fantastiske" verdener og eventyr, men spør dere meg er det alt annet enn fantastisk. Jaja. I tillegg til Donald, leser jeg også "En mann ved navn Ove", som jeg i grunn begynte på i fjor sommer. Men det er liksom sånn jeg leser bøker - noen sider her, og andre sider der. En bok om gangen er ikke noe for meg...


Det som heller ikke er noe for meg, er røde varsellys. En ettermiddag hvor jeg skulle vaske tøy, stoppet maskinen opp, så tøyet badet i vaskevannet. Dette gjorde at jeg måtte kontakte huseierne - og jeg kan ikke si at det er så himla kult å se mine egne huseiere fiske ut de våte trusene mine, for så å ta de opp til seg, og deretter levere de ferdig vasket og brettet. Himla flaut... Men de er jo fantastiske, disse menneskene jeg leier hula mi hos. Hula hvor jeg nylig brukte en lørdag til å gjennomføre en fem timers skriveøkt, etterfulgt av sofasløving.


Jeg er jo ikke akkurat i minus på sløvekontoen min, hverken hjemme eller hos Heitmann's. Forrige helg så for eksempel litt sånn ut:


Kaffedrikking, hagekos, og mange sengeliggende timer. Sånn bortsett fra da jeg var på "fest", da - som jeg i grunn var både fredagen og lørdagen. Fredagen var det nemlig avslutning for gruppelederen min, hvor vi spiste og sang på Pieder Ro, før jeg inntok noen friske bobler på Brygghuset sammen med noen av de andre. Der fant jeg meg forsåvidt en kjekk mann, men ved en "misforståelse" ble han jaget vekk av en steingal venndøl. En venndøl som satte ved vårt bort, og som altså er min kollega... Så hvis du som leser heter Odd, bor på Nodeland, snorker litt, og akkurat har kjøpt deg en tomannsbolig; HEI, skal vi gifte oss litt?


De er jo fine, disse folka jeg omgås med uke etter uke, år etter år. Her var vi 12 assistenter (inkludert gruppelederen), èn tekniker og en avdelingssjef - som altså utgjorde en gjeng på fjorten. Jeg er ikke helt sikker, men vi var vel cirka samme antall kvelden etter - bare at jeg var alene som assistent, sammen med en haug av operasjonssykepleiere. Han som er øverst på bildet kan se ut til å skulle ligne både nonne og spøkelse, men han prøvde altså å være et blåbærris... Så kan dere se mennesker i bevegelse til høyre, som da løp som galninger med barnestrømpebukser på hodet, hvor en tennisball som befant seg inni strømpefoten, skulle slå ned noen flasker. Enn hvor merkelig jeg nå får disse kollegene mine til å virke, ble jeg værende ved denne bålkosen til klokken var midt mellom natt og morgen. Utrolig hyggelig!


Så har jeg endelig fått klemme på "barnevakta" mi igjen (anestesisykepleier, der altså), blitt skremt til halvdøde av en SINNSSYK bille på soverommet mitt, hatt en hyggelig frokost hos tante Kaisa, og en mindre hyggelig lunsj på jobb.


På fridagen min i dag har jeg hatt gleden av å møte mi nydelige venninne, Marte, som jeg faktisk ikke har sett på over et år! I genser av ull, varme sko og sort jakke, busset jeg til byen i troen på at det kom til å bli en kald dag. Men så kunne jeg altså observere mennesker i t-skjorter, mens jeg kjente varmen kvele meg sånn halvveis. Koselig var det likevel, og jeg skulle gjerne tvangsflyttet jenta tilbake til K-town.

Nå må jeg nesten se litt på Mot i Brøstet - så dere får ha en alldeles fin helg, og alt det der.

- V.

Ekle gjester, spyvann, dåpskort, tutekopp, og hevn

Det å oppsummere passerte dager i kronologisk rekkefølge, er jo ikke en særlig underholdende måte å presentere et blogginnlegg på. Folk driter jo i hvilken dag det var da du spiste luftboller i fantasisaus, eller hva klokka var da du forbannet trafikken i et kryss langs E18. Trolig er det også lite interessant for folk å vite om det var onsdag eller torsdag da du våknet opp til en koselig hilsen, eller om det var kveld eller dag da du mottok snadder fra huseierne. Men sånn blir det denne gangen, for dere som har bry til å fortsette lesingen.

De sistskrevne ordene her ga jeg fra meg forrige søndag. (26. juli, for de som skulle oppfatte betydningen av "forrige" annerledes enn meg). Da mandagen kom, fikk jeg etter jobb servert middag hos en kollega, og deretter sett litt mer på disse enorme skutene som byen hadde besøk av. Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg hos Heitmann's, hvor jeg blant annet stirret ut av vinduet for å anskaffe bildefyll til dette innlegget.
Da jeg senere ankom min egen hule denne onsdagen, kledde jeg meg i pysj, og slukket lyset. Hjernen min kom plutselig på noe glemt, og rommet måtte derfor fylles av lys igjen. Ved en tilfeldighet kastet jeg et blikk opp i taket, og med et lett "hm" tok jeg en nærmere titt på noen merkverdige prikker. Og vel... Søndagen hadde jeg tatt livet av to svære edderkopper, i tillegg til en pitteliten. Alle tre på dette soverommet, hvor jeg stusset litt over hvor den pittelille kom fra. Selvfølgelig hadde jeg på jobb tullet om at disse sværingene sikkert hadde laget masse babyer sammen, og blablabla. Fra nå av er det forbudt å tulle med slikt, for denne onsdagskvelden gikk det opp for meg at det kanskje var nettopp dette som hadde skjedd. (Legg merke til den som er på vandring bort fra flokken sin, øverst på bildet).

Hva jeg gjorde da dette ble oppdaget, orker jeg bare ikke å snakke om - men jeg skal ikke påstå at det var tilfeldig at jeg overnattet på Grim natten etter. Hos Gunn og Magne, som er de snille foreldrene til Marte, som igjen er kjæresten til Geir, som også var på overnatting der, og som derfor våknet til samme koselige hilsen som jeg gjorde. Slapp av, jeg dømmer ikke de som falt av under den forklaringa - men det var iallfall en veldig hyggelig overnatting (takk igjen, Gunn!).
Like før jeg dro til de, var jeg forresten med hjertet mitt for siste gang på en lang stund. Dette var samme dag som det regnet, lynte og tordnet utav en annen verden - og jeg derfor vandret gjennom Markens som tidenes idiot i joggesko og verdens største poncho . Det var nesten hakket værre enn det hadde vært å vandre der i min største joggebukse med hengerompe, uten at jeg noen gang har gitt akkurat det et forsøk, da. Men nå har altså Belinda flyttet til Ameeerika sammen med Bergitte, så jeg har vel noe sånt som èn og en halv venn igjen her i byen, jeg vet ikke. Har ikke telt ordentlig over det, men samme det. Jeg har iallfall de gode huseierne mine fortsatt. De som både fjerner edderkopper, og som stadig fôrer meg med godteri.

Det er altså den katten der jeg ser til i ny og ne. Katten som "ikke liker fangkos", som jeg har fortalt dere om før - og som jeg stadig må gni inn via MMS til de, ettersom hun alltid deltar i Netflix-rundene mine på sofaen. Ja, så fikk jeg rydda klesskapene mine, og sovet i egen seng da fredagskvelden kom. Sååå ble det naturlig nok lørdag, og tid for en kjøretur til bondelandet. Dette var en kjøretur på 1,5 time, som hadde veier svingete nok til å gjentatte ganger fremkalle spyvann i min munn. Gjøvdal het stedet vi skulle til, hvor det visstnok skulle være årets største "fest". Det å henge utenfor diverse boder med hendene i lomma (bortsett fra om man skal spise pølse i brød) kalles visst "fest" der.



Nå glemte jeg visst å fortelle hvem jeg reiste med, men det var blant annet denne gutten, Simen. Det er sønnen til min kollega, Jorunn (evt Egon). Vi startet med å se på sauene sammen, noe som i likhet med løpebildet ser ganske så hyggelig ut. Det skal kanskje sies at jeg under løpebildet ropte "æ ska kvæle dæ!!!" - for akkurat det fortjener barn å høre om de er over middels irriterende. Dessverre fikk jeg ikke tak i han, og endte opp med å vandre gatelangs alene. Og da, midt oppi ensomheten, kom han tilbake. Etter trygling om å være venner, fortalte jeg han at vi gjerne kunne være det, men at han først måtte teste sin egen høydeskrekk - før vi eventuelt til slutt kunne dra på fisketur sammen.

Neida, herregud. Jeg truet riktignok med kveling, men alt foregikk kjedelig nok under latter. Dessuten var det ikke han som klatret på bruskasser. Men fisketur, det dro vi på. Meg, Simen, Jorunn, og en eller annen onkel som visstnok navnga meg "nordlandstrompeten". 



Tre-fire fisk klarte de å heise opp av dette stakkars vannet. En av de avgikk dessverre med døden under et hjertestans, mens de andre fiskene fikk gleden av å forlenge livet. Meg fôret de med taco, før de stappet meg inn i bilen igjen og kjørte meg hjem. Der opplevde jeg tidenes kleskrise, ettersom jeg dagen etter skulle i dåp, og selvfølgelig ikke hadde prøvd tøy på forhånd. Men det ordnet seg, på et passelig vis. Som trøst fikk jeg i det minste laget mitt aller første scrapbookingkort, som altså skulle avleveres som dåpskort dagen etter.



Nydelig dåp, forresten - med fine folk og god stemning i godværet som kom. Og så ble det jaggu mandag igjen. En sånn type mandag der all ork var borte, og jeg derfor gjennomførte en tre timers ettermiddagslur etter jobb, før jeg datet Netflix frem til leggetid. Da tirsdagen kom var orket tilbake, og jeg fikk avlagt et besøk hos denne nydøpte prinsessa og hennes mor.

Innimellom alt dette har jeg selvfølgelig tjent penger i grønn uniform - hvor jeg for eksempel fant Trond i avisa den ene dagen, og fikk servert smoothie i en tutekopp den andre. I går brukte jeg fridagen til å besøke Naprapaten min, Bente - og da jeg etterpå skulle vente på tante Kaisa, mottok jeg en MMS hvor jeg fikk sett meg selv i daværende tilstand. På 17. mai tok jeg nemlig bilde av en kollega jeg kaller "supernanny", som jeg da sendte til henne og bare gikk. Dette gjorde henne visst en smule satt ut, og nå fikk hun altså tatt hevn.



I dag har jeg også hatt fri, men ettersom jeg ikke har gjort annet enn å sløve med gamlemor, har jeg ikke stort å vise dere. Jeg kunne jo selvsagt vist dere bilder fra da vi i et par timer lå på hver vår sofa og sov i formiddag, eller fra da hun og Trond trakk om stoler senere på ettermiddagen - men det hadde sikkert vært like interessant som et bilde av hvordan det ser ut foran meg i dette øyeblikk.



Ikke sant... Nå kjenner jeg lukten av omelett og bacon, som visstnok betyr at raua mi må hoppe videre til kjøkkenbordet for kveldsmat :)

God helg!

- V.

Bondegård, ferieslutt, avskjedsfest og seilskuter

Med tanke på at alderen min ikke engang har strukket seg halvveis til 50, er det noe som sier meg at det er litt i tidligste laget å danne seg tanker om demens, når det gjelder meg selv. Det var i alle fall det jeg trodde, men nå er jeg jammen meg ikke riktig sikker lengre. For en stund siden fikk jeg spørsmål av huseieren min om jeg kunne se til uteblomstrene mens de var borte. Dette sa jeg selvfølgelig ja til, men klarte av en eller annen grunn å tilføye "men jeg er ikke vant til blomster, altså". I dette øyeblikket var det som jeg aldri noensinne hadde vannet en eneste blomst i mitt liv, og jeg glemte da også at jeg opptil flere ganger tidligere har fortalt henne at "jeg skal til Heitmanns for å passe katt og blomster".

Så begynte jeg på jobb igjen, hvor jeg lot sykkelen stå hjemme den første dagen, for å gå til og fra. Da jobbdagen var over var jeg nesten i ferd med å stikke av med mamma sin sykkel, ettersom vi både har samme sykkelfarge og kode på låsen, da jeg glemte at jeg faktisk hadde valgt å gå. Den andre jobbdagen min var sokkene mine søkk vekk da jeg skulle hjem, og siden jeg tviler på at noen har stjålet de, undrer jeg over om jeg kan ha kastet de i søpla. Og i dag... I dag glemte jeg at jeg i det hele tatt var tilbake i jobb - for da en kollega stilte meg spørsmålet "har du ferie du da, Veronica?", svarte jeg umiddelbart "ja", mens jeg smilte over tanken på at jeg enda kunne nyte late feriedager.

Men ferien er altså over, og jeg er tilbake i jobb. De siste late feriedagene hadde jeg sist helg, hvor jeg da befant meg i Tromsø. Fikk meg forsåvidt noen nye venner der - en som er kjent for å spytte, en som kunne trengt seg en frisørtime, og en som stirret meg ihjel.


Jeg brukte altså litt av helgetiden på å besøke en bondegård. Utenom det spiste jeg taco, og så på midnattsola.


