hits

Sskenkjrleik

Ikke at det har noe betydning for dere, men jeg vil ndig feilinformere, og benytter derfor anledningen til rette p to greier fra forrige innlegg: 1) mailen ble aldri besvart fordi den faktisk aldri ble lest, og 2) mottakeren var ikke den skyldige i laderproblemet. (...)

S tilbake til 22. juli - en srgedag for mange, men i dette tilfellet en god dag for meg. Gjennom store deler av min barndom har jeg flydd mellom mine foreldre med en UM-mappe rundt halsen, og n skulle jeg for frste gang vre den som tok i mot et barn med en slik mappe. Skakke legge skjul p at det var en stor glede se mi tte r gamle lillesster komme lpende mot meg med pne armer og et glis om munnen. Dette var faktisk p samme dato som hun fem r tidligere ankom Kristiansand med familien, men det var jo ekstra stas f henne p besk helt alene. (Foreviget av min lnesjfr, Vilde).

Sykkelen jeg tidligere har fortalt om, ble tatt i bruk allerede samme dag, men det ble ikke stort mer enn det. Vi trkket avgrde til busstoppet for busse til byen (og med tanke p at de ikke har annet enn skolebuss i Btsfjord, var jo dette et stort yeblikk i seg selv). Der lnte vi bok og film p biblioteket, mtte en klovn, og var p kaf for innta lunsj. Alt dette var veldig hyggelig, men da det plutselig gikk opp for tteringen at vi p hjemturen skulle opp alle bakkene vi hadde syklet ned, anbefalte hun meg flytte...?

Ellers fant vi ut at vi har arvet hret fra hver vr forelder - hun morens tykke manke, jeg pappas tynne fjon - og sendte derfor en hrselfie til pappa. Daglig besvarte jeg cirka 298 tilfeldige sprsml som startet med hva/hvem/hvor/hvorfor/hvordan, og de frste kveldene presenterte jeg henne for noen av mine filmfavoritter fra 90-tallet. Jeg har ogs ftt forstelse for de som mener jeg til tider er en skummel fotograf som tar bilder uten at noen fr det med seg, da jeg oppdaget at lillesster gjorde nettopp dette med meg - blant annet da hun fulgte meg til synstest hos Brilleland.

S fikk hun seg ny skolesekk, littegranne popcorn, et av mine sskenbarn til venninne, og en litt eldre venn som gjerne ville prve sparkesykkelen hennes.

Hun fikk ogs mtt to til av mine sskenbarn, to av mine onkler, mi inngifta tante, min bio-mor, min stefar, og to av familiens dyr. (Jo, det stemmer at jeg som 18-ring rmte alene til andre siden av landet, men i lpet av det siste ret har jeg plutselig blitt omringet av en masse biologisk materiale).

I tillegg til galningene over her, presenterte jeg henne for min bestis og hennes snn. En av dagene var vi i lekeland, hvor jeg ikke bare klarte ta en skummel sklie, men ogs klarte revne opp buksa mi da jeg ivrig skulle ta igjen Christine p trehjulssykkel. En annen dag var vi ved Odderya museumshavn for innta kunnskap om krabber og snn.

I fare for hres ut som en gammel bestemor, vil jeg bare tipse om at dette er en bra greie som inkluderer bde kreativitet, tlmodighet, frisk luft og litt mosjon. Tjohei.

Fant det hele ganske underholdende selv, til tross for min hye alder. Fikk for eksempel produsert krabbesnre, holdt et torskehode, observert krabbefisking, og rodd i bt. Det med torskehode var kanskje ikke direkte gy, men det er visst bare noe man m gjennomg hvis man er dum nok til uttrykke " e fra Btsfjord, har jobba p feskebruk!" nr de spr om noen kan ordne agn. Lrdom: ikke skryt av sommerjobben du hadde som 14-ring.

Sharon (som mi lillesster forresten heter) fikk ogs hilst p min reservefamilie - og siden de skulle reise bort, var vi s heldige at vi fikk overta huset. Der fikk vi besk av lille Alvilde og hennes mor, vi benyttet oss av hagen, og var generelt svrt fornyd med bo i noe strre enn mine 35 kvm. Lillesster var selvflgelig lykkelig over endelig slippe oppoverbakkene mine, og gleden var minst like stor da hun oppdaget at det fantes en fungerende TV med barnekanaler der.

Utenom hva bildene viser, var vi i travparken, i badeland, i Arendal, p kino, og i dyreparken. I dyreparken var hun ikke bare med i tmmerrenna, men insisterte ogs p ta "slegga". Dette er en karusell jeg tok sammen med hennes mor for fem r siden, og i ettertid ikke har ftt noen andre enn min onkel med i. Jeg advarte om at det var sjukt hyt, at vi kom til havne oppned, og at det var for sent ombestemme seg om vi frst satt oss i stolene - men hun lot seg ikke skremme, og svarte bare "ja!", slik bestemte tteringer gjerne svarer. Hehe. Dette var det eneste ordet jeg hrte henne si fra vi tok avgjrelsen, til karusellen stoppet opp og vi svimle kunne g av (...). Menne, vi var begge fornyde med komme oss ombord p Kaptein Sabeltann's skute da (skuta jeg som barn s p VHS).

Den nest siste dagen vr gjorde vi en siste trkkeinnsats p syklene, og dro innom sykehuset hvor hun fikk en aldri s liten omvisning i grnt. Samme kveld lo vi over den mislykka eggkokingen min som dekket fatene med gule plommer, og mimret tilbake til den natta jeg i tretiden vekket henne med et hyl som kunne minne om en brannalarm. Vettskremt spratt hun opp av senga som en nyrista brdskive, s p meg med store yne, og utbrt "ka e det, dadda??!" med en halvskral stemme. Sjokkert over min egen reaksjon i mrket, prvde jeg roe oss begge ned ved si at det "bare var en edderkopp p meg", samtidig som jeg desperat vrengte av meg tyet og s meg rundt p gulvet. Da vi begge fikk ye p en gigantisk edderkopp i et hjrne, stivnet vi til, hadde et par sekunders stillhet, og endte opp med diskutere lsninger. At klokka nrmet seg tre p natta, og at tteringer ikke br holdes vkne ved et slikt klokkeslett, kunne vi selvflgelig ikke ta hensyn til. Og fordi vi brukte altfor lang tid p diskutere hva vi kunne gjre med dette dyret, ble vi heller vitne til at den presset seg selv inn i en sprekk ved dra. Lillesster lste det hele ved blokkere sprekken med bkene som tilhrte kveldsritualet vrt, og vi ble etterhvert enige om at det var p tide prve sove. Egentlig en tragedie, men det skal sies at denne opplevelsen ga henne latterkrampe p flyet nordover, og det var faktisk det frste hun valgte fortelle pappa og de da vi ankom flyplassen der oppe. Herlighet.

Den siste dagen hadde vi middagsdate i byen, pakket, og tok en "takk for huslnet"-selfie til mamma og de. (I mellomtiden hadde hun visst tatt seg tid til lage en skriftlig hilsen til meg). Pakkinga foregikk forresten oppi min splitter nye gule koffert - en farge jeg valgte for enklere finne den p alle rullebnd rundt omkring i verden. Kjempesmart, tenkte jeg. Lite visste jeg da at jeg skulle ankomme bde Btsfjord og Kristiansand UTEN denne kofferten, og derfor mtte f den levert p dra da den endelig kom til rette. S da jeg ankom toppen av Norge, ble alts Rema 1000 det frste jeg mtte beske, slik at jeg i det minste kunne vedlikeholde min egen tannhygiene. Passa fint at det l en julegave og ventet p meg i garasjen da - en med perfekt innhold for anledningen.

En litt uheldig landing i nord, der alts - men alt i alt en veldig fin sskenferie i tiden fr dette. Jeg har lrt at det tilbringe hele elleve dager i strekk med et barn jeg plutselig har fullt ansvar for, kan vre ganske krevende. Selvflgelig var jeg forberedt p at det ville bli det, siden jeg vanligvis bare har ansvaret for meg selv og kan gjre som jeg vil, men jeg inns at jeg ikke hadde tatt uplanlagte uenigheter med i denne forberedelsen. Vi har vel alle hrt noen si "jeg tror jeg er drlig mor", kanskje bare p grunn av en uenighet med barnet, over en beslutning som har blitt tatt. Vel... Jeg har alltid ment at barn trenger grenser, og det mener jeg fortsatt, men jeg kunne likevel kjenne p akkurat dette selv. Plutselig lurte jeg p om jeg var en elendig storesster, bare fordi jeg hadde sagt ordet "nei".

Heldigvis er det ogs utrolig mye fint som flger med det tilbringe s mye tid med et barn. Med ei lillesster. S mye godhet og kjrlighet, nok til gjre opp for alle slags uenigheter. Mitt favorittyeblikk var da jeg flte meg s elendig som beskrevet over her, og hun avbrt stillheten p bussen ved snu seg mot meg og si "dadda? du e den bste storesstra man kan tnke s". Opptil flere kvelder kunne hun ogs avslutte dagen med si "i dag har vi hatt en skikkelig fin dag!". Og p et tidspunkt lurte hun plutselig p om jeg kunne huske fjorrets ferie, hvor vi begge var syke og hun likevel fikk lov til kaste ball i hagen med meg mens pappa stekte pizza. Jeg svarte "ja?", og det eneste hun hadde si var " syns det va s fint at fikk vre lamme d". Er det mulig <3

- V.

Det var 1% strm da jeg trykket "send"

Det kan godt vre at denne rligheten jeg til tider produserer, om konsekvensene av det ha en ustabil skalle alts, etterhvert ikke fr meg til oppleves som annet enn oppmerksomhetssyk. Snn fr det i s fall bare bli. Jeg har konkludert med at den ustabile skallen min er en sentral greie i mitt liv, og at mitt liv er hva som fr denne bloggen til eksistere i sitt niende r.

Egentlig skulle jeg innlede med si at jeg har mistet styringen p antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. De fire siste dagene, for vre mer presis. Mandag og tirsdag var jeg et noks avbalansert menneske som jobbet de timene jeg skulle, og som brukte den resterende tiden p speopera (les: Hotel Csar). Onsdag var jeg om mulig enda mer avbalansert, det var fridagen min, og jeg valgte derfor avlyse ukas andre mte med hjernekrymperen min. Det fantes tross alt ingenting mer fortelle ham.

Jeg fikk ikke sett en eneste scene med Juni Anker-Hansen denne ettermiddagen. Jeg skal spare dere for de latterlige detaljene, men fr jeg visste ordet av det ble jeg tilbudt kveldsmat p lukket avdeling. "Fr jeg visste ordet av det" er naturligvis en overdrivelse, for de timene mellom der fltes rlig talt ut som en evighet. Jeg inntok i alle fall en yoghurt, for yoghurt er som regel hva de tilbyr om du takker nei til brdskiver. Begeret var merket med "melon & pasjonsfrukt", og selv om jeg forsvidt liker denne smaken, angret jeg umiddelbart p at jeg smilende hadde svart "neida" til sprsmlet om det var en spesiell type jeg ville ha.

Selvflgelig var det en spesiell type jeg ville ha, jeg hadde tross alt bare inntatt den type yoghurt hver eneste dag de fire siste mnedene, men det kunne jeg jo ikke fortelle henne. Selvflgelig vet jeg at jeg kunne det. Det er en hel del jeg kunne sagt, til en rekke forskjellige mennesker, men jeg finner det ofte eklest bare holde kjeft. Det er ogs en hel del jeg kunne skrevet om, deriblant fagpersoners uenigheter som gir meg flelsen av vre en kasteball, men det holder jeg ogs kjeft om. Jeg velger tenke at alle forsker gjre jobben sin p best mulig mte, og at det med "kasteball" bare oppstr fordi begge parter mener at de faktisk gjr den beste jobben.

Denne kvelden sendte jeg likevel en mail til psykologen min. En mail bestende av 1219 noks konstruktive ord, som egentlig ikke handlet om annet enn min skuffelse over at han hadde fratatt meg min egen mobillader. Jeg avsluttet med "du skapte i det minste en flelse i meg. Gratulerer med dt.". For ja, det gjorde han. Det skal visst ikke mer til enn en fratatt mobillader for skape storm i min skalle, nr drene rundt meg er lst. Selv ikke store fine vindu kan gjre opp for en slik hendelse. Det var 1% strm da jeg trykket "send".