Så fløy jeg mot Kristiansand, hvor jeg opplevde noe så spennende som å bytte fly i Trondheim for aller første gang. Tror kanskje jeg var inne på Værnes flyplass i tjueto sekunder før jeg som sistepassasjer entret neste fly. Vel fremme på sørlandet dro jeg rett på gratis matvarehandel hos Heitmanns, før jeg lukket øynene frem til den elskverdige vekkerklokka hylte meg opp. På jobb har jeg vært mest opptatt av å lære polsk og russisk, og utenom jobb har jeg for eksempel vært på avskjedsfest hos Belinda og Bergitte. De flytter nemlig til USA veldig straks, og jeg har enda ikke orket å tenke på hvordan jeg skal leve uten hjertet mitt (Belinda) tilgjengelig. Så i stedet for å grine og sånn, sa jeg heller "sees i morgen" i det jeg dro på nattevakt, og dro innom morgenen etter med bakeri-brød og annet snadder.

Snadder har jeg også hatt på jobb en av dagene, for jeg måtte jo nesten delta i denne konkurransen som Diplomis kjører på Instragram (bare derfor, liksom). Så har jeg utrolig nok kunne sitte ute i sola og lest bok, og dessverre meldt smykket mitt savnet. Så hvis en av dere tilfeldigvis skulle lese dette fordi dere har googlet "sølvsmykke med hjerte mistet", eller noe i den duren, blir jeg meget glad om dere tar kontakt. Kjedet og anhenget kommer fra to forskjellige givere, og sammen betyr det fryktelig mye for meg. (Smykket har kun ett hjerte nå, ettersom det andre er delt med et helt spesielt menneske).


Denne helga har jeg tilbrakt hos Heitmanns, hvor jeg stort sett har vekslet mellom Netflix, boklesing og kattekos. Bortsett fra i dag. For i dag skulle mamsen og jeg sykle "en liten tur" til byen, hvor vi ble værende i ikke mindre enn seks timer. Skulle egentlig bare se litt på det derre "Tall Ship Races", som i grunn er ganske så fascinerende greier.

Men etter å ha besøkt ei av disse skutene, møtte vi plutselig på en kollega som nylig hadde fått seg hund - hvilket gjorde at jeg fikk meg en aldri så liten hundeluftetur :) Trond entret etterhvert byen, vi fikk sett enda flere skip, og nå er vi plassert på hver vår sofa. (Er det rart jeg trodde jeg hadde ferie i dag?).


Ha en fin uke!

- V.

Sommerferie #3: Båtsfjord

Selv om jeg smågrøsser av tanken på at jeg "allerede" i morgen kveld er nødt til å stille vekkerklokka på 05:20, hvilket betyr at ferien straks er over - skal jeg innrømme at jeg gleder meg litt til å trå inn i den stille hula mi. Der kan jeg nemlig sitte i litt mer enn ti minutter før jeg hører mitt eget navn ropes ut i lufta. Greit, jeg hører i grunn aldri mitt eget navn der - og det skal sies at nettopp det, stillheten, til tider kan drive meg til vannvidd. Men etter å ha tilbrakt tre uker sammen med en haug av forskjellige mennesker rundt meg til enhver tid, tror jeg det er lov til å på et høflig vis savne lyden av en tikkende klokke. Uansett; menneskene jeg har vært rundt den siste uken, er familien som bor i dette huset:


Pappa (som står på verandaen der og gjør klar grillen), mi stemor, og mine to yngste søsken. Og gråvær som bodde utenfor, ser dere. En av dagene tenkte jeg "så varmt det er i dag", og oppdaget like etterpå at temperaturmåleren faktisk hadde steget. Fra seks til åtte grader, vel og merke. Finvær fikk de da jeg reiste. Men sånn bortsett fra å tenke på grader, har jeg for eksempel vært på kafè med pappa.

Hoppet på trampoline - hvor jeg en av gangene fikk høre "du e så arti, dadda - det e dæffør æ ælske dæ". <3

 



Sparket ball, kastet ball, lekt sisten og gjemsel, og observert pappa "grille" pizza i den nye grillen sin.


Laget kunstverk ved inngangspartiet, levd meg inn i diverse barnefilmer, gratulert flere folk med bursdagen, og åpnet en julegave.


På mi stemors 37-årsdag var jeg med og ønsket henne god morgen, før meg og lillesøster baket muffins og delte ut partyhatter. (Det skal sies at jeg lo godt da jeg så pappa røre i middagsgryta med en rød partyhatt på hodet, og mi stemor med ryggen til stod med en tilsvarende hatt i fargen lilla).


Så ble jeg tvunget til å bo på prinsesserommet et par dager, hvor jeg ble hentet ut til frokost og middag. Det var ikke pappa og de som tvang meg til dette, altså. Det var en eller annen form for spysyke, som dessverre stjal en haug av tid fra meg - før jeg etterhvert fikk lov til å bevege meg uti stua, og til og med fikk spilt Monopol.


I tillegg til menneskene i dette huset, har jeg selvfølgelig vært sammen med Maiken - verdens beste søskenbarn, og bestevenninne gjennom alle år. Samme jenta som møtte meg i Tromsø for noen uker siden, for de som måtte lure på det. Vi fikk hverken gått på fjelltur eller tatt en sen kafèdate sammen denne gangen - men vi gjorde i det minste det vi er best på; slarving og latter. Og barnekos, da - siden hun tross alt er mor til tre skjønne barn. Eldstemann (som jeg er gudmor til) fikk jeg ikke tatt bilde med, men jeg fikk i alle fall fortalt minstemann at "dette er hele kongeriket, Simba", der vi stod og så utover Båtsfjord gjennom vinduet. Jeg lurte på om jeg kunne kjøpe dette minste barnet, men jeg tok Maikens latter som et nei. Det ville kanskje uansett blitt litt rart om hun skulle blitt gudmor til et barn hun har født selv, jeg vet ikke.


Etter en 15-20 minutters kjøretur, fikk jeg også besøkt en av mine onkler, som bor i campingvogna si store deler av sommeren. I Syltefjorddalen, som det heter. Han er av den tålmodige typen som fisker laks, nemlig - og siden han hadde bursdag, valgte vi å dra på kaffe og kake. Enda så glad jeg er i å fotografere, har jeg bare fått bilder fra området rundt, og kjøreturen dit.

Og siden ikke alle synes det er supergøy med kaffe og kake i lengden, tok jeg lillesøster, lillebror, og onkels hund med på en liten gåtur.


Hjemme i Båtsfjord fikk jeg plutselig gjennomført den årlige kafèdaten med min tidligere lærerinne, hilst på ei dame som er i ferd med å gå fra yrket lege til prest, tatt en hilserunde på kirkegården, og blåst meg litt ihjel.


Før jeg visste ordet av det måtte jeg si farvel til de lyse nettene og den lille bygda, og fly over Finnmark og videre til Troms. (På flyturen fant jeg ironisk nok bilde av Båtsfjord).


Nå gjenstår det bare èn reisedag igjen - med en liten biltur, en ombordstigning på Widerøe, to ombordstigninger på SAS, og en taxitur hjem. Noen ganger skulle jeg ønske at Norge kunne brettes i to, eller noe.

Fortsettelse følger, pittelitt til.

- V.

Sommerferie #2: Harstad

Når folk forteller meg at de skal ta sommerferie først om en uke eller to, går det et lite "hæ?" gjennom hodet mitt, da jeg lurer jeg på om ikke det er litt i seneste laget. Det er jo høst, tenker jeg stille for meg selv - helt til jeg innser at vi faktisk befinner oss i midten av juli. Men selv for en finnmarking som meg, er det ikke enkelt å huske på at vi har kommet til sommerens midtpunkt, etter å ha brukt mesteparten av sommerferien til å leve med en gjennomsnittstemperatur på 6,5 grader. Jeg liker i grunn at sola holder seg vekk, det skal den bare fortsette med - men det er ikke særlig kult å angre på at jeg ikke pakket med meg lue og ullvotter, i stedet for bikini og sommerkjole. Eller sommersko, shorts og singleter, for den saks skyld. Ingenting av det sistnevnte har nemlig kommet til nytte under årets sommerturnè. Eller, forresten... Når jeg tenker meg om kom faktisk sola fram en snartur mellom alle gråværsdagene, slik at sommerkjolen fikk lov til å sitte på kroppen et par timer i Harstad. Men bortsett fra disse timene, har vi benyttet tiden til andre ting. Vi har for eksempel vært hos frisøren, sett tegnefilm, kjørt sparkesykkel, og vært i lekeland.


Så har vi hatt bakedag for å forberede tantegullets bursdagsfeiring.


Mi flinke storesøster laget denne Frost-kaka! Og jeg klarte visst å ta bilde av alt annet enn muffinsene vi var med og laget... Var mer opptatt av å få med meg signaturen min, laget av fondant ;)


Etter det som defineres som "lang ventetid" for et barn, kom endelig dagen hvor hun kunne feire sitt fjerde år. En glad liten prinsesse, som ble fornøyd med både bursdagsfrokost, gaver (inkludert prinsesseteltet), og kakeoverrakselsen.


Utpå ettermiddagen var det duket for fest i barnehagen, hvor det ved et pang var mellom 15 og 20 småtroll rundt meg - før de alle ved et pang var borte igjen et par timer senere. På den fem minutters gangen hjemover fra barnehagen igjen, stoppet bursdagsbarnet opp, og smeltet mitt hjerte med ordene "tante se, æ har plokka en blomster til dæ". Jeg skal innrømme at de fleste barn ofte kan være over middels irriterende etter litt for mange timer - men dette barnet har jeg opptil flere ganger hatt lyst til å helle melk over og spise med teskje. Fordi hun er så søt og god, altså. Muligens fordi hun har lært at hun er laget av sukker... Om jeg noen gang får barn, skal jeg huske på å lære de akkurat det samme.


Innimellom disse barneaktivitetene, har jeg også tatt meg tid til å fornye "dansebildet" mitt - bildet som både finnes på facebook, og i headeren over her. Men å ta bilde i bevegelse, ble ikke så kult som jeg hadde trodd. Men det øverste blir nok definitivt mitt nye profilbilde, ettersom jeg har klart å få det til å se ut som at jeg har en diger sjøstjerne i håret, i tillegg til tre/firkantige hofter. Meget vakkert.


Pusleferdighetene mine ble testet ut da en av bursdagsgavene ble åpnet, og håret mitt har satt veldig pris på de daglige flettene som ble laget på 1-2-3. Med disse to flettebildene kan det forresten grunnet redigeringsforskjeller se ut som jeg har farget håret, men det har jeg altså ikke. Jeg har hverken så lyst eller så mørkt hår, om noen skulle lure på det. Og sååå er det et kafèbilde fra da vi dro på tante&niese-tur på et senter, hvor vi selvfølgelig måtte avslutte med kakao ;)


Plutselig var den siste kvelden kommet, hvor jeg innså hvor fantastisk det er å få lakkehjelp. Egentlig er jeg veldig lite jentete av meg, men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klikket på diverse neglelakker i sommer, fordi; det tar for lang tid å lakke, det klumper seg for lett, det tørker for sakte, neglene vokser for fort, og det får riper eller flasser av for lett. Men nok om det. Morgenen etterpå måtte vi opp før selv regndråpene våknet, da jeg skulle kjøres til flyplassen.


Like etter kjøreturen var startet, var jeg så heldig å få sms fra flyselskapet, som ønsket meg god morgen på sin helt spesielle måte. Denne måten resulterte i en fire timers busstur, sammen med fem andre heldige passasjerer. På denne turen fikk vi observert vakre landskap, og servert både mat og infobrosjyrer om rettighetene våre.


Greit, selv om det var litt kjipt, skal jeg ikke spøke med service'en til Widerøe / SAS. Det har skjedd mye i alle mine år som flypassasjer, og jeg har alltid opplevd å blitt tatt godt vare på - om det har vært kansellering, forsinkelse, hotellovernatting eller endring av transportmiddel. Vel fremme i Tromsø opplevde jeg nesten en slags trøst av damen bak skranken, som lurte på om jeg hadde fått noe mat, og som likevel ga meg en matbong i tilfelle jeg skulle bli sulten igjen litt senere. Det skal sies at jeg måtte vente seks timer før jeg kunne fly videre, ettersom bussturen gjorde at jeg mistet formiddagsflyet mitt - men jeg tar likevel ikke all denne vennligheten som en selvfølge. Så takk til dere, flymennesker.


Med sisteflyet landet jeg til slutt i Båtsfjord, hvor jeg ble møtt av pappa og lillesøster, som tok meg hjem til stemor og lillebror.

Fortsette følger, ja.

- V.

Sommerferie #1: Kristiansand/Tromsø

Dere menneskeskapninger som leste ordene jeg produserte her forrige søndag, fikk kanskje med dere at jeg hadde et par eventyr fra den helga som jeg rett og slett ikke anså skriveplass til å fortelle om. Dette var ikke uvanlig store eventyr altså, men vi kan jo for all del ikke hoppe over noen av de hyggelige detaljene fra mitt liv. Så.. Et av de foregikk på Tveit, hvor jeg dro på overnatting til min gode kollega, Egon. Alle andre kaller henne visst Jorunn, men det tror jeg at jeg har fortalt dere om før, så whatever. Jeg tok meg i alle fall tid til å spille Yatzy med sønnen hennes - før vi etterhvert gikk videre til å kjøre buss, spille brettspill, og spise godteri.

Å leke buss er forresten ingen enkel sak med denne guttungen. Han har nemlig fått med seg at buss koster penger - i alle fall om man ikke har med seg busskort. Heldigvis hadde han fått med seg at god service er en bra ting, så jeg ble i det minste regelmessig spurt om både kaffe, dopause, ullpledd og mat. Ja, så fikk jeg ledd litt med mora senere på kvelden, da.

Er ikke helt sikker, men jeg tror muligens hun fikk med seg da jeg lettet fra Kristiansand (Kjell = Veronica), hoho. Dette var på tirsdag, men før jeg kom så langt, var jeg på søndagstur med tante Kaisa og lille Alvilde. Vi kjørte avgårde til Vennesla for å finne tømmerrenna - men etter litt leting, endte vi opp med å haike med en norsk-fisk gammel fisker. Grunnet plassmangel ble jeg plassert baki lasterommet blant en haug med fiskeutstyr, men det viste seg heldigvis å være verdt det da vi kom fram til de vakre omgivelsene.


Vi ble enige om at vi absolutt kan anbefale tømmerrenna - men hvordan man kommer seg oppi den, er vi ikke riktig sikre på... Egentlig bør jeg kanskje holde det for meg selv, men vi beveget oss liksom forbi fareskilt på både norsk og tysk, før vi gikk sikksakk mellom noen trær, og etterhvert klatret oppi denne renna. Ved siden av et togspor. Men vi kom oss jo helskinnet frem og tilbake, og fikk til og med lunsjet nede ved elva.


Da eventyret i Vennesla var over, dro vi innom Justvik på grillvorspiel, før jeg dro tilbake til hula mi for å pakke. Plutselig var det mandag, hvor det var tid for en aldri så liten bydate med Christine og sønnen. Deretter pakket jeg ferdig, og etter en natt hos reservefamilien, fløy jeg avgårde til første feriedestinasjon; Tromsø. Til tross for en tydelig temperaturforskjell, kunne jeg overraksnede nok vandre med t-skjorte - dog kun den første dagen. Bortsett fra dette har jeg luftet hunden, plukket blomster, sett guttene spille ball, spist godteri, og spilt Yatzy.


Da fredagen kom, kjørte vi til flyplassen for å hente Maiken. Det var i alle fall det som var planen, før det viste seg at hun befant seg i en helt annen by, uten å ane når hun skulle lande hos oss. Vi returnerte derfor hjem igjen, men fikk heldigvis plukket henne opp et par timer senere ;) En slik kusinehelg har lenge vært etterlengtet, så nå som den endelig var kommet, ville vi gjøre mest mulig på disse to dagene. Fredagen gikk derfor til shopping og resturant, og på lørdag startet vi dagen med å dra på Polaria - et slags arktisk akvarium.


Forsøkene på selfie med selene mens de "lekte" med oss, ble kanskje ikke så vellykket - men vi var veldig fornøyde med besøket likevel! Selv om det skal sies at det opptil flere ganger stakk i hjertet mitt da jeg tenkte over at disse dyrene faktisk lever i fangenskap. (Au).


Så har vi spist is, jeg har småskremt pappa med et "forelskelsesbilde", vi har tatt et såkalt avskjedsbilde før onkelen min (han i rødt) reiste, og dratt på fjellheisen ved midnatt.


Tanken bak midnattstur var selvfølgelig midnattsol - men vi måtte nesten bare nøye oss med benkesliting og et lite lysglimt mellom skyene. Vakker utsikt var det jo likevel.

Og kaldt. Herlighet så kaldt det er i nord! Det hadde jeg liksom glemt da jeg pakket ned nesten bare t-skjorter... Bare flaks at jeg reiste i en strikkajakke, så jeg hadde noe å kle meg i da jeg utvekslet snapchat med mamma nedi sør.

Skakke værra mulig (selv om jeg egentlig liker det pittelitt). Vi koste oss gjennom helga likevel, Maiken og jeg, sammen med resten av galehuset. Koste oss, og gjennomførte ei merkverdig våkenatt som gjorde trynet mitt usedvanlig vakkert.


Noen blunk senere ga kalenderen beskjed om at søndagen var kommet - hvilket betød at det var på tide å reise videre til neste destinasjon. I hurtigbåten tilbrakte jeg derfor noen timer på havet, og befinner meg nå sammen med mi storesøster og hennes datter og kjæreste i Harstad :)


Fortsettelse følger (for de interesserte).

- V.

En rekke tilfeldige hendelser

"Det e en hel måned sia æ har blogga nu", fikk jeg ved torsdagens solskinnsavslutning uttrykt til kvinnemennesket ved siden av meg. "Da æ det på tia", kom det som en rask tilbakemelding, fra det samme kvinnemennesket (som i grunn var den eneste taledyktige organismen i min omkrets). Men når det har gått så lang tid som en hel måned, er det jo rene dykkerjobben som må til, i dette havet av bilder jeg har rukket å opparbeide meg. Av bildene jeg finner bloggverdige, må det lages flere bildepuslespill som jeg tilføyer spontane ord - før jeg til slutt tvinger de svære øyeeplene mine til å skumlese min egenproduserte tekst, nok ganger til at jeg på et lite tidspukt tenker at "æ skjønne ikke koffør æ gidd det hær". Men så holder jeg det gående likevel, på mitt sjuende år som blogger.

Jada... Noen ganger innser jeg at jeg har tendenser til å utlevere informasjon som er på kjedsomhetsnivå med kassakøen på Meny. Så la oss heller snakke litt om hva jeg har brukt disse fire ukene på, da.

Jeg har drukket kaffe. Savnet Maiken (mi kusine, som ga meg denne skjønne kaffekoppen, og som er mor til barna på bildet). Gått tur i regnet. Plukket blomster til mamsen, og drukket enda mer kaffe.

Under en aldri så liten frustrasjon, har jeg gitt fra meg noen nordnorske gloser på badet (DET DER ER SÅ $!@%#A IRRITERENDE!!!). Jeg har montert meg en ny kontorstol, fått spontanbesøk av mor og snekker Trond (som var snille og oppgraderte hula mi litt), og fått påskrevet et hyggelig kallenavn på jobbkoppen min (takk, supernanny-Tove).

Sååå har jeg vært med Davina (engelsk venn) på agility-trening med hunden, ønsket nok en kollega lykke til videre, laget min egen suppe (utseende skal heldigvis ikke telle), og stirret på Heitmanns som har fikset litt på båten.


På et sent tidspunkt fant jeg på å gå i skauen alene (anbefales ikke for de som er mørkeredd, herrejesus), og på et annet tidspunkt prøvde jeg en krem som gjorde meg tilsynelatende solbrent på cirka to sekunder. Fantastisk, hæ? Så har jeg vært med lille Alvilde - noe som i grunn var dårlig gjennomtenkt å sette inn i bildepuslespillet sammen med skummel skogstur + solbrentkrem. Alvilde er nemlig verken skummel eller i fare for å gi meg en allergisk reaksjon, men jaja, alt kan ikke matche her i verden heller.

Innimellom alt dette har jeg servert kroppen en haug med kalorier, for de som skulle bry seg om det. Blant annet middag ala Trond (hehe, han blir sikkert veldig glad over å se dette bildet som han ikke visste om), islatte av meg selv, lørdagskos av tante, og suppe av meg selv. Tjohei.

Å, ja! For to uker siden tilbragte jeg forresten en hel helg med en super kollegagjeng! Fredag morgen stilte vi opp grytidlig på kaia for å seile over til Danmark, hvor vi etterhvert rullet avgårde på hver vår sykkel.

Til tross for at jeg elsker regn, må jeg si meg enig i at vi var fantastisk heldige med været. Knallsol hele veien, noe som ga oss noen magiske pausestopp underveis!

Mye latter, og... pittelitt strandstripping?


Så var det selvfølgelig mat, da. Mellommåltider, middager, og ...frokost (eventuelt nattmat - kommer an på hvordan man vil definere det når tidspunktet er 04:50).

Mens vi snakker om frokost, skjønte jeg på denne turen at det absolutt ikke trenger å koste mye for frokostservering til 6-7 mennesker. For mens vi i vårt hus dekket opp med diverse brødmat, litt kaffekos og et greit utvalg drikke - valgte Hanne (sjefen i et av de andre husene) å gå for en litt enklere variant. Så kunne jeg selvfølgelig skrytt litt av at vi ordnet dessert mellom lunsj og middag, hvor vi satt og ventet til alle i husstanden var hjemme og tilbords - men jeg skjønner jo at Hanne var genial nok til å slå to fluer i èn smekk...


Merker at det ble en dårlig kronologisk rekkefølge på disse Danmarksbildene - men det var uansett nok av både skåling og latter, ser dere. Det siste bildet under her viser bussturen til Hirtshals - hvor mamma prøvde å få seg en liten blund, samtidig som hun gløttet litt på øyet etter å ha hørt latteren min. Latteren som visstnok ikke var første gang hun hørte denne dagen. Tidligere kommenterte hun nemlig at "æ har altså hørt dæ le helt siden du vekket oss i dag tidlig" - men jeg vil påstå at slik overtrøtt latter må være lov etter intet mer enn en times søvn i en ørelappstol... Jada. Sammen med disse gale kollegene mine hadde jeg i alle fall en fantastisk helg! Det ble både spjæling av skjørt, blåmerker, og... Eh. Jeg har i grunn lært at det som skjer i Skagen (utover normale hendelser), blir i Skagen.

På hjemmebanen har jeg vært med Belinda og Lui, lunsjet i byen med Christine, og kost med lille Alvilde (som jeg fikk sommergave av). Jeg har også lagt fra meg en bursdagshilsen i et kjøleskap. (Velutstyrt biologisk lydanlegg = klarerikkegåforbiutenålagelyder).

Det kan jo nesten høres ut som jeg er arbeidsledig, men det er jeg altså ikke. Jeg har vært på jobb. Der har jeg blant annet ledd litt...

...skiftet til uniform for siste gang før ferien, fått Yatzy av en kollega, fått godteri av en annen kollega, og tatt selfie i kjelleren.

Så tok jeg ferie, og har så langt brukt ferietiden til å lage smoothie, vært oppgitt, glemt en hyggelig dag, og kokt ihjel iphonen min.


Hos reservefamilien har jeg lært å sy knapper, hatt kaloridate, og trøstet mamma med at ostekaka hennes var "skjønn" (og veldig god, da - det skal hun ha).


Plutselig tok de meg med på regatta med noen venner av de - og selv om jeg på et lite tidspunkt i starten tenkte "åja, nu trur æ kanskje vi dør hær", var det utrolig gøy!

På vei til og fra denne seilbåten, valgte vi speedbåt fremfor bil - noe jeg også synes er supergøy! Tror kanskje jeg til tross for ganske få båtturer, kan si at jeg elsker båtlivet.

Det siste bildet der har jeg muligens ikke lov til å publisere, ettersom hun utbrøt "å guri, det ser jo ud som æ har to svære pose mel stappa inn i kjeften, slett!". Men hun ser ikke ut som en melspiser til vanlig, altså. Faktisk så er hun veldig, veldig fin. Bare se...


Mhm! Det er Samson også, i tilfelle dere skulle ha oversett de 673 gangene jeg har skrevet om han tidligere. Han er i alle fall veldig fin når han kommer bort til meg for oppmerksomhet, men så hender det jo at han får et litt grinete uttrykk når jeg drar fram mobilen for å ta selfies. Deretter himler han med øynene - og da jeg her om dagen skulle muntre han opp med en "good morning sunshine!"-snakkeboble, ble han så sur at han snudde ræva til.


Nå som jeg er i ferd med å avslutte dette innlegget, har det plutselig blitt søndag kveld. Det har altså tatt meg tre dager å konkludere med at jeg straks kan trykke "lagre og publiser". Nå skal det sies at jeg har vært ute på eventyr både i går og i dag, da - hvor jeg naturlig nok har samlet enda mer bloggmateriale. Men dette innlegget ble kanskje forvirrende langt for lenge siden, så helgas utflukter får vi nesten ta i neste omgang. I mellomtiden skal jeg nok krysse av første destinasjon på reiselista mi.


God sommer så lenge!

- V.

Lista, avskjed, 17. mai, katteprat, og Flekkerøy

Helt fra jeg var et kortklipt supersjenert barn, har etternavnet mitt gjort at folk har stilt halvnysgjerrige spørsmål om min tilknytning til Kari. Som dette kortklipte barnet reiste jeg for eksempel jevnlig fra Båtsfjord til Tromsø for å besøke min biologiske mor - noe som medførte at jeg som UM (uledsaget barn) ble såpass kjent med personalet på Langnes flyplass, at de på et tidspunkt ropte "næmmen e det ikke ho Kari Bremnes!" da jeg kom ut av flyet. Jeg antar at det er på grunn av dette, alle spøkene altså, at jeg aldri har hatt bry til å høre en eneste strofe av Kari's verk. Men så er det en tid for alt, har jeg hørt - og det var det visst i dette tilfellet også. For et par år siden så jeg en dokumentar med henne, i fjor så jeg enda en - og nå er det jaggu meg Kari som vugger tankene mine til ro når jeg på kveldstid tenner lys og drikker kaffe alene i kjellerhula mi.