Jeg har for lengst sluttet uroe meg for bde laderen og det faktum at han aldri svarte meg tilbake, for jeg skrev meg ut igjen dagen etter, og tok laderen med meg hjem. Hjem til mine egne yoghurter. Jeg hadde tross alt ingen interesse av oppholde meg p et sted jeg verken hadde planlagt eller lyst til vre. Christine datet meg p Egon, slik hun ofte har gjort like etter mine utskrivelser, og livet fortsatte som normalt. Helt frem til kvelden kom og jeg stirret jevnlig p klokka, helt til den nrmet seg halv fire p morgenen og jeg til slutt sovnet uten legge merke til det selv.

Problemet er at nr n flelse kommer ut, etter mnedsvis som fange bak en likegyldig vegg, vil den gjerne forske dra de andre flelsene med seg. Det er dette som skaper uro, som om kroppen forsker la de bryte ut, og hjernen bruker alle sine krefter p unng nettopp dette. Utbrudd av innestengte flelser, alts. Flelser som er fanget av hjernens likegyldighet. Likegyldighet som skal lure kroppen til fle seg avbalansert, helt til det ikke gr mer. Jeg vet ikke, det blir for komplisert selv for meg, men noe i den duren.

Det var forresten p dette tidspunktet jeg mistet kontrollen over kaffeinntaket. Da kroppen min ville noe annet enn meg selv, alts. Jeg hadde for eksempel ikke bedt om at hjertet mitt plutselig skulle gi fra seg s harde slag at hele kroppen min vibrerte i det jeg tok et ndedrag, selv i liggende posisjon. At konsentrasjonen min skulle gjre det umulig se en stakkars episode av Hotel Csar sammenhengende, eller umulig lese i boka om Britt-Marie som mener at alt kan rengjres med natron.



I helgen tok jeg meg selv i samtidig ha p bde tv, radio, og spotify - fordi det var umulig sl seg til ro med noe som helst av det. Det trengte ikke g mer enn en time fr jeg hadde benyttet meg av alle mblene i huset heller. Reservefamiliens hus, hvor jeg passet katten. Beina mine vandret mlls mellom den gr sofaen, den sorte sofaen, den sorte stolen, den oransje stolen, spisebordstolen, kjkkenstolen, og til og med krakken p badet. Sistnevnte fordi kroppen ikke orket st oppreist etter enda en runde med det jeg "liker" kalle psykisk oppkast. N er det heldigvis umulig kaste opp hjernemasse, men fordi det for kroppen av og til fles ut som om hele hjernen befinner seg i magesekken, er det snn det blir. Too much information? Ja, enig. Beklager det.

Egentlig skulle jeg innlede med si at jeg har mistet styringen p antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. Deretter skulle jeg fortsette fortelle om random hendelser fra sommerferien, men n ser jeg at innledningen min har blitt til et helt blogginnlegg. Jeg hadde ingen plan om dette, og har derfor ingen god avslutning heller. Det er bare nok et innlegg om hvor ustabilt det er vre ustabil. Kjedsommelig info om at det er mulig g fra ha et tomt og likegyldig indre, til et indre med konstant uro - bare fordi noen nekter deg lade mobilen nr du selv nsker. Neida... Neida, og joda. Jeg skriver dette med et snev av ironi, samtidig som jeg er fullstendig klar over at jeg bagatelliserer en hel del. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg i det hele tatt velger dele dette med dere, for jeg kan kjenne at jeg har skrevet alt for mye om psykisk helse den siste tiden.

Jeg burde nok heller fortalt dere at jeg i lpet av ti minutter gjorde meg klar for ta bussen til byen i dag, kun for skamfull hente ut en sykemelding p legekontoret, og tok i dra der rett etter at de som hadde lst den gikk inn i heisen jeg kom ut av. De kunne godt ha fortalt meg at den var stengt, siden det kun var denne dren som fantes i fjerde etasje, men det gjorde de ikke. Jeg tok i dra enda en gang for vre sikker, og s marsjerte jeg smforbanna avgrde til Ark for kjpe den nyutgitte boka av Linna Myhre. Hun hadde akkurat pakket den ut, dama bak disken. Flaks for deg, tenkte jeg, og takket pent. Deretter busset jeg hjemover, tilbrakte en hel time hos noen ender ved et vann, og s inntok jeg cirka tre kopper kaffe hos mamma.

- V.

Keisersnitt, gullklumper og bomkjp

N kan jeg heldigvis ikke huske noe som helst av det, men det ryktes at jeg en vintermorgen ankom denne verden som en skalt keiserinne. Jeg har for lengst konkludert med at dette er et trstenavn de har valgt gi alle barn som blir skret ut til denne verden, da de (vi) dessverre ankommer med XXL i hodestrrelse. Jeg er nemlig livsikker p at det er nettopp dette, selve keisersnittet, som skyldes at jeg i min oppvekst har mtte leve med strrelse 60 i ridehjelm. Livsikker ja, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er snn det fungerer. Jeg er jo tross alt ikke den eneste i familien Bremnes som m leve med en stor skalle, og flesteparten av oss er fdt p normalt vis. Det hadde bare vrt litt bedre om jeg kunne lagt skylda p dette, i stedet for klandre pappa for ugreie gener. Ikke det at han bryr seg s mye om akkurat det da, for de gangene jeg for eksempel ppeker at vi har et irriterende hyt hrfeste med store viker, ler han mens han forteller at hrfestet vrt ikke har viker, men fjorder... Jeg finner fader meg ingen trst i det.

Dere, derimot, er heldige. Jeg har nemlig forsttt at dere verken ble presset eller skret ut til verden, men hakket ut av fjellvegger som m gullklumper som n har blitt store og fine. Dette er jeg ogs livsikker p, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er snn det fungerer, det heller. Jeg finner bare ikke noen annen forklaring p hvordan det er mulig vre s fine som dere. Dere som leser, liker, kommenterer, og kommer bort til meg med komplimenter p jobb. Dere skulle bare visst hvor patetisk jeg flte meg i det jeg publiserte forrige innlegg. I en sms-logg har jeg visst svart "har skrevet meg ihjel, og skal sitte med skriveangst resten av kvelden" til min bestis. Opptil flere ganger vurderte jeg slette hele innlegget. Men s tikket det inn en tommel her, et hjerte der, og en kommentar eller to - og jeg er enda helt sjokkert over responsen jeg ble sittende igjen med til slutt. Over all forventing, virkelig - s tusen hjertelig takk! Vit at det varmer noe veldig. Et stort digitalt hjerte sendes ut til hver og en av dere. <3

Menne... Hvis jeg skal fortsette der jeg slapp, snn cirka ved utskrivelsen, m vi nesten bla tilbake til slutten av juni. Da kan jeg informere om at jeg for eksempel gikk tur i Arendal, drakk kaffe, hadde besk av nabokatta, og s p regnbuen.

S mottok jeg gaver. Sjokolade fra huseierne, en "Veronika"-blomst fra ei dame i Arendal, engelsk bygave fra bestis, og en superst magnet fra en kollega. Jeg er jammen heldig!

Etter ukesvis fra hverandre, ble jeg endelig gjenforent med katten i mitt liv (som egentlig er reservefamiliens katt, men jeg liker tro at han er min, for shit som jeg elsker denne katten).

P et tidspunkt fikk jeg dilla p chiagrt - noe som frte til at min stakkars instagram-konto plutselig lignet en matblogg.

Min sjuke kollega, Jorunn, hentet meg hjem til seg s jeg fikk gitt dyrehjertet mitt enda mer pfyll - og en uke senere gjennomfrte vi en regnfull date p fiskebrygga.

Jeg fikk endelig somlet meg til anskaffelse av ny sykkel (som min stefar testkjrte), og siden jeg ventet besk av lillesster, tenkte jeg at det var greit skaffe en til henne ogs. Via Finn.no utvekslet jeg sms'er med en sykkeleier som ikke svarte annet enn "ok", "ja" og "greit" - men da jeg tenkte at dette sikkert bare var en som var drlig i norsk, troppet jeg likevel opp ved angitt adresse. I dra ble jeg mtt av en liten guttunge som ba meg bli med i hagen - hagen som var fylt av et mangfold av brukte sykler - og vi stoppet til slutt opp ved den han trodde jeg skulle ha. Overrakset over bde guttens alder og alle syklene, hadde jeg plutselig glemt hvordan sykkelen s ut... S jeg sa ja, tenkte "denne s skrpelig ut", betalte likevel, og trillet den ut p veien. Allerede to meter senere inns jeg at jeg akkurat hadde betalt noen for ta meg av deres overfldige sppel, men til tross for skammen jeg kjente over trille p dette skrapet som lignet tyvegods, fikk jeg likevel presset den helt frem til reservefamiliens garasje (4km unna?). Der s jeg at jeg allerede hadde stende en annen sykkel av samme strrelse, og at den skalte barnesykkelen jeg s i annonsen, slettes ikke var den som n hadde ftt meg til svette i panna. Jeg betalte alts for ta i mot sppel, slite det avgrde, og f noen andre til kjre det p spla for meg.

(Dagen etter ble jeg forresten kjrt til Vennesla, hvor jeg fikk kjpt en faktisk barnesykkel, som bde var finere og billigere). Ja. S fikk jeg mat levert p dra, beskt Marte som sovnet, og sett min egen vindurefleksjon da jeg rundt halv tte p morgenen var p hundelufting ifrt min orange nattkjole. Interessant?


I Arendal fikk jeg spilt badminton med min stefar, tatt et gledeshopp for feriestart, og servert "sommerfrokost" til mi biologiske mor.

P Flekkerya beskte jeg bten min stefar jobbet p, stirret p havet, og vinket farvel da de seilte avgrde.

Storesstra mi var p det rlige srlandsbesket hos samboerens familie, og jeg var s heldig at jeg ble hentet for vre med de i dyreparken :)

Ikke for vre en irriterende tante, men alts... SE p dette tantebarnet mitt. Noen ganger klamrer hun seg fast som en apekatt mens hun sier "bre mi tante", og da dr jeg faktisk litt av glede. S nydelig.

Like etterp fikk jeg besk av mi lillesster, som jeg etterhvert reiste nordover med - men det ser ut til at jeg har skrevet nok for denne gang.

Takk for meg.

- V.

Ordet galehus (og mange andre ord)

Etter ha ftt sprsml om gjenoppta denne blogginga da, og like etterp svart "joda, jeg skal skrive at jeg har vrt fem uker p galehus og snn", kom den humrende kommentaren om at ordet galehus ikke mtte brukes. Det er visst et snt type ord man brukte fr i tiden, da folk med psykiske lidelser ble mtt med oppgitt forundring, og deretter erklrt sinnssyke. "Men jeg ser at det kanskje kan bli litt tungvint skrive distriktpsykiatrisk senter", ble det raskt tilfyd. Alt under en lattermild stemning.

Det var ofte en slik stemning. Jeg antar det er snn det kan bli i en prosess med daglige treff gjennom en hel mned. Lettere, lsere, mer avslappet. Det er vel det som er meningen med det hele ogs, men jeg har likevel aldri opplevd det s avslappet at min vante latter har blitt til latterkrampe. Vanligvis er det vel heller det motsatte de foretrekker f frem, men det ble verken forskt det ene eller det andre. Det bare ble snn - psykologtimer fylt med spontan latter. Det var fint. Mest fordi jeg ikke alltid var alene om le, noe som gjorde at jeg p et tidspunkt fikk se kleenex'en bli tatt i bruk av dette profesjonelle mennesket. Personlig har jeg jo aldri tatt i en kleenex. Det er visst ikke min greie. "Du grter aldri her, men det skal ikke mye til for f deg til le".

Jeg liker le. Jeg liker selvironi. Og jeg liker holde en slags ironisk distanse til det faktum at jeg liksom er psyk. (Ja, jeg mtte til og med tilfye ordet liksom, ser dere). S selv om jeg for noen r siden valgte "komme ut av skapet" ved hjelp av et serist innlegg, som fikk langt mer oppmerksomhet enn forventet...

...vil jeg helst beholde ironien. Jeg vil kalle det galehus, og jeg vil slenge innleggelsestiden med i blogghistorikken min, akkurat som alt annet hverdagspjatt jeg plotter inn her. For det er i grunn det det er. Hverdagspjatt, alts. Jeg lever med denne halvustabile psyken ret rundt, og jeg kommer muligens til fortsette med det til jeg gr i graven. En innleggelse betyr alts ikke at en behver tenke "shiiit, n er hun syk igjen!", det forteller bare at det er ndvendig med litt ekstra hjelp akkurat da - som om det oppstr en hyere feber som trenger hjelp til senkes.

Poenget mitt er hvertfall at jeg har nok av tid til forholde meg superseris til det hele. Nok tid til at jeg blir drittlei av det - det stadig skulle dykke ned i det serise dypet, for s forske fortelle om alt jeg fant der nede. Og da er det jaggu en lettelse kunne fjase alt vekk i et slags ubetydelig kseri, slik som dette.

Uansett; det er visst flere som lurer p hvordan det egentlig er bak de lukkede drene. N behver de ikke ndvendigvis vre lukket, men det kan de jo ogs vre. Der kan en havne bde frivillig, under det jeg vil kalle frivillig tvang, og tvang. Men siden alle havner der av forskjellige rsaker, og fr forskjellige opplevelser, kan jeg bare snakke for meg selv.
For meg var det havne der frivillig, slik jeg gjorde ved min aller frste innleggelse, som komme til himmelen. Jeg hadde jo aldri opplevd noe snt fr. Folk som passet p dgnet rundt. Matservering. Ingen blid maske som mtte klistres p, og ingen drlig samvittighet for late dager, nettopp fordi jeg ikke kunne g ut alene. Et trygt lite rom, og en slags pause fra livet.

Ved frivillig tvang, har jeg lrt at ting kan fles helt annerledes. Drer p gltt til enhver tid. Unsket tilsyn i hytt og pine. Badedr som ikke kan lses. Vindu som ikke kan pnes. Nattevakter som lyser med lommelykt. Fratakelse av ladere og alle andre "faretruende" gjenstander. Maks 15 minutter i frisk luft. Stadig nye fjes. Gjentakende sprsml. Lite klausofobrisk rom.

Det er litt absurd skrive n i ettertid, men p et tidspunkt opplevde jeg f trer i ynene av bare tanken p sitte uovervket p kaf med en venninne. Indre overtalelser mtte til for unng stange hodet i murveggen eller skrike hyt. Alt jeg nsket var ta et steg utenfor den lste dra, og vandre gjennom det vte grnne gresset. I snne tilfeller kan man visst bli s desperat at man blir overveldet av flelser bare av f ye p en... mke. Et liv, rett utenfor det lukkede vinduet. Et liv jeg tok meg selv i takke for at var der. Da lo jeg litt av meg selv, det skal sies. Inns jo at dette var en snn type galskap man ser p film.

Det samme inns jeg da jeg telte tte skritt frem og tilbake over det lille gulvet, i all desperasjon. Men jeg endte i det minste opp med forstelse for hvorfor enkelte folk mister forstanden av vre innesperret. Skakke vrra lett!

Det gjelder visst puste, da. Lese en bok, kanskje - eller positive ord, som jeg for min del fant i noen englekort fra bestemor. Ta i mot besk. Og s, hvis man forholder seg rolig og samarbeider og alt det der, blir man kanskje sendt avgrde til pen avdeling. Og der, dere, der kan man leve livet...

Jeg tok meg for eksempel friheten til studere svaneegg, hilse p foreldrene, ha ulovlig kattebesk p rommet, og vandre til Rema hvor jeg kjpte ei hel ku.


S benytta jeg anledningen til bli kjent som "den gale puslejenta", bortsett fra at det aldri var noen som egentlig kalte meg det da. Det startet bare med to sm puslespill jeg hadde anskaffet selv, som jeg la p mitt eget skrivebord. Men s dukket det opp en ansatt som viste meg en egen hylle for puslespill, og da et av de var ferdiglagt, dukket en annen opp med enda et. Fikk litt hjelp her og der, og fr jeg visste ordet av det hadde jeg pyntet bordene i fellesstua med to tusen puslebrikker. Velger tro at det ogs er snt man bare ser p film, s jeg fraskriver meg alt ansvar grunnet pleiernes pvirkningskraft.


Utenfor observerte jeg fugler, var p middag hos familien til Marte (Marte som endelig kom hjem en tur fra Afrika!), og holdt Kari med selskap mens hun smurte inn trommehinnene mine med deilige strofer i Ravnedalen.


Plutselig gikk en hel dag bort i dyreparken ogs, hvor min biologiske mor anskaffet meg to kilo sjokolade, og ga meg rets frste tur i tmmerrenna. Min onkel derimot, ga meg tidenes kick i den sjuke karusellen - fr han ble en smule flau over meg da jeg klinket litt p det gamle pianoet i huset til tante Sofie, mens jeg trallet p noen nordnorske viser. (Kunne jo ikke vite at det skulle samle seg publikum rett utenfor dren).


S gikk jeg turer, da. Ute i det fri, gjennom vtt gress, blant skrikende mker.


Det hendte ogs at jeg brukte timesvis p stirre himmelen ihjel gjennom romvinduet mitt, helt til jeg ble s lei at jeg dro p hjembesk til meg selv. Men s hendte det ogs at jeg fant en edderkopp eller to der, og umiddelbart returnerte til galehuset. Der kjente jeg straks p takknemligheten over vre omringet av mennesker som i tillegg til servere mat, ogs kunne assistere i edderkoppmord. Som tilbakebetaling fant jeg det ok skrive en skalt mestringsplan, for det blir de visst s glade for...

...for hvis det er noe som gr igjen under alle innleggelser, s er det akkurat dt. Mestringsplan. Det skal liksom vre den store lsningen - en plan fylt med kontakter man m huske at man har, avledninger man m huske at man kan gjre, og evt ord man m huske at man kan tenke. Jeg ler litt av det, men det tror jeg m vre lov etter x antall eksemplarer.

Vilde ler jeg ogs av, eller egentlig mest med. Hun kom endelig tilbake fra rundreise, og som i en romantisk film kunne vi lpe mot hverandre i Markens, fr vi hadde lunsjdate med rekeskrelling og drakk cortado. Salaten til slutt er en annen lunsjdate, med Christine. S... Det jeg tydeligvis kan f trer i ynene av tenke p lukket avdeling, kan man alts gjre s mye man bare vil p pen.

Ja, og vipps, s var det p tide skrive avskjedskort. Ikke at det er noe som forventes, men jeg ender visst opp med gjre det hver gang, p samme mte som min favoritt ender opp med tegne til meg hver gang. Denne gangen ble det et blanda vrforhold med kloke ord, mens den fine psykologen heiv seg p "tegnetrenden" og laget bde hjerter og en ghost hug. Sykt koselig, selv om jeg godt kan skjnne om dere n lurer p om jeg faktisk er halvveis til femti, og ikke fire r, haha.
En som ikke tegnet da, tok meg med i drivhuset for overlevere to planter til meg - og jeg har aldri hatt en grnnsaksplante i mitt liv, men plutselig var jeg eier av to stykker! En som skulle gi meg tomater, og en som skulle gi meg paprika. Gy :)

Jordbrtokt tok hun meg forsvidt ogs med p et par ganger, og dagen fr sankthans kjrte vi avgrde til stranda i overskya vr, hvor hun overtalte meg til rets frste bad.
En nattevakt ga meg godteri, etterfulgt av kommentaren "her har du noe sove p - en for sovne raskt, og en for sove lenge", og favoritten min serverte meg plutselig litt hjemmebakst.

S de er alts fine, disse menneskene som jobber for gjre hodet til folk hakket lettere. Jeg hadde jo aldri orket jobbe med en som meg selv, men jeg setter pris p at de finnes. Selv nr jeg "hater" at de finnes, setter jeg pris p de. En innleggelse er alts ikke skummelt, slik jeg selv trodde for noen r siden - det er bare en pause fra hverdagen.

Og n, dere - n trenger jeg jaggu en pause fra all denne tastinga! God helg, og gratulerer til dere som holdt ut gjennom all denne lesinga!

- V.

Et pang i tiden

Bare sekunder tidligere hadde jeg fra sofaen betraktet variasjoner av hvite skyer, som p den blfargede bakgrunnen gled forbi i et usedvanlig hyt tempo. Det var sekundene fr det sa pang.

N har jeg heldigvis aldri opplevd lyden av et maskingevr i virkeligheten, men i et knapt sekund skulle en nesten tro at det var nettopp dette som smalt til. Jeg er hvertfall sikker p at jeg aldri har hoppet s kjapt ut av en liggende fosterstilling fr. Men det var ingen gevr. Det var bare regnet. Ordet "bare" er forsvidt ikke noe jeg liker bruke i forbindelse med regn, for jeg elsker regn. Jeg var bare ikke forberedt p det, der det i dette tilfellet dukket opp helt ut av det bl (bokstavelig talt). Det kom faktisk s plutselig at jeg p et tidspunkt kunne observere begge vrtypene p n og samme tid - fra samme stue, bare to forskjellige vindu:

Ambivalent, var ordet som frst dukket opp i mitt hode. De fleste har nok hrt at vret kan matche innsiden vr, og i dette yeblikket opplevde jeg alts en 100% match. Et ambivalent vr, til mitt ambivalente indre. Pluss og minus p n og samme tid, uten at en har bedt om det. Et pang, liksom. Men det er jo verken vret, hodet, eller det indre som er det strste problemet. Det er tiden. Samtidig som den fles helt uutholdelig langsom, gr den ogs altfor fort. I tankene kan vi skru den tilbake, holde oss i nuet, eller skru den fremover. Likevel gjr den ikke annet enn g. Den venter ikke, den spr ikke. Tiden bare gr, og jeg hater det.

N er det kanskje meningen at jeg skal komme med et godt poeng her, men jeg har ingen. Jeg kan bare konkludere med at vi (les: jeg) ikke har kontroll over noe som helst, spesielt ikke tiden, og at det derfor er hele fem mneder siden sist jeg leverte fra meg hverdagspjatt her inne. Om det skulle vre av interesse vite, var det faktisk en psykolog som stilte meg sprsmlet om jeg snart skulle gjenoppta bloggingen. Det var frst da jeg kom p at jeg i det hele tatt har en. En blogg, alts. S vi fr nesten bare bla tilbake til der vi slapp sist, snn ca... Slutten av februar, hva?

Da var jeg blant annet p kafdate med engelske Davina og hunden Lucky, og jeg var overtrtt etter nattevakt med min gye kollega. Jeg fikk tidenes skjnneste kopp av en annen kollega, og endte opp med et litt annerledes utseende etter et par timer i tannlegestolen. Dette utseende startet i grunn med bollekinn, utviklet seg til blveis, og avsluttet med en gulgrnn ansiktsfarge - men disse fargekodene skal dere slippe se.

I mars var jeg p frokostdate med min kjre fjerne nabo (Ingfrid, en kollega som tidligere var nesten-nabo), og hadde flere kaffedater med fuglen min. Jeg mottok kjrlighet av favorittkatten min, og fikk gleden av vandre p snunderlag.

Jeg fikk ogs hrt pianospill av barnefingre, sett p rosa kveldshimmel, vrt med p roadtrip gjennom skog, og hengt litt over et tomt basseng. (...)

Plutselig kunne jeg dele ut pskeegg, og sammen med Alvilde nske folk en god pske. I psketiden opplevde jeg ogs litt av naturen i Arendal, da jeg passet dyrene til min biologiske mor. Det er jo alltid hyggelig se at en hund og en katt kan vre venner - men en smule utfordrende nr de er s gode venner at katten bare m flge med p tur. Spesielt nr katten er for nervs til holde samme tempo som hunden, og vi derfor stadig m stoppe opp og vente. Skakke vre lett!

En av mine tyske kollegaer ga meg "pskeegg", jeg leste engelsk bok for barna til Davina, og jeg kysset p Alvilde som denne mneden fylte et helt r! Jeg fikk ogs en type kjrlighetserklring fra nok en kollega.


Med Davina og barna vandret jeg rundt i enda mer av Arendal's natur, og hjemme hos reservefamilien i Kristiansand laget jeg julestemning til meg selv. P et tidspunkt var jeg litt uenig med Kari, og p et annet tidspunkt sosialiserte jeg meg med noe biologisk materiale (sskenbarn og vr felles onkel, der alts).


I april koste jeg enda mer med favorittkatten min, og jeg hylte under oppdagelsen av gammelt vepsebol i reservefamiliens hage. Jeg fikk dilla p melon, og under bl himmel utvekslet jeg latter med fine lille Alvilde.

Nr det gjelder Alvilde, har jeg helt siden hun l inni magen p mora, lovet at jeg skal lre henne like Litago (snakk om serist lfte, ja). Og n som hun hadde fylt r, fikk jeg endelig presentert henne for meninga med livet. Til gjengjeld viste hun meg underholdningen ved observere mker, fly og biler p utsiden - mens mora serverte oss smoothie. Og s... Nok en kollegagave, som denne gangen var en himla sjokoladepakke. Har jeg nevnt at jeg har kollegaer som er laget av gull?

S var det mai, da. Mneden hvor varmen, vren og solstrlene gjerne kommer - og alt det der kom selvflgelig i r ogs. Men jeg kan hvertfall skryte p meg ha tilbrakt timesvis ved sjen. Her sammen med Christine (bestis), som er like lite glad i denne tiden p ret som det jeg er - s jeg gir oss en hy poengsum for denne ettermiddagen.