Det er en tid for alt, ja. I dag innså jeg i alle fall at det var tid for å blogge, ettersom det visstnok er to og en halv uke siden sist. Det var en torsdag kveld, det. Jeg befant meg på "galehuset", hvor jeg skulle tilbringe min siste helg. En helg som viste seg å gi meg ekstra gode minner, da Borghild (ansatt) valgte å ta oss med til Lista, hvor vi blant annet besøkte fyret. Og i toppen av dette fyret kunne jeg jo se helt til verdens ende! Vel, i det minste til langt uti havgapet, da. Og ned på uendelige mengder gresstrå, hvor Borghild ble til en pitteliten prikk nedi hjørnet...

Ikke bare kunne jeg se ned på henne fra fyret - men også fra et gigantisk tre i en fortryllet skog. (Creds til mi venninne, Ronja, som har lært meg å like treklatring). Men sånn bortsett fra i disse tilfellene, ser jeg opp til Borghild, altså. Hun er et fargerikt menneske, og hadde i grunn gjort seg bra som Farsund/Lista-guide ;)

Tror fint jeg kan beskrive denne skogen med "grønt så langt øyet kan se". Og da vi kom ut av det grønne landskapet, fikk jeg fylt opp dyrehjertet mitt også.

Og jada - selv om jeg er fryktelig glad i å være negativ, så kan jeg visst smile av vakker natur.

Om noen skulle stusse over merkelig form på jakka, er det bare fordi jeg etter mange bestemte "jeg blir ikke med!"-svar, plutselig ble med på tur likevel - hvilket resulterte i et ugjennomtenkt tøyvalg, som Borghild da fikset med å gi meg vesten sin. Ufattelig interessant info, hæ? Jada.

"Jeg blir ikke med!" høres sikkert ut som en sur setning - men som dere sikkert vet, så er det ikke lov å være sur når man er ute på tur...

(Mange bilder lånt fra medpasienter).

Så ble det plutselig mandag, da. Mandag som betød hjemreise, og slutten på to fine uker rundt gode mennesker. Slutt betyr som oftest avskjed, og avskjed er for hjertet mitt et hat. Men så var jeg så heldig å få med meg litt solskinn fra Åshild, glade farger fra en medpasient, og en strikket klut fra nok en snill ansatt. Og da jeg kom hjem på rommet hos mamma, fant jeg en hilsen fra en kollega som hadde sydd meg en toalettmappe! Åh, enkelte mennesker altså <3

Uken som fulgte etter mandagen, tilbrakte jeg med Samson og blomstene, mens mamma og de endret hudfargen i varmere strøk. Jeg dro på jobb og så kirsebærtrærne blomstre, vandret rundt på Gimlekollen, og deltok på avskjedsfest for min skjønne kollega som dessverre (for vår del) flytter til verdens ende.

Plutselig var herr og fru Heitmann tilbake, og før jeg visste ordet av det var det på tide å rope hurra!

Til tross for vår ikke-biologiske relasjon, fikk vi ved et uheldig bilde like øyne på bildet under her, ser dere... En annen uheldighet som oppstod, var da jeg skulle knipse et bilde av en kollega på andre siden av gata, og en forvillet same selvfølgelig måtte ødelegge det hele. Og så var det været, da. Sånn for sikkerhetsskyld var vi liksom innom både sol, regn og hagl. For ikke å snakke om kulde. Smerte fikk jeg jaggu også kjenne på, da jeg etter borgertoget var sikker på at jeg kom til å miste begge beina mine. Skoene som ble kjøpt to dager før og som passet i butikken, passet plutselig ikke da 17.mai-stasen skulle på, og måtte derfor tilpasses både her og der. Dette var tilpasninger som gjorde at jeg ble nødt til å vandre i noen altfor store joggesko da jeg skulle videre til nattevakt. Og altså... Det var ikke uten grunn at jeg valgte gjennomsiktig pose da jeg iført kjole og joggesko skulle bære de hvite skoene i hånda - så folk i det minste kunne se at jeg hadde sett rimelig ok ut.

Jah. Sånn ellers har jeg fått kjærlighet fra Samson, spandert nye kaffekopper på meg selv, invitert nabokatta på kveldsmat, og vært enig med Samson i at det er helt ok med helg.

Fredag var altså en sofadag i regnvær. Men på lørdag hilste jeg på Flekkerøy - noe jeg valgte å kalle "kjærleik ved fyrste augekast". For et vakkert sted! I timesvis var jeg ute på denne øya, sammen med ei herlig jente som viste meg rundt - og som etterhvert tok meg med på grilling hos familien :)

Eneste ulempen var at jeg var smart nok til å kjøpe ei sjokolademelk da vi handlet til piknik - og siden melkeprodukter helst skal være kalde, var det visst et uheldig kjøp, ettersom vi skulle foreta oss lang gåtur i solskinn først. Flaks at havet er kaldt da, tenkte vi...


Da søndagen kom våknet jeg til det sjokkerende klokkeslettet "13:10", og hatet meg selv for å ha glemt å sette på vekkerklokka (som jeg vanligvis alltid gjør, for å unngå å sove lengre enn 11:30). Men etter et par timer med sofafurting, kom tante på besøk med lille Alvilde - og med disse to rundt seg går det faktisk ikke an å furte. I alle fall ikke da tante hadde med vaffelrøre, og jeg kunne ta i bruk vaffeljernet fra pappa - i tillegg til å få en haug med babykos.
Etter dette besøket hentet jeg hunden Lucky hos den engelske familien, og fikk gleden av enda mer vakker natur. Og takket være Lucky ble jeg vekket mye tidligere enn 13:10 i dag, og fikk deretter sett de engelske barna da jeg leverte han tilbake. Ellers har jeg befunnet meg i kjellerhula mi, hvor jeg har sett Frikjent, drukket kaffe av en barndomskopp, og innsett at jeg egentlig har en ok utsikt om jeg bare reiser meg og ser ut av vinduet.

Men en skal jo ikke behøve å reise seg for å se ut av vinduet - bare sånn for å fylle opp med litt negativitet her...

- V.

Vår, livet på galehus, og annet fjas

For noen kvelder siden befant jeg meg alene i skogen, hvor jeg listet meg bortover gresset som en vektløs mus, mens jeg lot iphonen's lommelykt vise meg hva den var god for. Jeg hadde nemlig fått øye på en (hold dere fast) krokodille!!! Denne måtte jeg jo ta bilde av så folk skulle tro meg, ikke sant. Altså, det var jo såvidt jeg trodde meg selv! Problemet var bare at jeg etter fem minutter med blitz-problemer innså at jeg var i ferd med å ihjelfotografere en trestubbe. (...) Ikke si det til noen.

Bildene over her er de jeg ventet med å vise dere til "neste gang", som altså er nå i dette øyeblikk. Plutselig sang våren for full hals, og med to middelaldrene solglade mennesker rundt seg, er det ikke bare bare å sitte fullt påkledd i sofaen med katten på siden og dataen foran seg. Er jo "så viktig å benytte seg av solstrålene og den gode lufta", ikke sant. Så etter å ha blitt servert kaffe, dro jeg på meg sommerkjolen og tok for meg litt lesestoff. Mamma og de går jo derimot rundt og brøler til hverandre at "HERREGUD DET ER SOL, SKAL VI IKKE GJØRE NOE RUNDT HUSET???".

Hehe, nå lo jeg av min egen setning og forestilling om at de faktisk gjorde nettopp dette. For det gjør de ikke. De brøler i grunn aldri. Men altså...

Ja. Jeg ser jo at beina mine ikke akkurat har vondt av litt solskinn. Men etter denne "fantastiske vårdagen", måtte visst tøyet på igjen. Jeg satt ute likevel da, det skal sies. Etterpå forbannet jeg solen litt fra soverommet, fikk trøst av Samson, og konkluderte med at sola i det minste gjorde blomstrene verdige å ta bilde av.


Etter å ha forlatt Heitmann's, tilbrakte jeg helga på Justvik. Som syklist satte jeg veldig pris på å få favorittværet mitt tilbake - selv om jeg skal innrømme at det var over middels ok å sette seg i en varm jacuzzi etter en kald regndag.

Så fant jeg plutselig ut at jeg skulle besøke meg selv, da - hvor jeg brukte tiden til å vaske filler og spise is, i et særdeles nydelig outfit. Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke er moteblogger...


Etter å ha spist meg ihjel på is, spiste jeg meg ihjel på Egon.

Så havnet jeg på galehuset.

Neida. Eller jo, jeg gjorde det altså - men det er ikke direkte et galehus. Bare nesten. Har i alle fall vært her siden forrige mandag, og gjort cirka dette:

Stått opp 08:30 hver dag, lest avisen, fargelagt, og spist meg ihjel. Det med 08:30 er forsåvidt frivillig på lørdager og søndager, men jeg har visst tillatt meg å bli vekket på dette tidspunktet på "fridagene" også. (Tror det er første gang i historien at jeg har stått opp så tidlig på en lørdag og søndag uten noe som helst formål). Og når det gjelder lunsjen finnes det i grunn også en slags frivillighet, sånn når det kommer til valg av type gryn altså... Med mindre de ansatte finner på noe "gøy", da. Dette gjorde de sist helg, noe som førte til at jeg alene ved kjøkkenbordet kom på min helt egen "alle barna"-vits:

Kjempegøy. Så er det selvfølgelig de sørgende delene, da - som da jeg fra forrige opphold hadde glemt hvordan lysbryterne fungerte, og måtte gjennom en hel natt i denne stormbelysningen:

Livets store problemer, der altså. Ellers har jeg farget litt til, kost meg med med ei fem uker gammel prinsesse, gått tur i regn, og gått tur i mørket.

Lykkelig som jeg er, har jeg naturlig nok gitt fra meg mange smil også. I alle fall da jeg oppdaget at de hadde tatt i bruk kjøleskapmagneten jeg etterlot meg i takkekortet da jeg forlot de i desember.

Nå kan det jo hende at de "ikke hadde noe valg", ettersom jeg plutselig kunne dukke opp igjen - men jaja, det varmet hjertet mitt likevel. Det samme gjorde Samson da jeg var på overnattingsperm hos mamma og de. Men det er jo ikke noe nytt - det at han varmer hjertet mitt, altså.

På det siste bildet ser han riktignok sur ut - men det er jo ikke alltid så lett å dele en enkeltseng, det må han nesten bare finne seg i. Noe jeg derimot må prøve å finne meg i, er maset fra strømleverandøren min.

Blir helt oppgitt av slikt.

Dette oppgitte bildet ble tatt da jeg fredag kveld innså at det var... Ja, fredag kveld, og jeg befant meg i en stusselig sykehusseng. Heldigvis gikk jeg ut på leting etter en potensiell date, og det fant jeg jaggu meg i elva.

Søndagen dro jeg på besøk til Gunn og Magne - foreldrene til mi gode venninne, Marte. Akkurat dèt virker kanskje for noen litt merkelig, med tanke på at Marte har flyttet raua si til København. Men sånn er det bare. Det var nemlig disse menneskene som var de første "voksne" til å passe på meg her nede. Inni den "passe på" fulgte det forresten også med en sykkel. Sykkelen som for et år siden ble stjålet på et busstopp. Så fikk jeg en ny av Belinda, som hadde fått den av Gunn og Magne. Sååå punkterte jeg her om dagen, og til tross for et tappert lappeforsøk fra Trond, er hjulet like flatt. Denne kan selvfølgelig leveres inn, men nå har jeg liksom fått min tredje sykkel fra disse menneskene. Ikke si det til noen, herregud. Fikk kanelboller og jorbær også. Og en hyggelig skogstur, om det er av interesse å vite.

Etter en avsluttende skogstur i baneheia, møtte jeg Ronja ved Bellevue, før vi gikk videre til Odderøya.

Der var jeg hoppende glad, ser dere. Ser i grunn sykt lykkelig ut, om jeg skal si det selv - så jeg vet ikke helt hva jeg gjør på psykiatrisk (...). Men på mandag stod det faktisk i ukeplanen min at det var på tide å snike seg tilbake på jobb, etter flere ukers hjernetørke...

Javel, så har jeg kanskje tatt i bruk sinnarynkene mine også - men det er bare fordi jeg fortsatt er i tjuefemårskrisa mi. Når jeg tenker meg om er det nøyaktig et halvt år til jeg fyller 25, men jeg bare elsker å ta sorgene på forskudd. Så elsker jeg behandlere som kan servere meg en smågodtpose med variasjon av humor og seriøsitet. Det kan i alle fall Åshild. En sykepleier, altså. Vi hadde fellesstua for oss selv en hel kveld, og benyttet anledningen til kjas og vas - hun med strikketøy i hendene, og jeg med kryssord i fanget. Etter to timer med dette reiser hun seg opp og utbryter; "Nei, nå må jeg ha en kaffepause. Du tar hintet, sant? Jeg er utslitt etter å ha sittet her med deg. Helt svett!", før hun tydelig tørker seg i panna. Elsker det. Skal visst ikke mer til for å glede en drittunge som meg. :)

Ja, så har jeg fått meg nye tøfler. Slikt er jo viktig nå som vår og sommer nærmer seg, kan dere skjønne. Fant de i ei sånn billigsjappe der alt er på salg, ikke sant. Og egentlig kostet de 150kr på salg... Men mannen i kassa var uklok nok til å si "hva kostet de, det var vel 79?", før han antakelig gikk for ordtaket "den som tier samtykker", siden jeg ikke sa et ord og han likevel tastet inn "79,-". Sånn kan det gå. Jeg skulle kanskje sagt noe, men nå valgte jeg altså å unne meg nok en stor glede i mitt liv. (...)