Etter ha hatt dilla p melon en god stund, gikk det forresten over til smoothie, om det skulle vre interessant for dere vite.


Sammen med Christine fikk jeg ogs fylt opp desserttanken denne mneden, og p jobb ble jeg littegrann uheldig p bildene som ble tatt under en evakuering. Da nasjonaldagen kom, startet jeg med hente strmpebukser i postkassen til en kollega (det gjelder vre i siste liten med alt vet dere), fr jeg spiste frokost hos reservefamilien som jeg tok flge med til byen. Der fikk jeg tilbrakt litt tid med deres venner, litt tid med tante Kaisa og Alvilde, og ellers vrt sammen med Ingfrid (min fjerne nabo) og hennes vennegjeng. Nr jeg tenker meg om har jeg visst feiret med sistnevnte fem r p rad, s jeg antar jeg kan kalle det en tradisjon. Ser dere, tiden bare gr!

Ja, s sa det pang da, p flere mter.

(Fortsettelse flger muligens)

- V.

Livet, p dialekt


(Hove, Arendal, 24.03.16)

vokste opp i fjra. Hoppa fra stein til stein. Erta bra, og sprang fra ho. Heiv ut flaskepost. S hurtigruta passere. Vinka til feskebtan. Steina ihjl rdlusa p de gamle rustne rran som endte opp under havet. Havet va farlig, sa de voksne. mtte aldri g aleina. Bra kunne ta m, ho kunne bli sint. Det fascinerte m litt, det der. Farligheta. Det gjr det enda.

gikk p fjrsteinan i dag, p andre sia av landet. hadde lst bli lita igjen. S lita som va da ho bestemor mtte holde m i handa mens hoppa. savne ho bestemor. Ho oldemor g, forsvidt. Den va fin, den tia der dm bodde p hver si sia av huset. Huset som sto oppreist der fjrsteinan blanda s forsiktig inn i gresset. Det str der enda, barndomshjemmet mitt. Men det e ingen som bevge s bak de vinduan som vende ut mot havet lngre.

I dag gikk aleina. Sku vrt s lita som va da ho bestemor mtte holde m, hadde ikke han pappa fylt 46 r i dag. Da hadde han vrt p min alder, snn omtrent 25. Men det e jo som e 25. Og barndommen min, den e borte. Det e ho oldemor og ho bestemor ogs.

Det e snn det e, livet. E det ikke?

- V.

Livet som barn, isdronning, dadler, og annet svadaprat

- "Vi har jo ostepop i posen, Magnus! Hva gjør vi med det? Vi rekker jo ikke spise det opp??"
- "Joda - jeg skal spare bilene nå, jeg."
- "Okei, burde jeg også det..?"
- "Ja, det kan du."

De to unge skoleguttene somlet seg sakte men sikkert oppover den eviglange bakken som strekker seg fra Fagerholt og over Gimlekollen. Med hver sin Coop Extra-pose nærmest slepende etter seg, prøvde de altså å løse det som sikkert virket som et verdensproblem. En tredje gutt kom bak de - men fordi han var mer opptatt av å trykke Biler inn i kjeften, enn å følge guttenes jevne tempo, måtte han stadig løpe et par skritt for å ta de igjen. Magnus så heldigvis ut til å forholde seg helt rolig, både til den treige og den engstelige kompisen.

Jeg smilte litt for meg selv da jeg like bak de svingte opp mot min egen gate. I et par sekunder savnet jeg tiden hvor alt handlet om hva som tilhørte hvem, og hvor mange millliter saft de to glassene på kjøkkenbenken skilte. Tiden hvor jeg opplevde lykkerus etter å ha overtalt klassekameraten min til å bytte en tyggis av typen grønn Extra, mot fem ubrukte blyanter. Det var i den tiden hvor tyggis var hellig, og pappa uansett betalte for blyantene mine - noe jeg så på som et ganske ok regnskap. Problemet var bare at denne klassekameraten mente at penalet hans ikke hadde behov for flere av mine "eksklusive" blyanter etter en ladning fra meg - så noen ganger måtte jeg for eksempel låne bort min nyinnkjøpte Nokia i friminuttene, slik at tyggiseieren kunne spille et par runder med Snake.
Bestemor hadde tross alt gitt meg en grønn extra hver gang vi tok følge til barneskolen - så da jeg plutselig var femteklassing på en ny skole, ble jeg nesten nødt til å ta ansvar for å opprettholde tyggistradisjonen. Harde tider, det der. Men guri så takknemlig en kunne være for en stakkars tyggis, og alle andre ting som jeg i dag ikke tenker så mye over.

(Bildepause av Båtsfjord og unge Veronica)


Pappa lot meg for eksempel handle i skolekantinaen hver fredag, og jeg kan enda huske den store gleden fra de gangene han ga meg førti kroner i stedet for tretti, og jeg dermed kunne kjøpe meg en ekstra milkshake. For ikke å snakke om gleden fra den gangen jeg fikk låne en Discman av en klassekamerat, da vi skulle returnere til Norge etter vår andre klassetur til Russland. Avskjed har aldri vært min greie, og jeg kan huske at jeg på bussen befant meg på bakerste seterad, med tidenes største klump i halsen. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men gutten fra midterste rad lånte meg altså en Discman, som jeg fikk beholde hele veien hjem til Norge. Jeg var et stille og sjenert barn, så jeg vet ikke hvordan jeg takket han, eller om jeg i det hele tatt gjorde det - men Aleksander var helten min den bussturen.

I dag kan jeg jo kjøpe tyggis når jeg måtte føle for det. Skulle jeg få lyst på en Discman (evt iPod, som er tilpasset vår moderne tid), kan jeg sikkert kjøpe det også. Det samme kan jeg med både Biler og ostepop, og andre greier som befinner seg i matbutikken. Og ja, mens vi snakker om matbutikk... For noen uker siden da mamma etter jobb satte meg av utenfor butikken, takket jeg nei da hun spurte om å vente på meg, fordi jeg ikke hadde planer om å bære noe tungt med meg hjem. Normalt spiser jeg ikke middag annet enn de to dagene i uka jeg er hos henne, enkelt og greit fordi jeg ikke føler noe behov for det.

Vel... Jeg har ingen anelse som hva som skjedde verken på vei inn eller inne i butikken - men ut derfra kom jeg i alle fall med to sprengte bæreposer, full av pizzaingredienser. Som et voksent og ansvarlig kvinnemenneske, hadde jeg handlet inn til PIZZA. Og så gikk jeg hjem og laget denne pizzaen, fylt med sopp og nachos og alle mulige slags greier - som om det var noe jeg drev med hver eneste fredag. Restene pakket jeg i brødposer og heiv i fryseren, akkurat som et annet voksnent menneske ville gjort. Jeg skjønner meg ikke helt på meg selv - men jeg vil anta at denne skremmende hendelsen har noe med tjuefemårskrisa å gjøre.



Noe annet jeg ikke skjønner meg på, er dere som leser dette skipet jeg finner på å taste fra meg. For de gangene jeg trykker "publiser" og like etterpå tenker at det jeg har skrevet er aaaltfor personlig og teit - DA ser det ut til at dere liker det. Personlige greier, det fenger, hæ? Dere synes kanskje det er interessant å høre at jeg i forrige måned ble dumpa for første gang i mitt liv også da - etter et halvt år i et hemmelig forhold? Forsåvidt av samme fyr jeg selv dumpa for tre år siden, så sånn sett er vi vel skuls. Det er vel sånn det foregår i denne ungdomstiden - sammen her, slutt der. Jeg vet ikke. Vet ikke hvorfor jeg holder slikt hemmelig heller, men jeg finner det bare ikke naturlig å løpe rundt og fortelle om sånne kjærlighetsgreier. Men hvis dere derimot skulle behøve noen tips til hvordan en kan oppføre seg som en såkalt "isdronning" i slike relasjoner, er det bare å spørre. Jeg er visst himla god på akkurat det! Så er jeg god på å sette pris på snøvær og kuldegrader, kattekos, og hyggelige mennesker. En av disse hyggelige menneskene kom plutselig med en pose full av russisk sjokolade til meg på jobb, etterfulgt av setningen "fordi du gjør meg glad". Noe så skjønt!



Bildet over her skulle egentlig bare være en værpause, siden jeg leverer i overkant mye tekst her - men det må nesten bare nevnes at det er en annen skjønn kollega som har bidratt med å forevige morgensola, sett fra sykehuset. Irene, heter hun. Jeg sa lenge "Skogen" til henne da jeg hilste, siden det er hennes etternavn. Deretter ble det omgjort til "Skauen", og nå er det bare "Skaus". Ikke for noe annen grunn enn at det er gøy for meg, på samme måte som det sikkert er gøy for henne å kalle meg "Brems". Problemet er bare at ingen skjønner når jeg spør eller snakker om "Skaus", og da tar det gjerne noen sekunder før jeg kommer på hva hun egentlig heter. Like problematisk som når jeg skriver "tante" i søkefeltet på Facebook, når jeg da skal ha tak i en eller annen tante.

JADA, jeg skriver altfor mye. Og ja, den boblebuksa jeg måkte snø i er faktisk fra da jeg gikk i 8. klasse. Da jeg sammen med noen klassevenninner skulle sitte ute på gata og selge vafler etter skoletid, ga lårene mine klar beskjed om at jeg snart var i ferd med å oppnå hypotermi. Jeg trippet derfor over gata, gikk inn i sportsbutikken, og kjøpte meg en boblebukse. Etter denne ettermiddagen sank halsebetennelse-statestikken min betraktelig, og jeg fikk beholde de stakkars mandlene mine.

Kunne forsåvidt trengt denne bobleboksa da jeg for en måned siden dro til Hamar, for FYTTI der var det kaldt. Stod opp på svarte natta for å starte reisen med fly og tog, og da jeg tråkket ut av toget som stoppet like ved Mjøsa, var det et like stort sjokk som da jeg åpnet flydøra etter å ha landet under min aller første sydentur - bare motsatt. Mine atten år som Finnmarking var sporløst forsvunnet fra hukommelsen. Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde vært vant til dette - den type kulde der neseborene limer seg fast i det man trekker pusten inn gjennom nesa. Jeg høres sikkert himla negativ ut nå, men det er jeg ikke. Jeg ELSKET denne kulda. Var nesten så jeg satte pris på sola i samme slengen. Besøkte forresten Ingunn - en pensjonert nordlending som nesten er like rar som meg selv, og det liker jeg jo.

En annen jeg liker, er Inbal. Det israelske kvinnemenneske som dro meg inn i butikken sin på Sørlandssenteret, og som jeg et par uker senere dro på kino sammen med. I ettertid har vi hatt kafèdater, inntatt sushi, og skravlet på både engelsk, norsk, og hebraisk. Så har jeg ledd. Jeg kan ikke huske sist noen fikk magemusklene mine til å verke av latter, men det har dette magiske mennesket klart å bidra til ved hvert eneste møte.

Dessverre ble denne triveligheten kortvarig, da hun plutselig måtte flytte. En lørdag plukket jeg henne opp etter hennes siste arbeidsdag på senteret, før vi tilbrakte kveldstimene ved kjøkkenbordet over et stykke pizza (eller fem). Kjøkkenet var også stedet vi befant oss på kvelden etter - og etterhvert som timene gikk, ble posen min ved siden av meg stadig fullere. Èn ting var at jeg fikk med meg kaffe, av den typen jeg smakte for noen år siden og konkluderte med at var himmelsk. Men da jeg ved midnatt ønsket henne god tur til landet hun denne natten skulle reise til, innså jeg at jeg nå kunne startet en egen kiosk fylt av israelske varer. Kaffe, chips, frokostblanding, energibarer, sjokolade, og suppetilbehør. Til og med dusjsåpe kunne jeg solgt i denne kiosken. Følte meg sykt kul da jeg satte meg på bussen.


Menne.. Avskjed er jo som sagt ikke min greie. Jeg hater når folk drar, og hvertfall når jeg ikke vet om de kommer tilbake. Så jeg har brukt "sørgetiden" til å drikke meg drita på juice, og vandret i tåka (jada, jeg vet at dette tåkebildet kom med to ganger - men det får da være måte på hvor mye jeg skal klare å holde styr på). Jeg har også prøvd å skjønne meg på ordene "kunsten å leve", og irritert meg over fingeren min som stadig skriker etter oppmerksomhet.