Dere er sikkert stappmett på både ironi og sarkasme, men det må dere bare tåle. Det jeg derimot kan omtale som en stor glede i mitt liv, uten ironi, er mi nye lille "superkusine". Fikk enda mer babykos i går, og det er så koselig! Er selvfølgelig godt i gang med å lære henne det viktigste av alt; nordnorske julesanger.

Jada.

- V.

Når naboen vil inn

Da jeg for i underkant av et år siden betalte meg til nye huseiere - et politiektepar med tre barn og en katt - fikk jeg tildelt en nokså kjedelig tilleggsinfo om sistnevnte familiemedlem. "Hun heter Messi. Hun er litt sky. Hun er ikke en som ligger i fanget og koser". Som dyreelsker syntes jeg naturlig nok at dette var en smule kjipt - men da jeg et par måneder senere skulle passe denne pelsdotten, kunne jeg opptil flere ganger ta følgende type bilde;

Selvfølgelig måtte jeg videresende dette til huseierne - som viste seg å bli overrasket, og som ga meg en spøkefull "nesten misunnelig"-kommentar. Så vi har ledd litt av katten i ettertid - ikke bare etter de gangene jeg har passet henne, men også etter hun ordnet seg en egen type besøksrutine. Senest i går kunne jeg sende huseieren min en liten latter på grunn av dette - for en skulle jo ikke tro at katten som "er litt sky og ikke ligger i fanget", gjør følgende;

1) mjauer, og stirrer på meg gjennom vinduet.


2) fortsetter med førstnevnte når jeg åpner vinduet, og vurderer om det er mulig å hoppe inn.

3) gjør seg fin, og ser meg dypt inn i øynene.

4) hopper for sikkerhetsskyld nedi "vindusgropa", og gnir seg inntil vinduet så hun er sikker på at jeg ser henne.

5) hører at jeg åpner ytterdøra, og klatrer langs gjerdet fra vinduet.

6) stopper opp og ser at jeg faktisk står i døra.

7) løper ned trappa.

8) kommer inn.

Må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva som er så spennende i hula mi. Det tror jeg forsåvidt ikke hun skjønner selv heller. Egentlig tror jeg hun mellom hvert besøk glemmer hvor kjedelig det er hos meg - for etter fem minutter med kos, løper hun opp trappa igjen, og går inn i sitt eget hjem. :)

Bare en random liten søndagsoppdatering, der altså.

- V.

Recovery hos fire etternavn

Se det, som de sier på dette smørblide sørlandet - nå har vi jo bare såvidt passert en ukes bloggopphold, i motsetning til det forrige på to uker. Stadig forbedring, der altså - selv om jeg til nå har brukt over middels lang tid på å finne ut hva jeg skal fortelle dere denne gangen. Såpass lang tid at jeg fra enden av kjøkkenbordet har observert Trond gå rundt i hagen med høytrykkspyler, hatt kaffepause i andre enden av kjøkkenbordet, og kommet greit i gang med kveldens fjernsynsunderholdning. Men ok. Siden sist har jeg; smilt (...), unnet meg kaffe og makron alene på kafè, og holdt tantes nye lille baby <3


Herlighet, nå er Trond ferdig med å se på TV også... Åja, om noen forresten skulle stusse over dagens overskrift, betyr det bare at jeg har hatt litt sånn "recovery" (avkobling når hjernen har for mange uttrykksikoner på èn gang) med diverse mennesker som til etternavn heter både Heitmann, Jakobsen, Berg og Aanesen. Førstnevnte er jo reservefamilien, som jeg i grunn er innom ukentlig. Og det var i forrige uke at meg og mamma fikk gleden av å holde dette lille vidunderbarnet. Men rett før det hentet hun meg på kafèen jeg satt på, og der oppdaget vi en uforventet høy koselighetsgrad på loftet - så jeg tror rett og slett jeg har funnet min type kafè. Se så koselig!

Da ukens opphold hos Heitmann's var over, dro jeg videre (evt tilbake) til frøken Jakobsen - og da måtte jeg jo nesten bare dra henne med på denne kafèen dagen etter. Vet ikke om hun likte den like godt som meg, men hun likte i alle fall de ikke-eksisterene puppene mine. Det gjør forsåvidt Samson også.

Jah. Så har jeg sovnet med Lui, spist mat, spist enda mer mat, og våknet opp med Lui.

På et tidspukt dro jeg hjem og sjekket postkassa mi, hvor jeg var så heldig å finne ferskpakket kaninbæsj! Eventuelt te. Ja, det er faktisk te - fra et stykke crazy kompis i Oslo :) Lot meg også lure til å ta en av de latterlige testene på facebook, hvor jeg må innrømme at jeg ble rimelig fornøyd med resultatet. Til slutt ser dere hvordan "jeg smiler, men jeg skal drepe deg"-uttrykket mitt er. Bare hyggelig.

Etter et par netter hos Belinda, ble jeg hentet av herr Berg, som fraktet meg til fru Berg. Og kidsa deres, da. For de som ikke kjenner til henne, er dette Jorunn - en god kollega av meg. Hvis jeg plutselig skulle komme til å skrive "Egon", er det bare fordi hun heter det. Ikke på ordentlig, men i mitt hode. I hennes hode heter jeg Kjell. Ja, det skal liksom være som Kjell og Egon i Olsenbanden, hvor det var helt naturlig at jeg skulle være han pinglete med briller(???). Jaja, det går bra - har lært å leve med det.

Denne familien bor landelig til, i et svært hus ved elva på Tveit. I huset finner jeg tre katter, en gigantisk hund, og uendelig tilgang på dansk sjokolademelk - og dette i seg selv er jo grunn nok til å kalle oppholdet for "recovery". I vakre omgivselser har jeg altså fått dyrekjærlighet, spist enda mer, sløvet i sofa, og nytt diverse utsikter.

Sofabildet og kveldsutsikten er forsåvidt tatt hos Jorunn's søster som bor like i nærheten - derav etternavnet "Aarli". Liv til fornavn, om noen skulle lure. Eventuelt tante Liv - for jada, denne ekstrafamilien min vokser stadig, haha. Og til tross for at jeg bare hadde sett henne i to minutter tidligere, gikk jeg derfra med både tøy og gaver og invitasjon til Danmarkstur. Men det må vi nesten komme tilbake til. Sitter nemlig igjen med en overflod av bilder etter dagene hos Jorunn;

Denne lille menneskekroppen ligger ikke på latsiden, skjønner dere. Støtt og stadig spretter hun som en hoggorm opp i skauen på andre siden av veien, og dit måtte jeg jo nesten bli med. Slike skogsturer skal jo være godt for kropp og sjel, har jeg hørt.


Gjorde et forsøk på å klatre i trær, ser dere. I èn og en halv time surret vi rundt i disse grønne omgivelsene, sammen med Kasper som er den største og deiligste schæferen jeg har vært borti.

Hvis dere lurer på hvordan Jorunn er, så... Vel. Det finnes et fåtall mennesker som har den type humor som gjør at vi bare kan se på hverandre og le. Skal i grunn ikke mer til enn at vi har hverandre i sidesynet. Jorunn er blant dette fåtallet.

Men så var jeg jo altså invitert med til Danmark av Liv - så etter tre netter på landet seilte jeg "over dammen", som de visstnok sier. I bil suste vi avgårde mot Løkken, og var innom både den ene og den andre butikken. Siden Liv tidligere hadde gitt meg noen oransje "Sun Lolly", måtte jeg jo nesten bare kjøpe med meg noen grønne og blå også - og for første gang i historien har jeg nå en full frys! Hoho. Melk fant jeg også. Ikke bare sjokomelk, men også skummamelk med jordbærsmak! Full fest i kjøleskapet også, altså.

Vi reiste forretsen med to av Liv's venner. Veldig hyggelige venner, når sant skal sies. Stemningen var med andre ord på topp, helt til...

...jeg som aldri er fysisk syk, ble rammet av skallebank og uvelhet og jaaada. Muligens etter inntaket av kyllingsalat på båten, jeg har ikke peiling på slikt. Men siden vi først besøkte Liv sin lille hytte, og deretter venninnas hus, fikk jeg jo lagt meg i minikoma både her og der. Med andre ord null stress - i alle fall ikke med så omsorgsfulle mennesker som de viste seg å være.

Safthylla mi fikk jeg jaggu også oppgradert, så jeg er jo strålende fornøyd. Tyggis, Läkerol og Nescafè fikk jeg òg røsket med meg, og litt Fisherman til mamma. Og ikke nok med det - men tror dere ikke Liv kom med trøstegave og sjokolade til meg på båten? Jeg har jo arvet dette "flaut å åpne gaver foran andre"-syndromet fra pappa - derfor uåpnet gave... Men herlighet, for et nydelig menneske. Jeg skjemmes stadig bort ja, men årh, blir så glad i hjertet mitt!

Atten timer senere, altså i går natt, tok jeg avskjed med denne gjengen og sluknet i min egen seng tre sekunder senere. Min egen seng som jeg regnet meg frem til at jeg ikke hadde sovet i på ti netter (...). I går og i dag har jeg tilbrakt tiden hos Heitmann's igjen - men bildene fra disse dagene får nesten bare vente til neste gang. Det får da være måte på hvor mange bilder jeg skal presse inn i et stakkars innlegg, hva.

Hadet.

- V.

Påskepjatt, kjellerbesøk, og annet fjas

Det kan hende det er sant hva kalenderen min sier - at det er hele to uker siden jeg poppet innom her for å fortelle om alle mine interessante hverdagsdetaljer. Jeg vet i grunn ikke, for jeg har jo som vanlig vært fryktelig opptatt. Hotel Cæsar og de viktige greiene der, vet dere. Dessuten har jeg økt min ukentlige mengde te-inntak - og slikt tar jo òg tid.

Ja, så har jeg for eksempel brukt litt tid på å være trøtt.

Men til tross for det, trøttheten altså, har jeg likevel pådratt meg en erfaring om at det koster hud å gå seg ihjel.

Lekkert bloggbilde, om jeg må si det selv. Fikk samme type blemme på venstre fot også, om det skulle være av interesse å vite. Disse beina liker visst ikke å gå ti timer på fem dager. Og det skjønner jeg jo forsåvidt. Ti timer på fem dager, er to timer per dag. Og to timer per dag, er for min del 12,6 kilometer per dag - hvilket betyr 63 kilometer på fem dager. Og i løpet av disse kilometerne blir det vel kanskje i overkant mange skritt i samme sko, selv om de fikk gleden av å jogge 12,6 av de. Så for all del, jeg klandrer ikke tærne for sytinga de gir fra seg. Da fikk jeg i det minste et ekkelt bilde å blogge, før det plutselig ble påske og jeg ble skjemt bort av både den ene og den andre.

Det startet med et egg i jobbskapet. Plutselig fikk jeg et til, og så enda et. Etter disse tre eggene dukket det opp en svær sjokolade også - og som om ikke alt dette var nok, fikk jeg i tillegg denne meldingen:

Hadde nemlig hus (og katt) for meg selv mens mamma og de var borte litt i påska, og ble jo veldig glad da jeg skjønte at jeg skulle på jakt! Problemet var bare at jeg noen timer senere måtte sende henne følgende sms;

Som et spent lite barn har jeg i to timer listet meg rundt her, mens den kreative hjernen min har beordret bena mine både hit og dit - for ikke å snakke om opp og ned. "Det er ikke fugl og ikke fisk" kan jo i grunn bety så mangt. Og med tanke på at det lever en katt i dette huset, kunne de to andre utelukkede dyreartene fort bety at det nå handlet om han. Samson, altså. Entusiastisk, som jeg sjeldent er, har jeg derfor stukket hendene nedi kattematsekken, og sjekket stedene han pleier å både ligge og sitte. Jeg har sett i skapet hvor våtfôret befinner seg, og løftet på de nokså skinnende matskålene hans.
Sistnevnte fordi jeg på et tidspunkt kom til å tenke på den gangen min bofelleskap-venninne for fem år siden lot meg oppleve min aller første påskeeggjakt - hvor jeg da gikk rundt i mitt eget hjem og fant rosa rebuslapper, som etterhvert ledet meg til det magiske egget. Og siden den opplevelsen så langt er den eneste erfaringen jeg har når det gjelder påskeeggjakt, er det kanskje ikke så rart at jeg ble noe usikker om jeg nå letet etter lapper eller selve egget.

Uansett; da jeg omsider innså at det umulig kunne ha noe med kattekreket å gjøre, tok jeg for meg de andre dyrene i huset - til tross for at jeg godt vet at "fugl og fisk" indirekte betyr "høyt eller lavt". Nå finnes det ikke flertall av levende dyr her, så jeg refererer egentlig bare til de to insektsfigurene i bokhylla, og insektsbildene i sofakroken. Firfislefiguren ved badekaret også, forsåvidt - og kattefiguren som sitter oppå boka "Kropp" ved TV'en. Kastet til og med et blikk bort på maurlokkeboksen, og dro opp det fremste avisutklippet i kortholderen ved kaffemaskinen. På baksiden av dette klippet var det nemlig bilde av en orangutang - og det var da, mens jeg holdt dette avisklippet, at jeg ba meg selv om å skjerpe meg. Det får da være måte på hvor avansert en slik jakt skal være, tenkte jeg, og gikk over til den klassiske høydetenkningen.