Så har jeg vært kattepasser - noe jeg i grunn pleier å være både her og der. Forskjellen denne gangen var at jeg måtte rydde unna alt av ting som kunne velte, og minne meg selv på at stearinlys for guds skyld ikke måtte tennes. Jeg passet Trulte, katten til min biologiske mor, og hun brukte ikke mange sekunder på å veksle mellom å ligge i dvale under sofaen, til å sitte mjauende i vinduskarmen. Merkverdig kattekrek, som akkurat nå lider av kraftig lungebetennelse. Av den grunn må jeg nesten bare tilføye at hun er veldig fin, sånn for samvittighetens skyld, i tilfelle hun skulle finne på å avgå med døden.


Innimellom har jeg selvfølgelig vært hos reservefamilien nedi gata, hvor jeg i løpet av et døgn gikk fra å ELSKE dadler, til å ikke orke synet av det. Etter å ha blitt fortalt at dadler smaker som karamell, gikk jeg til innkjøp av en smaksprøve, og fant ut at tipseren hadde helt rett. Dagen etter sjokkerte jeg mamma ved å be henne om å kjøpe med noen dadler fra butikken - og så spiste jeg fire dadler på rad. Nå har jeg ikke lyst på dadler mer. Men jeg drikker fortsatt kaffe, og jeg oppdager fortsatt fine bilder i kaffekoppen min. (Mulig dere ikke ser den høye slanke engelen i koppen, men da skylder jeg på deres dårlige fantasi). Så har jeg som vanlig tilbrakt tid sammen med den sorte deilige hannkatten.

Jeg har også tilbrakt tid med skjønne Alvilde og hennes mor - og sammen har vi besøkt en kollega og hennes barn på Flekkerøya. Og gjett hva jeg endelig fikk gjøre der? Lage snømaaann!

Sekunder etter at snømannbildet ble tatt, ble selve snømannen historie. Men i dag har jeg faktisk observert et nytt snøfall i Kristiansand, så det er nesten så jeg kan lage en ny snart. Det kunne jeg ikke forrige helg, for da var det halvtørt gress og solskinn som gjaldt. Hele fredagen tilbrakte jeg i pysj og tøfler, men det skal sies at et spontant hageopphold på halvannen time oppstod. Sammen med katten da, selvfølgelig. Lurer i grunn på hvordan det så ut der jeg løp frem og tilbake på gresset i tøflene mine, mens jeg kastet kongler som Samson løp etter... Småtragisk at jeg allerede i en alder av tjuefem innbiller meg at jeg har blitt "hun derre gale kattekjerringa", men hva kan man gjøre. Formiddagen med katten var i det minste mer innholdsrik enn hva mine midlertidige hverdagsrutiner er. De består av 2-3 timer søvn etter jobb - noe som etterlater meg akkurat nok tid til å våkne over en kopp kaffe og en episode av et eller annet, før jeg må varme opp risputa mi og finne senga.


Fader altså, jeg må slutte å fortelle dere så mye rart. På søndag som var, var det ikke bare valentines/morsdag, men også dagen hvor jeg nådde åtte år som blogger. ÅTTE år med random info fra mitt liv. Det skakke værra mulig. Noen må be meg pent om å legge denne blogginga på hylla snart, herlighet.

God helg!

- V.

Julemned, 25 r, og livet p galehus

Syv nye uker har gtt. Et helt r ogs forsvidt, men jeg snakker om tiden etter siste oppdatering. Syv lange, men likevel innholdsrike uker. Kort oppsummert har jeg i lpet av denne tiden deltatt p to julebord. Jeg har inntatt ett ribbemltid, to pinnekjttmltid, og hele fem kombinerte mltid av disse rettene. Tre av disse ukene har jeg tilbrakt p psykiatrisk, hvor jeg for eksempel lrte meg strikke. Under en av lufteturene der ble jeg kjent med han jeg i ettertid har valgt kalle krkemannen - som jeg antar ville passet perfekt sammen med krkedamen i Hjemme Alene 2. Filmen har jeg tatt meg tid til se i romjula, i tillegg til bde den som kom fr og etter. Sistnevnte likte jeg minst, om noen skulle lure p det. Og mens vi frst er inne p film, kan jeg samtidig meddele at jeg har sett min aller frste Star Wars film! Det var dog den siste utgitte filmen - men jeg likte den, og har store planer om se alle de andre ogs. Kinoflget mitt var selgerdama fra Srlandssenteret, for de av dere som leste om henne i forrige innlegg. N er hun ikke lengre selgerdama, men Inbal - et kvinnemenneske jeg virkelig har sansen for.

Dessverre ser jeg meg ndt til godta at jeg i lpet av disse ukene ogs har klart fylle det vi s fint kaller "halvveis til femti". 25 r, har jeg alts blitt - og jeg har for lengst skjnt at min skalte "tjuefirerskrise" bare var noe svada i forhold. Til tross for denne hye alderen har jeg likevel spist/skrapt/sett meg gjennom hele seks julekalendere, og mottatt altfor mange koselige gaver og hilsener. Trommehinnene mine har blitt smurt inn med myk og deilig julemusikk i Trefoldighetskirken, og hjertet mitt har gledet seg over samvr med fine folk, bde her og der. Hodet mitt har brukt altfor mye tid p grue seg til jul - men selve tiden gjorde at de langsomme timene likevel hoppet seg frem til julaften med stormskritt - og n er vi plutselig ferdig med hele 2015.

For de som vil bli med p den litt lengre oppsummeringen, kan vi jo starte med de to julebordene - av to helt forskjellige varianter. Det frste resulterte i et tolv timers selskap (vorspiel, fest, og narchspiel), med nrmere frti mennesker. (Sjukehusfolk er gale, og har et flertall som lider av lakenskrekk). Det andre bestod av fire mennesker, inkludert meg selv - med en pakkelek hvor jeg blant annet vant...(hold dere fast)...fiskesuppe! Hoho.


Livet p galehuset startet i grunn fr bde julebordene og det forrige blogginnlegget. Jeg har med andre ord hatt nok av tid til nye oppdateringer - men enn s mye ledig tid jeg sitter igjen med som pasient, bruker jeg sjeldent tid foran dataen. Til vanlig gr mange av kveldstimene mine til TV-serier, men jeg tror ikke jeg i lpet av alle mine innleggelser har sett en eneste episode av noe som helst. Det er ikke som om jeg driver med noe mer interessant, lrerikt eller nyttig heller. Faktisk bruker jeg tiden til svrt lite. Hadde jeg hatt de samme tre ukene hjemme, hadde jeg antakeligvis endt opp som enda galere. Men det er noe eget, det bli tatt ut av den normale hverdagen, og f tildelt et rom med en seng og noen stoler. (Det kan jeg sikkert fortelle mer om en annen gang, om noen skulle finne det interessant).

Uansett; under dette oppholdet gikk jeg for eksempel sene kveldsturer, fant p tidsfordriv med ansatte (blant annet juledekorasjon), fikk en "lykkestein fra Galdhpiggen" av en medpasient, og startet jula ved klaske et harry julelys midt i vinduet.
Jeg vet forresten at en stein bare er en stein - men det at denne jenta som sikkert hadde nok med sitt eget, tok seg tid til komme bort til meg med denne steinen, samtidig som hun ga fra seg mange fine ord - det gjorde jaggu kvelden min. Sm gleder, vet dere.


Noe som gjorde starten p alle desemberdagene mye bedre, var kalenderne jeg endte opp med. Fra min biologiske mor, fra mamma, fra tante og Alvilde, og fra en av mine bestevenninner. Jeg skal innrmme at det var en smule pinlig da jeg mtte svare "seks..." til de som spurte hvor mange jeg egentlig hadde i dette lille rommet. Jeg ble jo virkelig skjemt bort i r. Men s er det jo s utrolig koselig vkne til, og s setter jeg s pris p disse menneskene som har ordnet dette for meg! Ei annen tante dukket plutselig opp med en hel kurv full av julesnadder ogs - s det skal ikke st p folkene rundt meg. (Tusen takk, dere!)

Ellers har dagene gtt med til sprette opp av sengen i ttetiden p morgenen, og mte meg selv i vindusrefleksjonen p kveldstid (flte meg utrolig smart de gangene jeg skvatt av mitt eget speilbilde). Den siste uplanlagte uka fikk jeg nok av gjre "ingenting", og bestemte meg for begynne lese i boka som til da hadde ligget p nattbordet mitt. Dette gjorde jeg i den store fellesstua, hvor en annen pasient til stadighet befant seg. Egentlig var hun av den litt kvasse og urolige typen, men s viste det seg at hun hadde sansen for min taushet, i flge noen andre som observerte dette. Korte ord ble til lengre samtaler - og plutselig en dag kom dette mennesket, som vanligvis ikke s ut til bry seg om noe som helst, og spurte om vi skulle sitte og lese sammen. Dette gjorde meg jo oppriktig glad - og s ble det liksom oss to, hver kveld, i denne peisstua.
Jeg fikk hre at det var viktig med lesepauser, og under en av disse pausene fikk jeg "si meg, kan du ikke strikke??" til sprsml. Da jeg svarte at jeg ikke kunne det, ble jeg bedt om fortelle hvor gammel jeg var - og selv om jeg da kunne svare "bare 24", forklarte hun at hun nesten ble ndt til lre meg det. Ingen hadde nok trodd at tlmodigheten ville strekke til, men det gjorde den, og etter noen minutter hadde dette mennesket alts lrt meg kunsten ved strikke. Samme kveld flettet hun hret mitt, til manges forbauselse - og dette gjentok hun jaggu kvelden etter. I lpet av denne uka fikk jeg alts kjent p ordene om at det bor noe godt i oss alle, og skjnt at det noen ganger kreves tlmodighet for n inn til det, men at tlmodigheten gjerne er verdt det.

S har jeg vrt ute og hilst p sola, matet flere ender enn jeg kunne telle, og gtt p vannet.


Jeg har ogs gledet meg over kuldegradene, som gjr vinteren vakrere.


En av de mange lange kveldene brukte jeg til beske kirken i Arendal, hvor jeg ble strlende fornyd over endelig hre Maria live, i tillegg til de andre flinklingene. Fantastisk julestemning fra deres side, og en ikke fullt s fantastisk bildekvalitet fra min side... Det at vi ble sittende igjen med en billett etter konserten, svarte en av oss med at " fant ingen som ville ha den, s gikk no bare inn".

Flere ganger har jeg vrt s heldig at jeg har ftt besk. To jobbtanter og en onkel har vrt innom. P bildene ser dere ogs en kollega, som avleverte suvernirer og testet ut den harde tresenga - og glade lille Alvilde, som visst ogs endte opp med teste den ;)

S kom denne "store" dagen, da. I ettertid har jeg hrt folk fortelle detaljert om hva de gjorde dagen de fylte 25, og hadde jeg visst at dette er noe folk gjerne gr rundt og husker p, ville jeg kanskje prvd danne et annet minne. Det at jeg for eksempel brukte min siste time som 24ring p hakke tenner mens jeg stirret i hjel en fjellvegg, i ren fornektelse om at jeg straks var i ferd med fylle r, er vel ikke helt det store fortelle videre til folk. Jeg er jo helt gal. Men s endte jeg alts opp med skle i et glass vann i en sofakrok, da en nattevakt mente hun ville vre den frste til gratulere meg. Og da ble det snn. I denne sofakroken ga hun meg den frste bursdagsklemmen, hvisket "gratulerer med dagen", og fortalte meg om meningen med livet og snn. Halvannen time senere kom den andre bursdagsklemmen fra en annen nattevakt, fr jeg like etterp oppdaget at selv en 25ring kunne bli bedt om sove. Og da ble det snn ogs - ynene ble lukket, og plutselig var natten over.

Etter en hyggelig formiddag med sang rundt frokostbordet, og et morgenmte ledet av meg selv - kunne jeg vinke farvel til disse menneskene jeg hadde levd sammen med. Med meg i bagasjen fikk jeg en oppdatert tegning - et juletre og ei lita sol, ved siden av sola jeg fikk med meg i vr. Litt internt og noks barnslig - men s liker jeg faktisk denne symbolske greia veldig godt.

P utsiden stod tante og lille Alvilde og ventet p meg, fr de tok meg med p bursdagslunsj i byen. Trond serverte middag til meg og mamma, og jeg fikk gaver bde i posten og p dra. I telefonen snakket jeg s ret kokte, og via facetime fikk jeg sett bde mitt skjnne tantebarn og mi fine storesster.


Noe som ogs kom p dra, var en blomst! Da flte jeg meg jaggu voksen et sekund. En av de andre gavene var et polaroid kamera, som gjorde at jeg kunne legge ved en vakker selfie i en av rets julegaver. Det aller siste jeg pnet, og som rrte finnmarkshjertet mitt aller mest, var et kort. Det hadde et bilde fra nord, et dikt, og fine hndskrevne ord. Jeg tror nok tanken om at kortet kom fra en ansatt, som ikke lengre jobber p "min" gruppe engang, var ekstra rrende. Disse menneskene skal jo i grunn bare gi meg en tanke nr de er p jobb, s jeg syns det var utrolig fint gjort.


S gikk n dagene da, og etter en uke hos reservefamilien, pakket jeg "flyttelasset" mitt, kysset Samson p ret, og vendte snuten hjemover til hula mi. P vei hjemover fortalte jeg Trond at jeg nsket meg sn, og til tross for hans uenighet, var det nettopp det jeg vknet opp til dagen etter. I den fjerde bilderuta har jeg liksom fylt inn noe s random som et par fingre. Men jeg har alts gtt rundt med en glassbit i fingeren i over fire r, og p denne flotte snvrsdagen valgte tydeligvis denne glassbiten pynte fingeren min med litt julefarge. Da vet dere det ogs.

Det hender at jeg savner galehustiden - det kunne dele kalendersjokoladen min etter morgenmtene, og drikke uendelige mengder med kaffe uten at noen bryr seg om det. Men selv om jeg bor alene i hula mi, fikk jeg jaggu en god velkomst der ogs. Nabokatten kom p overnatting helt av seg selv, og huseierne mine ga fra seg tidenes julehilsen. I fare for virke klissete, m jeg bare si at jeg har verdens beste huseiere!

Tilbake p jobb var jeg forresten ogs! Mulig det ikke er s vanlig savne jobben sin etter noen uker, jeg vet ikke, men det gjr i alle fall jeg. Greit, kanskje ikke selve jobben, men kollegaene mine. De er s fine, alle sammen.


Selve julen hadde jeg lenge planer om bare ignorere. Det var ikke det at jeg var redd for ende opp alene, for herlighet, jeg satt igjen med hele ti invitasjoner til julefeiring hos diverse mennesker. Det er latterlig mange, og det har sltt meg at jeg kunne gitt en god jul til hele ti mennesker som har grunn til grue seg til jul, om invitasjonene kunne gis videre. S det er ikke det at jeg er utakknemlig heller. Jeg er fryktelig klar over hvor heldig jeg er som har s omsorgsfulle folk rundt meg.

Men uansett da; p grunn av denne ignoreringen, lot jeg alts vre ta frem en eneste julepynt. Juleesken jeg fikk av bestemor i 2011, har derfor sttt urrt i r, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om akkurat det, for jeg elsker jo bestemor og alt hun har gjort for meg. Men p jobb manglet vi julestjerne i toppen av treet, og jeg fant ut at jeg kunne strekke meg til lage en stjerne av to pappfat. Etter dette fant jeg ut at jeg kanskje kunne pne boksen med snne gammeldagse smnisser som jeg fikk av min pensjonerte sjef ogs - men det var liksom det hele.
Frst da jeg s Hovmesteren med reservefamilien p lillejulaften, kunne jeg kjenne at denne jula egentlig var veldig ok i r. Da jeg kom hjem sent samme kveld, bestemte jeg meg derfor for finne frem det stakkarslige treet mitt likevel. Fr jeg pakket dette ut, mtte selvflgelig hula mi vaskes, sengety mtte skiftes, og stv mtte fjernes. S klokken 02, natt til julaften, var treet p plass i et nyvasket hjem. Dog uten julekuler - det fikk da vre mte p, tenkte jeg.


Neste formiddag fikk jeg med meg Askepott-tradisjonen, fr jeg etter hvert ruslet ned til reservefamilien igjen. Etter en overnatting var vi plutselig kommet til 1. juledag - og jeg s meg fornyd med tre fine juledager. I lpet av disse dagene fikk jeg inntatt bde torsk, ribbe, hummer og pinnekjtt - alt i godt selskap. Jeg fikk hrt julemusikk, ledd meg i hjel under brettspill, sett TV, pnet fine gaver, mottatt julestrmpe, og kjent p takknemligheten over at denne familien fortsatt holder ut med meg etter alle disse rene.

S har jeg strikket! En tilfeldig ettermiddag gikk jeg innom en garnbutikk og fortalte de bak kassa at jeg nettopp hadde lrt meg strikke, og at jeg var himla fornyd med det. Jeg meddelte at jeg hadde planer om prve meg p Skappelgenseren, og fikk tildelt bde pinner og garn. Med p kjpet fikk jeg en fancy strikkeveske, som jeg selvflgelig mtte ta en fancy selfie med. Og s startet jeg da, og kan n konkludere med at jeg er en strikker(?).

Den siste desemberuken har jeg smilt over enda et snfall, og enda en katteovernatting. Jeg vet ikke helt hva det er med denne katten, men hun finner plutselig ut at det er stas komme p besk - og det liker jeg!


Nyttrsaften valgte jeg faktisk feire alene i r, hvor jeg inntok julemat fra Fjorland, og s den andre filmen om Narnia. Ved midnatt observerte jeg fyrverkeri fra vinduet (hos reservefamilien), fr jeg etterhvert sa til Samson at det var p tide sove. For mange kan nok dette hres himla stusselig ut, men jeg var heldigvis fornyd med mitt eget valg. N i helga var jeg nattens dronning p jobb, og de to siste dagene har jeg vrt sofaliggende med kaffe i koppen og serie p dataskjermen. Jeg har begynt se Broen, som mange av dere sikkert har sett - og jeg har allerede lagt min elsk p Saga Norn (lnskrim Malm, sklart).


Dette innlegget ble nok i overkant langt, men jeg hper dere som fortsatt leser har hatt en veldig fin julemned, og jeg nsker dere et riktig godt nytt r!

- V.

Skummel dokke og "den dr jvla sjokoladn!"

Det eksisterer et hav av tilfeldig "fyll" man kan stappe inn i bloggen sin nr skrivelysten er p bnn. Enkle sprsml og svar, random fakta, en fin sang, osv. Dette har jeg dessverre en tendens til glemme nr "n er det p tide med nytt blogginnlegg"-yeblikket har passert. Derfor har det n gtt hele syv uker siden jeg lot hre fra meg sist, om noen skulle ha lagt merke til det Jeg begynte riktignok p dette innlegget bde forrige uke, og uken fr der - men siden skrivelysten forsatt er relativt fravrende, tar det visst sin tid. N gir jeg i grunn fra meg mer bilder enn tekst da, men tid tar det likevel. S... N som jeg har ftt kndd meg til gjre noe med saken, m jeg jo nesten dele mine tilfeldige hverdagsglimt fra de syv siste ukene.

Jeg har jeg selvflgelig vrt litt ute, hvor jeg har observert bde fargerike blader, en skummel dukke i solskinn, en mann p skogstur, og det elskede regnvret.

Store deler av tiden har jeg fjaset med gale grnnkledde kollegaer.


Med tante Kaisa og lille Alvilde har jeg sett enda mer p naturen.

Samson har lekt fotoshoot med meg. (Har ikke sett han p en uke n, og dyrehjertet mitt gleeeder seg til kysse han p hodet i morgen).

Vi m bare se litt mer p han. Elsker at han ser sur ut p alle bilder, haha.

Jeg har funnet hjerte av lv i mammas hage, sett p "solnedgang", kost meg p tur med hunden Lucky, og gtt hjem fra byen med en pakke brunost i lomma (rundt kl.23 en fredag kveld). Jeg brydde meg ikke srlig mye om brunost fr i tiden. Hadde en lang periode med kyllingpostei og denslags - men s lrte Trond meg at brunost er livet.

Plutselig hadde mamma bursdag! Dette mtte selvflgelig feires med kake, litt gaver, og litt kattekos.

I bursdagskortet s jeg meg ndt til informere om at sjokoladen ikke kunne ligge til julen 2018. De har nemlig en tendens til spare p finere sjokolade, i tilfelle de fr finere besk - og det orker jeg bare ikke. Da blir jeg like sur som fiskekakemiddagen min var en av de andre dagene. Det som derimot aldri spares p, er kokosboller. I likhet med at Trond har lrt meg at brunost er livet, har mamma lrt meg at kokosboller er livet. Og de har helt rett, begge to. Trond liker ikke kokosboller da, om noen skulle finne det interessant vite.

S har jeg hatt kvalitetstid med min yngste gledespreder!

...og ogs en av de litt eldre, som er min sykeste kollega av dem alle. Hun gir meg stadig sm gleder i jobbhverdagen. Bortsett fra den gule seigmannen - den kom fra en annen syk kollega (som har ei tvillingsster jeg flere ganger har mtt p uten skjnne det fr jeg er i gang med en samtale).

En annen som har hatt bursdag siden sist, er Marte! Eller, prinsesse Marte, som de fleste kaller henne. Hun kom fra Kbenhavn for feire dagen sin, fr hun s dro videre til Afrika - s det var veldig fint kunne feire henne. Den jenta er faktisk helt magisk, og hadde det ikke vrt for henne, er det ikke sikkert at jeg hadde forelsket meg i Kristiansand i en alder av 18. (Surna visst litt da noen slte kaffekoppen min over gulvmatta, men fikk en tilgivelsessnapchat da jeg gikk for hente ny).


Ellers har jeg mistet kokosbolle p tastaturet mitt, vrt en smule kald, ftt sykkelen min lst av fremmede, og irritert meg over at jeg aldri lrer at det som regel gr galt de gangene jeg skal prve la Oboypulveret balansere p skjeen fra boksen til glasset.


P jobb har jeg oppdaget en ny kjleskapsmagnet, reklamert for Btsfjord, ftt sprittusj-tattovering, og underskrift av den lille spurven av en nyankommet kollega.


S har jeg beskt Arendal, bde for frste og andre gang. Dessverre fikk jeg servert solskinn begge gangene, men tanken p at solskinn i det minste gir finere bilder, gjorde at jeg overlevde det hele.


Om jeg skal gi dere en tilfeldig fakta her og n, kan jeg informere om at jeg elsker brosteinsgater! Vi har ikke slikt i Btsfjord. Store kirker elsker jeg ogs, selv om jeg ikke kan kalle meg kristen. Men det er noe fascinerende med disse enorme byggene. Kirke har vi i Btsfjord ogs, alts. Faktisk en kirke med et av Nord-Europas strste glassmaleri.


Hunden p disse bildene heter Lady, om dere skulle lure p det. Hun er bestevenn og samboer med katten Trulte. De liker samme type godteri. Vi feiret Halloween sammen, vi da - men bare ro dere helt ned - de fikk selvflgelig ikke smake p yet mitt! Ikke kaken heller, for den spiste jeg p Big Horn Steak House. Der klarte jeg selvflgelig glemme lommeboka - noe servitren ordnet opp i ved lpe frti tusen meter etter meg. S jeg syntes det var p sin plass ta turen innom 7-eleven formiddagen etter, for pspandere han en pose twist.


Apropo hyggelige folk... Jeg vandret gjennom Srlandssenteret en lrdag formiddag, hvor en slags selger hilste p meg fra butikkdra si. Hun skulle vise meg noe stasj, men stoppet opp og sa "You look really tired! Why do you look so tired?" - fr hun ba meg sette meg ned, og pratet i vei. Hun la overraskende nok ingen press p meg om kjpe produktene i butikken, og nsket meg velkommen tilbake nr som helst. Sikkert et godt salgstriks, s det er mulig jeg bare er naiv - men jeg mtte jaggu sende henne en mail og fortelle at hun gjorde dagen min mye bedre. Hadde ikke helt regnet med et svar, men se for en hyggelig respons!


Jah. Andre hyggelige ting jeg har opplevd er kino, en tur i bowlinghallen, lnningspils, og lunsjdater med fine folk.


S har jeg vrt enda litt mer ute...


...og kost enda mer med katten.


Takk for meg (enn s lenge).

- V.

Hverdagsoppsummering

Fr jeg lar fingrene taste fra seg tilfeldig informasjon om alle disse septemberdagene som har passert, m jeg bare skvise inn en liten takk til de som har gitt fra seg tilbakemelding p forrige innlegg. Det er alltid med et litt skeptisk klikk at jeg publiserer serise blogginnlegg, da jeg helst foretrekker holde meg til de halvironiske setningsformuleringene - men av og til m jeg nesten tillate meg vre en smule seris ogs. S, takk! <3

Nr det er sagt, skal jeg selvflgelig oppdatere dere om alle disse spennende hverdagsyeblikkene mine - yeblikkene dere antakeligvis bare dr etter hre om, hva? Jada. Slik jeg ofte pleier, har jeg tilbrakt en god del tid p jobb. Der har jeg for eksempel blitt trillet p, spist kanelsnurrer fra mor, inntatt plse med Jorunn, og gjort et forsk p en nydelig selfie...