Men akk og ve... Høyde er jo nok et begrep som kan være så mangt. Hvis det hverken er fugl eller fisk, tenker en kanskje at det må være øyehøyde. Men for alt jeg visste, kunne det like gjerne bety; "det er ikke oppi stua, og ikke nedi garasjen". Derfor tok jeg meg friheten til å ransake hele førsteetasjen, med unntak av de to soverommene jeg ikke har noe med å gjøre (bortsett fra de få gangene jeg støvsuger, selvsagt). Uten å gå i detaljer kan jeg vel nevne at det er nokså eggefritt både i vaskemaskinen og tørketrommelen. Skittentøyskurven også, om det skulle være interessant å vite.

Ransakingsrunden tok ikke så altfor lang tid, så jeg gikk derfor raskt over til å tenke at det ikke var midten av huset som var svaret - men "midten" generelt. Nok en gang måtte bena dra meg opp de fjorten trappetrinnene, før jeg startet saumfaringa av alle de midterste skuffene i stua og på kjøkkenet. Like etterpå mistet jeg evnen til å tenke på ledetråden "fugl eller fisk" i det hele tatt, og åpnet likegreit alle skuffene jeg kom over. I all min fortvilelse gikk jeg tilbake til tanken om dette med arter, og foreslo for meg selv at det kanskje hadde noe med menneske å gjøre. Av den grunn tok jeg en titt bak alle bildene ved TV'en - inkludert Britt's populære ansiktsmaleri. Jeg sjekket ved bøkene om menneskets fysiologi, ved bildet av den nakne kvinnen ved spisebordet, bak de ekle trefigurene over TV'en, og gjorde et forsøk på å løfte på gipsavstøpningen av Margrethe's ansikt nedi gangen. (Jeg er riktignok ikke sikker på om det er hennes ansikt, men det ligner i alle fall).



Det skal også sies at jeg opptil flere ganger har tatt runden uti hagen, uten hell. En av gangene mistet jeg til og med skoen, da jeg løp over gresset etter å ha trykket på mobilens selvutløser for å gi fra meg et bildebevis. Men jeg sitter i det minste igjen med viten om at Trond's tøfler ikke er egnet for å løpe med.
Da to timer med hjernebry og moderat fysisk aktivitet var gått, kom jeg frem til at det var på tide med en jaktpause. Jeg gjorde unna en 40 minutters treningsøkt, fikk kroppen ren med en dusj, og sippet i meg en varm kopp med den siste teposen i "Strawberry Cupcake"-pakken. Deretter gikk jeg en ny forenklet runde i huset, likedan i hagen, og nå... Nå lurer jeg på om det er mulig å få et hint?

Og så fikk jeg et hint. Hintet var stua + cirka brysthøyde. Tjue sekunder senere fant jeg det pokkers egget.

Men jeg ble veldig glad altså, for alt sammen! Herlighet. Jeg er overbevist om at jeg har de beste kollegene som er mulig å få tak i. Undrer stadig over hvordan de har gidd til å tenke på den snåle unge vaskekjerringa de omgås med, og innser at de har gjort meg en smule bortskjemt. Men jeg blir like overrasket hver gang - både for overraskelser, og fine meldinger når jeg er hjemmeværende - og innser at jeg har vært utrolig heldig med å ha havnet blant akkurat disse menneskene. (Om det skulle være noen tvil, var dette et forsøk på å si takk til alle mine oppmuntrende kolleger).

Jula varer helt til påske, men påska varer visst ikke helt til jula, for plutselig var den jo over. Jeg kan ikke skryte på meg å ha gjort særlig mye nytt og spennende hverken før eller etter, så det kan jo være det samme. Tok meg en liten tur i den mørke kjelleren da, om det er noe å skryte av. Tror egentlig ikke det er det, for i kjelleren er det rimelig kaldt. På et tidspunkt tror jeg kanskje jeg holdt på å fryse ihjel.

Bildet over ble naturlig nok tatt som et random "klage over at det er kaldt"-bilde, før jeg fikk beskjed om å legge fra meg all elektronikk. Denne beskjeden ble riktignok gitt av meg selv, til meg selv - enn hvor lite forstående det måtte være å høre. Dette er visst en av ulempene ved å besøke mørkekjelleren - det at hele verden på et tidpunkt "må" stenges helt ute, og ingen form for underholdning er lov. Oppstår fort kjedsomhet av slikt. Dessuten får man en del å ta igjen når man tre døgn senere presser skankene til å gå et trappetrinn opp, og får lov til å sjekke mobildingsen igjen.

Jadda. Med andre ord; hold dere i førsteetasjen. Hvis ikke kan dere alltids løpe sippende hjem til mor eller bestemor eller whatever - det er lov, selv om en har passert fjortissalderen og sånn. Er man riktig heldig, kan det jo være at de man drar til har en katt. Det har i alle fall mamma. Hun sier at vi, meg og katten, garantert hadde blitt kjærester om vi var av samme type art. Det tror jeg på. Herregud, er det rart at jeg er singel...

Jaja. I går tok vi en aldri så liten lekerunde i hagen for å kjenne på våren. Jeg liker jo egentlig ikke våren, men jeg har innsett at den kommer hvert eneste år likevel.

Det virker som om landets befolkning blir bestøvet med en ekstra lyst til rengjøring/opprydning på denne tiden av året. Jeg vet ikke med dere, men jeg kan i grunn ikke kjenne noe ekstra behov for noe som helst når sola skinner. Har dog mosjonert meg i dette været ved å bære noen kvister da, etter å ha observert Trond snauklippe et tre. Og mens vi snakker om Trond, måtte jeg nesten bare ta en screenshot da vi ved hver vår ende av kjøkkenbordet stirret på hver vår mobil, og han i all stillhet sendte meg denne;

Det var før han spurte om jeg hadde noen bloggsponsorer, etterfulgt av forslaget "psykisk helse, kanskje?" (...). På den humoristiske måten, altså. Jeg orker ikke at dere som har vanskelig for å skjønne humor, skal gå rundt å tenke denne mannen er frekk, for det er han ikke. En av bestevenninnene mine, derimot...

...mobber dialekta mi til tross for at vi har en "regel" om at det skal skrives på dialekt - i tillegg til å snappe meg i min vakreste tilstand (herregud). Men det går bra, hun var jo tross alt villig til å hjelpe meg, ser dere. (Beklager banninga, og evt overdreven info - men jeg vet at jeg både er finnmarking og at ærlighet varer lengst).

Jeg har altså tilbragt dagen med dette mennesket i dag, etter å ha gjennomført en synstest som fortalte at øynene mine var nokså ok. "Med" blir kanskje en smule feil forresten, sånn i og med at hun har sittet sine åtte daglige timer med hjemmekontoret på soverommet, mens jeg har...


Slappet av med Lui. Og svart på et par brøl og meldinger fra soverommet da.

Men det er heldigvis sånn jeg liker det - det å bare være rundt noen, uten å nødvendigvis måtte gjøre noe sammen med de hele tiden. Avslappende og behagelig, kaller jeg det. Tok meg til og med tid til å lage et typsik "hei bloggeeeen, her er lunsjen min"-bilde for dere. (Jada mamma, jeg vet at vi i går snakket om at det var nettopp dette jeg aldri gjorde - så la oss kalle dette et småvittig unntak, hva).

Vaniljekesam, biola, eple, appelsin, banan, musli, yoghurtnøtter og kanel - om noen tilfeldigvis skulle lure.

Åhåj... Nok for i dag, tror jeg. Hadet.

- V.

Børstaparty, fjelltur, vektpris, og annet random

Åå du sprengfylte snømann, jeg tror jaggu jeg har inntatt mer elektromagnetisk stråling enn hva som er lovlig i løpet av en helg. Skallen og øynene mine forteller meg i alle fall at jeg muligens bør vurdere å gå tilbake til den tiden hvor jeg la meg klokka 21 for å lese Donald til jeg sovnet. Det kan naturlig nok høres ut som jeg refererer til da jeg var sju og sånn - men jeg hadde visst en "legge meg klokka 21"-periode på ungdomstrinnet også. Donald leste jeg derimot i alle år, frem til jeg ble 17 og oppdaga fenomenet "blogging". Fant forsåvidt et Donald på et av venterommene jeg sitter på i ny og ne.

Det er vel snart en måned siden jeg bablet om at jeg skulle vise dere te-samlingen min, og kanskje klage litt over tannlegeregninga jeg forventet meg. Te'en får vi nesten ta en annen gang, og den tannlegeregninga har jeg i grunn ingen behov for å klage over. Var tross alt bare en halvårig tannrens (ettersom jeg er litt svak i kjeften) - men siden jeg nå kan kjenne at jeg mest sannsynlig har pådratt meg et hull i hjørnetanna, blir det nok ikke lenge til jeg serverer denne klaginga likevel.
Sånn ellers har jeg siden sist tilbrakt noen timer i både det ene og det andre baksetet. For to helger siden dro jeg til Stavanger for å delta i 35/36-års dag.

Det var Cecilie (evt Jenny Skavland, som jeg liker å kalle henne), som inviterte til dette - og siden hennes mann tok på seg ansvaret som servitør, fikk jeg gleden av å bli servert kaffe fra baren hele kvelden. (Egen bar i kjelleren, der altså). Slikt gleder jo et avholdshjerte. Hadde jeg vært rosablogger, ville jeg antakelig hatt stor glede av prinsesserommet jeg fikk tildelt også. For alle prinsesserom har jo sånne prinsessespeil, og da er det skikkelig kult med sånn supersexy mobilselfie.

Jada, jeg skal på et tidspunkt klare å slutte å mobbe dette rosafolket... Forrige helg ble jeg fraktet til Hovden, hvor jeg var for aller første gang. Der var det hverken bursdag eller prinsessespeil - men masse snø og god stemning med ni flotte kolleger! Med perfekt skivær, til og med.

I tillegg til stolheisen måtte jeg selvfølgelig prøve ut begge skitrekkene også...

Sist jeg hadde slalomski på bena var da jeg som tiåring dro på helgetur til riksgrensa i Sverige - og det har til nå vært den eneste gangen jeg har stått på slalom. Så jeg anser mine to fall som helt ok ;) I tillegg til ski, ble det også rom for masse hyttekos. Deriblant utdeling av blomster, underholdning og leker, "interessante" samtaleemner, og selvfølgelig god mat og drikke.

...Å liste seg opp en søndags morgen og finne ei stille tante i sofakroken - for så å lese bok og drikke kaffe, mens det snorkes fra soverommet ved siden av - det er koselig, det.

På hjemmefronten skjer det ikke all verdens - og da gjelder det jo å forevige random detaljer, slik at jeg har noe å fortelle dere. Som for eksempel at jeg finner det frustrerende å måtte betale for vekta på yoghurtnøttene. Nå kan en riktignok kjøpe sånne miniposer, men la oss ikke tenke på det nå. Poenget mitt er bare at det er urettferdig for de som bare ønsker seg "yoghurten" som er rundt. Denne skrellinga er dessuten ganske tidskrevende - men det er okei, for tid har jeg jo nok av. Noe av denne tiden har jeg for eksempel brukt til å delta på påskeverksted, hvor jeg var så heldig å få disse to kyllingsakene fra Heidi og Jorunn (to kvinner i førtiårene, der altså). I år gjorde latskapet at jeg ikke laget så mye som ei fjær - men jeg ble i det minste inspirert nok til å kjøpe en påskeblomst for å henge det ene fuglekreket på. Så har jeg drukket kaffe, da. Masse kaffe. En av gangene fikk jeg til og med et hjerte i koppen, og da var jeg naiv(?) nok til å tenke på bestemor. Hun pleide alltid å lese i kaffekoppene til folk. Men vi må ikke snakke så mye om bestemor, for jeg drømmer om henne hver natt, og det er nesten nødt til å stoppe snart.

Vi fikk forresten servert snø her om dagen! Så etter å ha hørt en haug av "nå kommer våren"-kommentarer, kunne jeg endelig fnise litt fornøyd for meg selv. Og pådra meg litt wannabe-frostskader, da - men det går bra. Og sååå har jeg lest bok, sett mamma strikke, og fått den nødvendige oppmerksomheten av Samson.

Jeg innser opptil flere ganger i uken at jeg bruker altfor mye tid på ingenting. Tankene mine minner meg stadig på at det finnes en haug av ting jeg kan, og kanskje bør, gjøre. Men så må jeg jo "bare" se en episode av ditt, og en episode av datt. Plutselig blir jeg så trøtt at jeg ikke gidder å trykke oppdater-knappen på Instagram. Blogging tar jo aaaltfor lang tid. Og så må jeg jo på jobb innimellom alt dette, ikke sant...


Men nå kan jeg i det minste skryte på meg å ha rydda i klesskapet, da.

Denne helga har jeg funnet enda en frustrasjon når det kommer til det å måtte betale etter hvor mye noe veier. For når det gjelder smågodt, er det jo ikke så gøy å betale for en haug med hele sjokoladebiter, når en bare vil ha det som er inni. Karamellfyll eller minismarties, for eksempel. Jeg bare sier det... Men utenom det har jeg ikke funnet flere frustrasjoner i løpet av disse fridagene. Trolig fordi jeg nesten ikke har beveget meg utenfor min egen dørstokk. Bortsett fra da jeg luftet Lucky på lørdag, hvor vi fikk gleden av å finne en meitemark. Og da jeg var barnevakt til en delvis sovende kid i dag.