Innimellom slagene har jeg faktisk sluppet ut av avdelingen, alts. Bde tidlig og sent.

Kaloriinntaket har jeg vedlikeholdt bde her og der. En av dagene fikk jeg til og med gratis lunsj (og bokln) av snille Gunn - fr jeg like etterp mottok en gratis Iste p Meny Albert.


Jeg har ogs hatt kvalitetstid med det lille kusinehjertet mitt, drukket kaffe med ei gresshoppe, deltatt i #throwbackthursday p Instagram, og ftt ptegnet et "god helg"-hjerte av en skjnn kollega. Dette bildet fra throwbackthursday viser forresten hvordan jeg s ut for ti r siden, og bakp bildet kan man ogs se hvilken type hndskrift jeg hadde. "Veronica og hunden Farro" forteller en barnehndskrift. Jeg elsket denne pensjonerte politihunden som holdt til i Troms, og hadde bildet med meg overalt i en gul lommebok. Lommeboka mista jeg p matbutikken en dag, og ble overlykkelig da jeg fant den med bildet i, til tross for at pengene var borte. I dag, femten r senere, er bildet plassert i min nye lommebok.


Jah. N har vi i grunn vrt gjennom oppsummeringen av min hverdag; jobb, naturglimt, kalorier og en smule sosialisering. Men vi kan jo alltids ta en runde til? Ok. Jeg har alts vrt p jobb...


Spist mat og kost med katter...

Sosialisert meg med det lille kusinehjertet, lekt frisr hos en kollega, lekt skoselger p Finn, og ftt hjerteinfarkt av en dd skapning.

Og vrt ute, da. (Her ved favorittvannet mitt) <3

God helg, dere!

- V.

Det frste ret uten deg

18/09/15.

I drmmenes verden, er du ofte. Du smiler varmt til meg, og jeg svarer ved klemme ditt myke kinn. Familien er samlet, og en middag klargjres. Ifrt ullsokker og ditt sorte lstsittende skjrt, kokkelerer du med syv-tte forskjellige kasseroller. Egentlig hadde du ikke behvd s mange, men vi vet alle at du nsker servere varianter s alle rundt bordet fr det de liker best. Bare klrabien opptar to kasseroller - n til den hjemmelagede versjonen, og en annen til den som lages av pulver. Hovedretten er kjtt, men barna m selvflgelig f plse. Ja, du og onkel ogs, da. Og ikke s lenge etterp, er det tid for dessert. Noen av barna har forlengst klaget over at de er "mette" - men s har vi jo lrt at de alle har en egen "desserttank". Snerken p vaniljesausen gr rett til pappa - mens noen av oss hjelper til med bre ut bde gel, sjokoladepudding, og mandelpudding. Du setter deg som vanlig i enden av spisebordet, og pappa sitter p sin faste plass i den andre. Resten av oss er hakket mer fleksibel, mens barna fr sitt eget sofahjrne. De har i grunn ikke noe valg akkurat der - for selv om vi er en liten familie, er vi likevel nok barn til fylle sofaen din.

Plutselig blir det stille. Familiehyggen viskes vekk, og du sitter i en krok, helt alene. Du grter. Og jeg som aldri har hrt deg grte fr, hva skal jeg n gjre? Og hvor ble det egentlig av hret ditt? Du er annerledes. Det glade smilet ditt overskygges av tristhet. Jeg skjnner at du er syk, men det jeg hrer, er verre enn som s. Du tar farvel. Jeg forstr det ikke, og begynner umiddelbart grte. Jeg klemmer deg hardt, hyler ut flere lange "neeei!", fr jeg fortvilet prver f tak i hjelp. Men uansett hvor hyt jeg roper, er det ingen som kan hre meg. Blikket ditt er tomt. Telefonen jeg prver ringe med, nekter samarbeide. Jeg str plutselig uten bde telefonnummer og internett. Familiemedlemmene som akkurat var der, er borte. Ingen ser meg, ingen hrer meg. Vi er alene, du og jeg - og jeg innser at jeg snart kommer til st igjen uten deg.

Jeg vkner opp. Drmmenes verden er over, og jeg blir straks lettet over at det hele bare var en drm. Sekundet etter innser jeg at selv om drmmen var voldsom, er slutten likevel den samme. Du er faktisk er borte fra denne verden, og det finnes ikke en eneste ting jeg kan gjre for endre det. Det stikker. Jeg kan kjenne en ikke-eksisterende klump av den sylskarpe varianten, som sammen med pusten trekker seg nedover halsen, og fyller lungene s mye at det verker i brystkassa. Den nr hjertet, og i et par sekunder kjennes det ut som jeg er i ferd med kveles. S kommer flelsesblgen. Sinnet. Savnet. Sorgen. Samvittigheten.



Jeg tenker p alt. P hvorfor akkurat du, mtte dra s tidlig - du som ville alle godt, som ga en hjelpende hnd til de som ikke hadde, og som smilte deg gjennom dine utenkelige smerter. Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan tenke slik - at jeg p ingen mte har lov til kalle det urettferdig at nettopp du mtte g. For nr alt kommer til alt, er det ingen som fortjener d fr noen andre. Alle har sin tur, og p hvilket tidspunkt den kommer, kan ingen styre. Men det sitte igjen i viten om at dette er noe jeg bare er ndt til akseptere, er fryktelig vanskelig.

Jeg tenker p alt jeg skulle gjort, og alt jeg skulle sagt. P reisen til Bergen vi snakket om ta, bare du og jeg - men som vi skulle vente med til det klaffet bedre. Vi skulle aldri ventet, for jeg hater meg selv for disse nskelige reiseminnene jeg aldri kommer til f. Nr sant skal sies, hater jeg meg selv for en hel del. For fotoalbumet jeg for to r siden startet p, men som jeg tenkte at jeg heller fikk gi deg neste jul. Det ble aldri noe neste jul. Jeg hater meg selv for brevene jeg sendte s altfor sjeldent. For telefonsamtalene som fikk strre tidsmellomrom, fordi jeg plutselig fikk mitt eget liv - og for at jeg p grunn av dette, lot deg tro at jeg var mindre glad i deg. Det var jeg overhodet ikke. Men for deg som var vant til prate med meg annenhver dag, var dette vanskelig forst.

"Jeg vet bestemoren din betydde vanvittig mye for deg. Selv om jeg aldri har mtt henne, s fler jeg at jeg kjenner henne!". Dette var ord fra en venninne, etter din bortgang. Jeg snakket alts mye om deg etter jeg flyttet, og la ikke skjul p at du var den jeg elsket hyest i denne verden. Jeg hadde kollegaer som stadig spurte hvordan det gikk med deg, og noen som til og med ba meg hilse, selv om dere aldri hadde utvekslet et ord sammen. Jeg tenkte p deg gjennom hverdagene mine, og planla en hel del vi skulle f tid til gjre sammen. Jeg ville gjre alt for deg, bestemor. Likevel fler jeg at jeg ikke gjorde noenting. I stedet sitter igjen med s mange sprsml.

Hvorfor kom jeg p spontanbesk da du var innlagt ret fr du dde, men ikke da du faktisk var i ferd med d? Jeg glemmer aldri fjeset ditt da du plutselig s meg i sykehuskorridoren. Du var s glad, og s rrt. Hvorfor overnattet jeg ikke oftere de f gangene jeg var hjemme? Jeg vet jo at vi alltid koste oss da, til en behagelig bakgrunnsmusikk mens vi spilte kort, mimret og lo. Hvorfor tok jeg meg ikke et frir og bodde med deg? Selv om tanken var en smule urealistisk, vet jeg at jeg aldri ville angret p det i ettertid. Hvorfor tok vi ikke flere bilder? Jeg ble riktignok ikke ferdig med albumet til deg, men jeg skulle gjerne hatt flere fotominner. Hvorfor nektet jeg innse at du skulle d? Vi snakket om det, men jeg klarte aldri tro helt p det, fr det var for sent. Det hender fortsatt at jeg prver fortelle meg selv at det ikke er sant.



Jeg satt p trappa di i sommer, og tenkte over alle disse sprsmlene. En sen julikveld vandret jeg alene ned mot bukta, kastet et blikk p ytterdra di, og lente hodet mot det kjlige rekkverket. P ret spilte jeg musikk fra den flere r gamle spillelisten p Spotify som jeg har navngitt "bestemor". Den er fylt med musikken du alltid hrte p, og som jeg alts vokste opp med. Jeg hrer ofte p denne listen - det har jeg i grunn gjort i flere r. Selv om det er litt vondt, liker jeg tro at vi liksom hrer p den sammen. I hvertfall da jeg denne kvelden var p besk hos deg. Jeg skrev til deg ogs.

"Jeg vil bare at du skal pne opp dra di, bestemor. pne dra og be meg inn p en kopp kakao og en runde kortspill. Spille den gamle musikken for meg, mens du nynner og svinger med skjrtet. Sprre om jeg er sulten, og tilby meg ullsokker p bena, selv om det er sommer. Fortelle meg at det er sent, og at jeg gjerne kan lne en pysjamas og krype under dyna. Det er sent og kaldt, men du kommer ikke til pne dra, gjr du vel? Gresset gror foran trappa di. Jeg hater det."

Dra forble lukket, og jeg gikk tilbake til pappa. Et par dager senere lste vi oss inn sammen, og jeg vandret stille gjennom alle rom, som om fantasien min hpet at du skulle sitte og vente i et av de. Det gjorde du ikke. Jeg gikk bort til stuevinduet, la hendene forsiktig i vinduskarmen, og lot ynene hvile i synet av havet. Havet og fjra som jeg s daglig gjennom hele min barndom. Det var der vi plukket steiner sammen, som vi etterp laget figurer av. Der vi kastet flyndre, og der du holdt meg i hnden mens jeg hoppet fra stein til stein. Det var ogs der du ba meg love aldri g alene uten en voksen - et lfte jeg visstnok var fryktelig bestemt p holde, ettersom du hadde overhrt mitt "nei!" til venninner som prvde overtale meg med dit. Men jeg hrte jo p deg, bestemor. Det er jeg glad for. Du har lrt meg s mye. Jeg savner hre dine kloke ord, fra din rolige stemme.



Det frste ret uten deg har gtt. I dag, 18. september, er det et helt r siden vi tok et siste farvel. Et r siden jeg stilte meg foran forsamlingen i kirka og talte, uten en eneste tre. Jeg kan enda ikke forst min egen reaksjon p din bortgang. De fleste, inkludert meg selv, hadde nok trodd at det skulle knekke meg. Men den "store knekken" kom aldri. Jeg ble bare tom. Akkurat dt har etterlatt seg en ekkel flelse - det at jeg blant en haug av grtende mennesker, ikke var i stand til vise den samme sorgen. Men nr det er sagt, har den kommet jevnlig gjennom hele dette ret. si at jeg tenker p deg hver eneste dag, kan virke litt klisjaktig - men s er det alts det jeg gjr. Rundt meg har jeg minner av deg i alle slags varianter. Kjleskapmagneter, bker, pyntegjenstander, reflekser, smykker, stekepanner. Til og med dyna og puta mi, og sengesett som skal trekkes over. Og disse bamsene da - kaninbamsene jeg og lillesster lekte med som barn, som fikk egen hylle p soverommet ditt, og som du ba meg ta vare p etter din tid. De fr meg til smile.
Utendrs tenker jeg p deg nr favorittvret vrt drypper ned fra himmelen, og ogs nr sola som du likte varmen fra, skinner. Jeg tenker p deg nr jeg ser vakre blomster jeg vet du hadde stanset ved, og nr snen glitrer fra seg "alle slags farger", som du lurte p om jeg ogs klarte se. Det er s mye som minner meg om deg. Noen ganger er det slitsomt, men for det meste bare fint. Jeg vil jo ikke glemme deg.

Det sies at savn kommer i blger, og det gjr det absolutt. Noen ganger kjenner det ut som disse blgene prver drukne meg, og i et par sekunder tenker jeg at jeg faktisk ikke holder ut. Men s puster jeg likevel. Flelser kan ikke vre konstante. Kroppen passer p ta pause. Og s gr liksom livet videre av seg selv. Det er rart. Rart at tanken p miste deg var det verste jeg kunne tenke meg til - ogs gikk det likevel, akkurat slik du nsket at det skulle g;

"Den dagen jeg gr bort, hper jeg dere kan tenke p de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vil ikke at dere skal vre lei dere, men ha det bra i hverdagen, og heller glede dere over det gode vi hadde sammen".

Sorg kan ikke planlegges. Den kan fles uutholdelig, og virke uforstelig. Men det gr. Vi m alle gjennom den, kanskje opptil flere ganger i dette livet - og det gr, p et vis. Det eneste vi kan velge, er om vi skal dvele ved det vi aldri fikk gjort, eller smile over det fine vi faktisk gjorde. Det er vanskelig, men jeg forsker sistnevnte :)

- V.

Den siste mneden...

"Kode for importere bloggen min til Nouw: 6916118836"

Enda s mange uendelige timer jeg stadig har til rdighet, har jeg likevel klart bruke en hel mned p f kndd fingrene mine ned p dette halvtrakkaserte tastaturet. Om det skulle oppst noe undring, er det ikke jeg som har trakkasert det, for noen av dere husker kanskje at jeg p et tidspunkt levde med tre fugler svevende rundt meg til enhver tid. N som de er borte har jeg jo forsvidt enda mer tid - s det er jo helt utrolig at jeg fortsatt, etter syv r med denne hobbyen, setter meg ml om bli en blogger med jevnligere oppdateringer. Hehe. En vits, spr dere meg.

I stedet for blogge, har jeg blant annet brukt tiden til ta i mot bde solskinn, bygave (min frste veskelignende greie, til mine sstre og venninners forundring), og den deilige lille babyen som m tvangslytte til stemmen min som synger Kari Bremnes sine lter.


Regn har jeg ogs tatt imot. Masse regn, bde tidlig og sent.


S har jeg ftt frem litt barndomsminner, da - med dette nye fatet mitt, som passer perfekt til koppen jeg siklet i som barn. Litt bortskjemt har jeg kanskje ogs vrt, da jeg p ei kveldsvakt hadde med meg rykende ferskt brd i kopphndkle fra mor. Brdmat er jo toppen av matlykke! Akkurat det er kanskje er litt tragisk av meg si, ettersom jeg har blitt fret med hjemmelaget husmannskost helt siden morsmelkerstatninga tok slutt. Men s fr det vel vre grenser for hvor lenge man skal ha lyst p skikkelig middag hver enste dag. Ja... Bortsett fra brdspising, har jeg selvflgelig vrt p jobb. Der drikker jeg kaffe og ler. Hjemme i hula mi drikker jeg faktisk bare kaffe i helgene. I dyrekoppen min, for eksempel. Interessant, h?

Kveldsturer har jeg snn smtt begynt gjenoppta. Jada, jeg har jo fortalt dere at jeg gr en tur innimellom - men det er langt fra s ofte som fr. Problemet er bare at hjernen min vrir seg tilbake til den tiden jeg gikk kveldsturer i hytt og pine, og det orker jeg egentlig ikke. Men det fr vi nesten bare snakke om en annen gang. Forelpig nyer jeg meg med bruke turtiden til lage teite snapchats, eller rope p katten.

I en av de andre helgene som har passert, har jeg blant annet spist god dessert, holdt vskelageret i gang, og danset p hye hler. Dette kan jo hres ut som en himla grei bykveld, men det hele foregikk alts i uniform.


Etterp kom det en annen helg av det mer ste og fargerike slaget.


S fant smakslkene mine plutselig ut at de nsket seg blbr, og jeg tok derfor turen innom Meny p vei hjem fra jobb. Sammen med noen andre varer, la jeg denne esken med br oppi handlekurven, fr jeg gikk til kassen for betale. P denne lille trilleturen hadde selvflgelig brene samarbeidet om pne lokket, for s trille ut og legge seg i bunnen av kurven. "Eh, blbrene har kommet ut av esken, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal f kastet de?", klarte jeg f sagt til den unge mannen som skannet disse stakkars varene mine. Og selv om dette kanskje var min egen feil, var han s grei at han hentet meg en helt ny blbreske, hvor han attptil la med en hyggelig lapp. I kjleskapet fikk bde brene og lappen kjle seg ned, fr jeg noen timer senere tok det hele ut igjen, og... Ja. Jeg skulle gjerne hatt en ung mann i kjleskapet som kunne tilbudt meg nye br.
Bortsett fra denne tragiske historien, har jeg gitt fra meg en smrisikabel hilsen, og funnet fram de nesten ubrukte brillene mine, som dere gjerne m hente gratis om dere bruker styrke -1 (selv har jeg nedgradert synet til -1,5).

Jeg kan forresten trste meg med at denne blbrhistorien min ikke er fullt s tragisk som Trond sin. I likhet med meg og mor, fikk han gleden av rrte hndplukka blbr til grdsdagens pannekakemiddag. Men da han i dag tidlig skulle nyte restene, spiste veggen opp hele bollen fr han i det hele tatt fikk tenkt seg til brsmaken.

Christine har hatt suppedate p Naboen med meg, jeg har kost med Samson, og observert en gigantisk edderkopp drukne seg selv (dog etter jeg hadde sprayet bde han og lungene mine fulle av Permitrin).


Det hender at jeg drmmer om disse jvlene. Som om jeg ikke hadde nok med marerittene jeg har utenom, hender det alts at jeg m vkne i et hav av svette, mens jeg desperat slr p lyset og ransaker senga for sorte smkryp. P et tidspunkt gikk jeg faktisk ned til Rimi for kjpe Donald, i forsk p kurere disse urolige nettene. Facebook sier at fantasien min er fylt med "fantastiske" verdener og eventyr, men spr dere meg er det alt annet enn fantastisk. Jaja. I tillegg til Donald, leser jeg ogs "En mann ved navn Ove", som jeg i grunn begynte p i fjor sommer. Men det er liksom snn jeg leser bker - noen sider her, og andre sider der. En bok om gangen er ikke noe for meg...


Det som heller ikke er noe for meg, er rde varsellys. En ettermiddag hvor jeg skulle vaske ty, stoppet maskinen opp, s tyet badet i vaskevannet. Dette gjorde at jeg mtte kontakte huseierne - og jeg kan ikke si at det er s himla kult se mine egne huseiere fiske ut de vte trusene mine, for s ta de opp til seg, og deretter levere de ferdig vasket og brettet. Himla flaut... Men de er jo fantastiske, disse menneskene jeg leier hula mi hos. Hula hvor jeg nylig brukte en lrdag til gjennomfre en fem timers skrivekt, etterfulgt av sofaslving.


Jeg er jo ikke akkurat i minus p slvekontoen min, hverken hjemme eller hos Heitmann's. Forrige helg s for eksempel litt snn ut:


Kaffedrikking, hagekos, og mange sengeliggende timer. Snn bortsett fra da jeg var p "fest", da - som jeg i grunn var bde fredagen og lrdagen. Fredagen var det nemlig avslutning for gruppelederen min, hvor vi spiste og sang p Pieder Ro, fr jeg inntok noen friske bobler p Brygghuset sammen med noen av de andre. Der fant jeg meg forsvidt en kjekk mann, men ved en "misforstelse" ble han jaget vekk av en steingal venndl. En venndl som satte ved vrt bort, og som alts er min kollega... S hvis du som leser heter Odd, bor p Nodeland, snorker litt, og akkurat har kjpt deg en tomannsbolig; HEI, skal vi gifte oss litt?


De er jo fine, disse folka jeg omgs med uke etter uke, r etter r. Her var vi 12 assistenter (inkludert gruppelederen), n tekniker og en avdelingssjef - som alts utgjorde en gjeng p fjorten. Jeg er ikke helt sikker, men vi var vel cirka samme antall kvelden etter - bare at jeg var alene som assistent, sammen med en haug av operasjonssykepleiere. Han som er verst p bildet kan se ut til skulle ligne bde nonne og spkelse, men han prvde alts vre et blbrris... S kan dere se mennesker i bevegelse til hyre, som da lp som galninger med barnestrmpebukser p hodet, hvor en tennisball som befant seg inni strmpefoten, skulle sl ned noen flasker. Enn hvor merkelig jeg n fr disse kollegene mine til virke, ble jeg vrende ved denne blkosen til klokken var midt mellom natt og morgen. Utrolig hyggelig!


S har jeg endelig ftt klemme p "barnevakta" mi igjen (anestesisykepleier, der alts), blitt skremt til halvdde av en SINNSSYK bille p soverommet mitt, hatt en hyggelig frokost hos tante Kaisa, og en mindre hyggelig lunsj p jobb.


P fridagen min i dag har jeg hatt gleden av mte mi nydelige venninne, Marte, som jeg faktisk ikke har sett p over et r! I genser av ull, varme sko og sort jakke, busset jeg til byen i troen p at det kom til bli en kald dag. Men s kunne jeg alts observere mennesker i t-skjorter, mens jeg kjente varmen kvele meg snn halvveis. Koselig var det likevel, og jeg skulle gjerne tvangsflyttet jenta tilbake til K-town.

N m jeg nesten se litt p Mot i Brstet - s dere fr ha en alldeles fin helg, og alt det der.

- V.

Ekle gjester, spyvann, dpskort, tutekopp, og hevn

Det oppsummere passerte dager i kronologisk rekkeflge, er jo ikke en srlig underholdende mte presentere et blogginnlegg p. Folk driter jo i hvilken dag det var da du spiste luftboller i fantasisaus, eller hva klokka var da du forbannet trafikken i et kryss langs E18. Trolig er det ogs lite interessant for folk vite om det var onsdag eller torsdag da du vknet opp til en koselig hilsen, eller om det var kveld eller dag da du mottok snadder fra huseierne. Men snn blir det denne gangen, for dere som har bry til fortsette lesingen.

De sistskrevne ordene her ga jeg fra meg forrige sndag. (26. juli, for de som skulle oppfatte betydningen av "forrige" annerledes enn meg). Da mandagen kom, fikk jeg etter jobb servert middag hos en kollega, og deretter sett litt mer p disse enorme skutene som byen hadde besk av. Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg hos Heitmann's, hvor jeg blant annet stirret ut av vinduet for anskaffe bildefyll til dette innlegget.
Da jeg senere ankom min egen hule denne onsdagen, kledde jeg meg i pysj, og slukket lyset. Hjernen min kom plutselig p noe glemt, og rommet mtte derfor fylles av lys igjen. Ved en tilfeldighet kastet jeg et blikk opp i taket, og med et lett "hm" tok jeg en nrmere titt p noen merkverdige prikker. Og vel... Sndagen hadde jeg tatt livet av to svre edderkopper, i tillegg til en pitteliten. Alle tre p dette soverommet, hvor jeg stusset litt over hvor den pittelille kom fra. Selvflgelig hadde jeg p jobb tullet om at disse svringene sikkert hadde laget masse babyer sammen, og blablabla. Fra n av er det forbudt tulle med slikt, for denne onsdagskvelden gikk det opp for meg at det kanskje var nettopp dette som hadde skjedd. (Legg merke til den som er p vandring bort fra flokken sin, verst p bildet).

Hva jeg gjorde da dette ble oppdaget, orker jeg bare ikke snakke om - men jeg skal ikke pst at det var tilfeldig at jeg overnattet p Grim natten etter. Hos Gunn og Magne, som er de snille foreldrene til Marte, som igjen er kjresten til Geir, som ogs var p overnatting der, og som derfor vknet til samme koselige hilsen som jeg gjorde. Slapp av, jeg dmmer ikke de som falt av under den forklaringa - men det var iallfall en veldig hyggelig overnatting (takk igjen, Gunn!).
Like fr jeg dro til de, var jeg forresten med hjertet mitt for siste gang p en lang stund. Dette var samme dag som det regnet, lynte og tordnet utav en annen verden - og jeg derfor vandret gjennom Markens som tidenes idiot i joggesko og verdens strste poncho . Det var nesten hakket vrre enn det hadde vrt vandre der i min strste joggebukse med hengerompe, uten at jeg noen gang har gitt akkurat det et forsk, da. Men n har alts Belinda flyttet til Ameeerika sammen med Bergitte, s jeg har vel noe snt som n og en halv venn igjen her i byen, jeg vet ikke. Har ikke telt ordentlig over det, men samme det. Jeg har iallfall de gode huseierne mine fortsatt. De som bde fjerner edderkopper, og som stadig frer meg med godteri.

Det er alts den katten der jeg ser til i ny og ne. Katten som "ikke liker fangkos", som jeg har fortalt dere om fr - og som jeg stadig m gni inn via MMS til de, ettersom hun alltid deltar i Netflix-rundene mine p sofaen. Ja, s fikk jeg rydda klesskapene mine, og sovet i egen seng da fredagskvelden kom. S ble det naturlig nok lrdag, og tid for en kjretur til bondelandet. Dette var en kjretur p 1,5 time, som hadde veier svingete nok til gjentatte ganger fremkalle spyvann i min munn. Gjvdal het stedet vi skulle til, hvor det visstnok skulle vre rets strste "fest