Til slutt kan jeg jo ta meg tid til å skryte av at jeg feiret Earth Hour alene hjemme i stua mi i går.

Eller, sammen med påskekyllingen, da.

Nå er klokka over halv elleve, og etter en avtale jeg gjorde meg selv, skulle jeg egentlig vært i seng for en time siden. Dessverre kom jeg i dette øyeblikket på at vaskemaskinen er ferdig. Vanligvis pleier jeg forresten å lese gjennom blogginnleggene mine for å sette inn komma, endre på setningsoppbygninger, rette opp skrivefeil, og slette en del av det unødvendige. Men det orker jeg ikke nå, så jeg får bare beklage eventuelle feil.

Hadet.

- V.

Zebra, og øyeblikk fra livet og sånn

Ikke det at det har noe sammenheng med noe som helst - men for to år siden var jeg med en av jobbtantene mine på Ikea, hvor jeg spontankjøpte det derre lerretbildet av en zebra. Nå skriver jeg det som om dere alle vet hva jeg snakker om (og nå tenker jeg umiddelbart på mamma, som ikke kan fordra når jeg gjør nettopp det) - men noe sier meg at alle som har vært på Ikea skjønner hvilket bilde jeg snakker om. Uansett; jeg satte dette bildet bak sofaen min mens jeg ventet på at noen skulle hjelpe meg med å henge det opp på veggen. Jeg spurte aldri noen. Så flytta jeg. Og nå... Vel. Nå står det bak en helt annen sofa, i en helt annen leilighet, pent innpakket i den samme plastiken jeg drasset med meg hjem for to år siden. Stadig får jeg mer og mer forståelse for hvorfor pappa og mi stemor i årevis har kalt meg "frøken snar", "flash", og "lynvingen".

Når vi først er inne på dette treighetssyndromet mitt, ser jeg at jeg ligger en hel måned bak skjema når det kommer til alle mine potensielle bloggbilder. Og slikt må en jo nesten bare gjøre noe med. Så... I begynnelsen av februar deltok jeg for eksempel på en filmkveld på Ernst, sammen med denne gjengen;


(Bergitte, Belinda, Kristin, Elaine og Mariann). Samtlige her kunne nok kanskje vært heldigere med dette bildet - men det skal sies at det ble tatt etter å ha sett ferdig "The Exorsist", om det kan være noe unnskyldning. I tillegg var det vel fare for noen sukkerkick, ettersom det befant seg store mengder godteri på bordet. Som Belinda sa;

Jah. Snapchat, der altså - noe jeg er rimelig god på selv;

Det fine med snapchat er at man får dokumentert så himla mange viktige øyeblikk - og det passer jo perfekt for meg som fyller ukene med så mye interessant. Jeg har blant annet vært barnevakt.

Kost med Samson.

Klødd han i skallen (se så deilig han er, herregud).


Passet naboenes katt.


(Som forresten "ikke er så kosete" i følge de, men altså...)


Gått tur med Lucky.

Snappet og blitt snappet mens det snappes om at det snappes. (...)

Spist hjemmelaget vannis.

Spist meg til et eplehjerte.

Spist knekkebrød.

Stekt kjøttdeig og spist taco.

Lagt på meg tretti kilo under øynene (sjarmerende med poser).

Gått tur i regnet.

Vært blomsterpike.

Ledd meg ihjel.

Holdt på å kveles i min egen latter.

Fått en tegning.

...Og innsett at jeg ikke kan poste flere bilder i dette innlegget. Det er jo like før det blir for mye av det gode, så dere må nesten vente til neste gang før jeg viser dere den ekslusive te-samlingen min (for dere som ikke har med på snapchat). Kan tenke meg dere gleder dere. I morgen skal jeg visst til min halvårige sjekk hos tannlegen, så det er store muligheter for at jeg kan servere dere noe klageri over tannlegeprisene også.

Ha en fin dag. Eller uke, da.

- V.

Litt sånn derre bakeglede

Etter et enkelt øyekast kan jeg jo se at det visstnok er tjueto dager siden sist jeg var innom her - og da kun for å avlevere et stakkars bilde, uten noe form for skribleri. Så det er kanskje ikke så rart at jeg til tross for mitt nokså lave lesertall, har blitt minnet om at disse oppdateringsrutinene mine har sklidd ut igjen. Jeg kunne selvfølgelig skrytt på meg at jeg har vært for opptatt med trening, studering, og enorm sosialisering - men jeg tror ikke jeg orker å lyve i dag. Hadde det nå enda vært søndag, men det er ikke - og man lyver da strengt tatt ikke på en mandag. Men jeg har i grunn ikke noe spesiell sannhet å komme med heller, annet enn at jeg nærmer meg sesong 31 i Hotel Cæsar. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet mitt når jeg kommer til "dagens" episode, og jeg plutselig må vente en hel uke før jeg kan se neste. Men det sies jo at man ikke skal ta sorgene på forskudd, så det der får vi nesten bare snakke om en annen gang. La meg heller fortelle dere om alt jeg har bakt siden sist. (Ja...)

For tre søndager siden var dagen kommet for å gjøre stas på landets mødre - og siden jeg er så heldig å ha ei i denne byen som fortjener nettopp dette, slo jeg til med muffins. Fikk riktignok god hjelp fra Toro, hvor vi sammen laget et blandet resultat (med smak av bringebær og hvit sjokolade).

Søndagen etter var det Fastelaven - og ettersom jeg var på jobb hvor det allerede ble servert boller, slo jeg til med en ny runde muffinslaging.

Avanserte med litt sjokolade og blåbær, og syntes i grunn de så rimelig fine ut. Så kom de ut av ovnen da, og bare...

På dette tidspunktet innså jeg at baking ikke er noe for meg. Men så har jo mamma havnet i en usedvanlig lang bakeperiode, hvor hun skaper lukten av nybakt brød i hytt og pine...

...og slikt blir man jo nesten litt inspirert av. Brødmat er det beste jeg vet, så jeg bakte jevnlig brød da jeg flytta ned her - før dagen hvor jeg sverget til Husmann kom, og jeg la baking og brødspising på hylla. Men etter denne bakeinspirasjonen fant jeg ut at jeg skulle produserte bestemor sine grove knekkebrød.

To dager på rad gjorde jeg dette, og anskaffet meg altså noen husmorspoeng der. Plutselig skulle jeg jobbe helg igjen, og fordi jeg visste at jeg skulle jobbe med min såkalte 'barnevakt', tok jeg med utstyr til bollebaking. Som 'barnevakt' har hun nemlig i de siste årene passet på å sysselsette meg når hun kan - og da har bollebaking blitt en typisk helgesyssel. Det fine var jo at hun hadde tenkt akkurat det samme, og vi endte derfor opp med å konkludere at det måtte bli boller to dager på rad. Så vi knadde og hevet...


Penslet...

Og serverte...

Den andre bolledagen ble vi enige om å avansere det hele litt mer, og valgte å gå for eggekrem. Problemet var bare at vi sluttet på jobb etter butikkenes stengetid på lørdag, og skulle være tilbake igjen lenge før åpningstidene på søndag. Så da datet vi google, og kom frem til at vi bare kunne lage vår egen krem fra bunnen av. Og vel... Hadde noen av oss visst hvor lang tid ordet "bare" betydde, tror jeg vi hadde nøyet oss med en ny forsyning av vanlige rosinboller. For mens barnevakta stod og rørte som dette...

...rakk jeg å kna sammen bolledeigen, la den heve, piske eggehviter og sukker til marengs, smøre stekebrettene, kna deigen på nytt, og trille ut bollene. Det tar altså (@%&$!?§) lang tid å lage eggekrem fra bunnen av!! (La det være en advarsel til dere andre som skulle tenke det samme). Men når denne kremen omsider var ferdig, fikk jeg æren av å smake den på en spesialbolle. (Spesialbolle = minideigklatt stekt på en varm kokeplate, dandert med nylaget krem og en stakkars rosin).

Jada. Men til tross for en litt kjedelig erfaring om at slike tidskrevende hjemmelagede greier hører gamledagene til, er jeg likevel sabla fornøyd med barnevaktas utholdenhet og gode humør! Og gode boller ble det jaggu også ;)

Nå har klokken passert midnatt, og det har altså rukket å blitt tirsdag mens jeg har produsert dette superspennende bakeinnlegget mitt. Jada. Vi snakkes en annen gang, dere.

PS: om noen av mine sjefer skulle lese dette, vil jeg bare informere om at baking bidrar til et bedre arbeidsmiljø, og sikkert skjerpede sanser og sånn også...

- V.

Søndag

Spionasje, jobb, mareritt, og Cæsar

Opptil flere ganger i uka kikker jeg inn vinduet til en mann. Det er snakk om et kjøkkenvindu, til en eldre mann over pensjonistgrensa, altså. Jeg mener ikke sånn ekkel spionasje dere trenger å tipse politiet om, men altså... De gangene jeg går hjemover eller hjemmefra, og kommer til svingen som er cirka sju minutter unna dørstokken min, passerer jeg huset til denne gamle mannen. Jeg vet forsåvidt ikke om det er hans hus engang - jeg kjenner han jo ikke. Men han sitter i alle fall der ved kjøkkenbordet 90% av gangene. De gangene han derimot ikke sitter der, kan jeg i det minste se en tallerken eller to, så jeg skjønner at han har spist eller skal til å gjøre det. Noen ganger er han helt alene, og andre ganger kan jeg observere en dame i andre enden av dette bordet. I går var det faktisk to damer der. Jeg har ingen anelse om det var datter og kone, datter og barnebarn, eller rett og slett bare to hjemmesykepleiere. Men jeg tok meg selv i å bli glad over selskapet han hadde under måltidet sitt. Ingen liker vel tanken på at gamle mennesker er ensomme. Men etter å ha sett ned på dette vinduet ukentlig i de seks månedene jeg har bodd i Tretjønnveien, innser jeg at det kanskje er på tide å slutte å "se til" dette mennesket jeg ikke kjenner. I går begynte jeg nemlig å undre over hva jeg kom til å tenke den dagen det er helt mørkt der. Og det får da være måte på hvor mye en skal være nødt til å tenke på her i verden.

Jeg blir visst bare rarere og rarere med tiden. Faktisk så aner jeg ikke hvorfor jeg gir dere denne meningsløse informasjonen, men jeg kom ikke på noen andre måter å starte innlegget på. Hvis noen lurer på hvordan jeg ser ut når jeg går hjemover fra jobb, så er det visst sånn her:

Før jeg går hjem fra jobb, ser jeg visst litt mer fargerik ut. Eller, fargerik og fargerik. Grønn, i det minste.

Da jeg forresten la det bildet over her ut på en engelsk side jeg bruker, fikk jeg kommentaren; "Your work is making flying carpets? Cool!!". Jeg svarte bare ja. Og i tillegg til å lage flyvende tepper, har jeg også et talent når det kommer til å være prøvekanin for sykepleierstudenter. Det ser cirka sånn ut:

Og de gangene jeg velger å ta bussen til jobb (i stedet for å passere den gamle mannen), men mister den, ser jeg sånn ut:

Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men for all del; "fake it to make it". Mens vi snakker om jobb kan jeg jo også fortelle at jeg fikk en forsinket julegave av en kollega på fredag. Veldig koselig - spesielt den vedlagte lappen:

Jeg elsker jo lapper fra folk, så jeg har selvfølgelig hengt den opp. "Din ekle lille mensenjente", kaller hun meg på norsk... Er det rart jeg sliter med mareritt, tenker jeg. For det gjør jeg. Egentlig er jeg jo vant til det, men nå er jeg inne i en sånn periode der jeg husker tusen detaljer av maretittene når jeg våkner, og en sjelden gang velger å kontakte noen for å få bekreftet at jeg faktisk lever i den virkelige verden. Så fredag kveld sendte jeg sms til to av mine nærmeste; mamma og mitt søskenbarn, Maiken. Jeg la ut i det vide og det brede om dette marerittet, hvor jeg oppdaget at det rant blod av meg. Da jeg så meg i speilet var 1/5 av skallen min borte, og jeg hadde med andre ord et svært hull i hodet hvor jeg kunne se min egen hjerne. Det var ingen hjelp å få - alt var mørklagt, og de jeg snakket med i telefonen trodde meg ikke. I tillegg kom det haugevis av ekle innsekter ut av sprekker i badeveggen, og insektssprayen som jeg brukte måtte jeg etterpå dusje vekk fra hullet i hodet mitt. Det gjorde meg ingenting å vite at jeg skulle dø, men jeg var visst himla redd for den store smerten jeg visste jeg kom til å få når hjernen skulle begynne å bli spist opp. Men da jeg møtte mamma og Trond, fikk de meg til å innse at jeg faktisk ikke hadde noe hull i hodet, og at jeg bare hallusinerte. Så jeg hadde jo egentlig ikke vondt. Men uansett; grusom drøm, ikke sant (...). Og så er dette svaret jeg får:

Bildene til høyre illustrerer selvfølgelig uttrykket jeg hadde da Maiken svarte, og hjernen min som jeg kunne se i drømmen. Nå skal det sies at jeg etterhvert kom på at den andre kjerringa var i selskap, men da hun endelig svarte, takket hun for en "spennende historie". Makan til mennesker altså. Den eneste jeg kan regne 100% med, er Samson. Muligens fordi han vet at jeg alltid kommer til å gi etter for å klø han i skallen. Her om dagen kom han inn i stua, mjauet mens han stirret meg inn i øynene, og ventet til jeg reiste meg før han gikk mot kjøkkendøra. Dette til tross for at både mamma og Trond allerede satt på kjøkkenet, fordi han vet at jeg er dum nok til å gjøre alt for han. Noen ganger henter han meg oppe for at jeg skal bli med han ned på soverommet og åpne persiennene så han kan se ut av vinduet. Men jaja, han ler i alle fall ikke av marerittene mine...

Jeg merker at jeg ikke akkurat går inn for å fremstille meg selv som et smart og oppegående menneske på denne bloggen - og jeg tror ikke jeg gjør det noe bedre ved å fortelle dere at jeg har gått på Hotel Cæsar-smellen igjen. Det er så mye lettere å bruke tid på å begymre seg over Pelle som ikke finner datteren sin etter en båtulykke, eller om Mie kommer til å takle at Albert pusser opp Arnfinn's leilighet. (Jeg er bare på sesong 30 av 31, så dere som vet dette må være stille). Alt jeg har gjort i helga utenom nattevaktene, er å følge med på dette. Tidligere i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge for dere da, men så fikk jeg nok en gang et akutt behov for en sovepause. Det har en tendens til å skje midt i et blogginnlegg, fordi jeg kjeder meg sånn av min egene ord. Menne... Sånn ellers synes jeg det er ganske ok med snø. For snø har vi endelig fått tildelt her nede på sørspissen.

Adjø, og fortsatt god søndag.

- V.

Hjernesolarium, snapchat, pysjnyttår og hytteliv

Vi kan vel være enige om at jeg fortsatt ikke har rykket opp fra "blogger èn gang i uka"-stadiet, hva? Og siden det allerede har gått en uke, har jeg i dag fortalt meg selv at det kanskje er på tide med ukens oppdatering. For det er jo noe jeg regner med dere alle gleder dere til, sånn med tanke på at jeg har et sånt innholdsrikt og spennende liv (...). Jeg startet i alle fall på dette innlegget da sola skinte meg i trynet tidligere i dag - men så oppstod det et akutt behov for en hvilepause, hvor jeg plutselig forsvant inn i en annen verden. X antall timer senere våknet jeg opp i en mørklagt stue, med en katt som tråkket meg på brystkassa og fortalte at han ønsket å bli klødd i skallen. Jaja. Jeg prøver igjen...

Vanligvis pleier jeg etter overgangen til et nytt år å publisere tilbakeblikk fra året som har vært. Men siden jeg kom med slike tilbakeblikk da jeg i slutten av september returnerte etter en lang bloggpause, innser jeg at det ikke er noe vits denne gangen. De tre resterende månedene av året har jo tross alt nettopp vært. Men jeg kan jo alltids kjøre på med noen uviste bilder fra desember og januar.

I begynnelsen av desember fikk jeg tilbud om en aldri så liten ferie på psykiatrisk - og slikt er jo som solarium for de mørklagte hjernedelene. Bortsett fra at dette solariumet varte i to uker da. Og på to uker får en god tid til å lese - så jeg kan nok en gang konkludere med at jeg elsker de nedskrevne ordene fra Linnèa Myhre, og anbefaler dere hennes andre bok; "Kjære".

I løpet av disse to ukene mottok jeg et blad fra Sykepleien. På forsidebildet kunne jeg se meg selv, og inni bladet kunne jeg ironisk nok lese mine egne ord som forteller om hva man kan gjøre for å hjelpe psyken til å få det bedre. Et kjempeforbilde, der altså...

Så var vi plutselig i midten av desember, og jeg deltok på et lite juleverksted hvor jeg lagde tidenes juletrepynt. Det samme gjorde 40 år gamle Birgitte - så juletreet mitt var jo strålende fornøyd da jeg kom hjem med disse to stjerneunderverkene...

Julegaveshopping hører selvfølgelig også til denne tiden, noe som gjør meg sikker på at alle slags kafèer må selge dobbelt så mye kaffe i desember. Kaffepauser er nemlig helt nødvendig under julegaveshopping. Her var jeg for eksempel med mamma på Museumskafèen, hvor vi ga kassamannen to runder med kaffeinntekter mens vi hvilte mellom den første og andre handlerunden. Jeg bare sier det.

Selve shoppingen er jo meget varierende etter hvem man velger å gå med. Og de som tror det går så himla mye kjappere å handle sammen med menn enn med kvinnfolk, de tar feil... (Sorry Trond) ;)

Et par dager senere dukket jeg plutselig opp på jobb igjen, hvor det var duket for koselig "juleavslutning". (En må nesten skrive "juleavslutning" i anførselstegn med tanke på at vår avdeling har mennesker på jobb 24/7 hele året). Fikk også knipset bilde av noen få av de som var klare for jul. Fine folk!

Hva som skjedde i selve jula har jeg allerede oppdatert dere om, så... Da det nærmet seg nyttår ble jeg blant annet snappet ihjel av Belinda. Med det mener jeg ikke at hun sendte meg over middels mange snapchat's, men at jeg ble offer for en haug av de. For eksempel når vi gikk kveldstur...

Da vi gikk dagstur...


Da jeg sleit meg ihjel med nyttårsmaten i armene...

Da jeg våknet til årets siste dag...

Ja. Nok om det. Denne pysjamasbuksa hadde jeg fortsatt på meg da nyttårskvelden kom, siden vi på forhånd hadde bestemt oss for å "boikotte" nyttårsfeiringa. Anførselstegn må nesten brukes her også, med tanke på at vi faktisk gjorde innkjøp av stjerneskudd, og dekket middagsbord.

Eller, middag og middag. Jeg lagde wraps, hun laget salat. Jeg stekte pølser, hun hakket opp ananas. Også var det selvfølgelig agurk og dip, siden vi også hadde ei agurkavhengig menneskejente ved bordet. Pluss ei til. Fire boikottende jenter i pysjamas, der altså.

Og stjerneskudd ved midnatt.

Med disse skulle tre av oss skrive "2015" speilvendt så Belinda kunne ta bilde av det. Jeg fikk i oppgave å lage 0 og 1, som man automatisk tenker må være det enkleste. Tallet 5 må jo definitivt være verst å lage speilvendt, sant? Men altså...

Det enkle er ofte det verste - ingen tvil om dèt... Skulle gjerne sagt at jeg noen dager senere gjorde det bedre i billjard, men noen ganger lever den sorte kula av seg selv og bestemmer seg for å stupe nedi feil hull. Så jeg måtte gratulere de irriterende vennene mine med seieren da. Belinda og Erich, altså. Vi gikk inn på tidenes mest harry sted i en usentral gate i byen, hvor mannen bak kassa sa "nei, vi tar ikke kort - men dere kan bare komme tilbake og betale i morgen eller noe". Javel.

Ellers har jeg tatt i bruk stigen jeg stjal på en øde plass en sommernatt i Vennesla. Mamma mente det "hadde vært lurt" å la den stå ute ei frostnatt. Når hun bruker ordet "lurt" på den måten, mener hun egentlig "det syns jeg nesten du må altså". Så nå har den frosset ihjel opptil flere ganger gjennom høsten og vinteren, og har endelig fått kommet inn i varmen. 

Ny stol har jeg også fått, men det har jeg jo allerede fortalt dere om. Den brukes i alle fall fortsatt, noe som går hardt ut over mine snapchat-venner, ettersom jeg ikke har annet å snappe om.


Og sååå har jeg øvd meg på å leke sosial i mitt eget hjem - her med Christine og Erich. De er rimelig sjuke, men på en positiv måte, så det går bra...

Livet på jobb gikk også inn i et nytt år, og der er naturlig nok ting som de vanligvis er. Jeg svinger med moppen, gir muntlig oppsigelse til sjefen min annenhver dag, får god innføring i hvordan det er å være i overgangsalderen, og mottar premier for ekstrainnsats som feks stjeling av sprudlevann.

At jobbhverdagen er tilbake, betyr også at lønningspilsene er det. Denne måneden var det ekstra dårlig oppmøte, men det hindret ikke oss gjenværende fire i å gjøre en spillkveld ut av det. Fikk prøvd oss på shuffleboard, som absolutt kan anbefales!

Det krever litt sånn derre konsentrasjon, ser dere.

Denne helga har jeg rett og slett vært på hyttetur. Både jeg og 'tante' Kaisa hadde fri på fredag, så på morrakvisten plukket hun meg opp og tok meg med på veien mot Telemark. To timer senere kunne jeg sitte gyngende foran peisen i Gautefall.


Både fredagen og lørdagen ble brukt til mye sofasløving. Men etter å ha blitt himla inspirert av skirenn lørdags formiddag...

...måtte vi jo prøve oss på dette selv.

Nå må det bare sies at dette ikke er etter et fall, men en kondispause. For under disse bakkene med fiskebeintråkking og ploging, skulle en ikke tro at jeg var en røykfri 24åring altså. Tror jeg skal se det litt an før jeg melder meg på VM og slikt.

Hadet.

- V.




Charles, stillinger og sms'er

Siden jeg tydeligvis ikke har tastet fra meg noe her inne på snart to uker, er det kanskje på sin plass å ønske dere et godt nytt år. Takke for det gamle også, som jeg har skjønt er relativt normalt. Men ettersom jeg ikke har ork til å laste opp nyttårsbilder og fortelle dere om feiringa jeg foretok meg i pysjamas, setter jeg nyttårshilsen på ventelista. I stedet skal jeg fortelle dere om den nye stolen min. For det er nok fryktelig interessant for dere å høre om. Den heter visst "RAR gyngestol" og er designet av Charles Eames. Så an for første gang hos søstra mi i vår, og tre-fire måneder senere bestemte jeg meg for å leke voksen og gjøre et eget innkjøp av den. Litt over en uke senere sendte jeg sms til huseierne mine og ba de pent om å sjekke postkassa mi for pakkelapp. Det stod jo tross alt "leveringstid: 8-10 dager" i bestillingen. Det var i alle fall det jeg trodde - men etter en stund oppdaget jeg at det stod "8-10 uker". Og på disse ukene rakk jeg både å skjønne at halve Norge hadde en "RAR gyngestol" i stua si, og at det såkaltet "kuppet" jeg hadde gjort hos Voga.com, var et "kupp" som ble holdt gående 24/7 hver eneste dag. (...)

Men så kom den da, denne stolen. Rett før jul fikk jeg den levert i en himla svær eske som opptok halve stua mi. Og der ble den stående. Jeg hadde jo tross alt ikke lyst på denne stolen lengre, og ofret ikke åpningen en eneste tanke - før vi var inne i 2015 og jeg innså at det kanskje kunne ligge en regning oppi denne monstereska. Så jeg åpnet den likevel da. Følte ingen umiddelbar glede, og var slettes ikke entusiastisk over et nytt møbel som jeg "sikkert aldri kom til å bruke". Vel... Det er lov å endre mening. Med det mener jeg ikke at jeg er glad for å ha den, men at den i det minste går an å bruke. Bare se på alle disse stillingene man kan ha i den! (Med stillinger mener jeg for guds skyld sittestillinger, for et enkeltmenneske).

Jada, en kan til og med sove i denne stolen. I fosterstilling gynget jeg stolen ved hjelp av en fot, og plutselig hadde jeg vugget meg selv i søvn. Noe så... latterlig. Hvis noen forresten legger merke til:
1. hunden, så kan jeg melde om at jeg bare er barnevakt for lille Lui. Belinda's hund, der altså.
2. den halvdøde blomsten, så eier jeg ikke en eneste grønn finger, men fikk blomsten av huseierne.
3. tøflene, så kan jeg fortelle at de er sykt deilige, og at jeg var så heldig å få de i gave. Nok en tilfeldig gave fra nok en nydelig kollega. Elsker å finne sånt i jobbskapet mitt!

Belinda syntes visst ikke det var like koselig da jeg sendte bilde av de. Ikke da jeg fortalte om gaven fra huseierne heller. Heheee!


Hun synes kanskje jeg er litt bortskjemt. Det har hun jo helt rett i. Folk må slutte å være så snille. Her om dagen fikk en kollega mannen sin til å kjøre meg helt hjem til Gimlekollen, til tross for at de selv bor helt uti Sogndalen (motsatt vei). Det er jo helt hinsides... Jeg for min del går jo bare rundt med drapstanker.

Så jeg må kanskje vurdere å bli litt snillere. Det burde kassadamene på Kiwi også, som ba meg om leg for Ibux bare fordi jeg gikk uten mascara. Men nå er det jo ikke så lenge siden jeg fikk høre "HÆ? Jeg trodde seriøst du var 16!!!", så hva kan man forvente av ei stakkars kassadame.

Ja, også var det bussjåførene da. Noen av de er himla greie og hilser og alt mulig. Andre må derimot vurdere å roe seg LITT ned, så jeg slipper å sende ut sms'er som dette:

Jaja. Verden, dere. Etter ti og en halv gyngende time i joggedress og gjentakende musikk, skal jeg vurdere å flytte meg til sofakroken og se på serie i stedet. Er viktig med variasjon, har jeg hørt.

Adjø - med ønske om en fortsatt god helg.

- V.

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
Veronica Bremnes

Veronica Bremnes

25, Kristiansand

En raring fra nord som lever i sør. (veronica.bremnes@gmail.com)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits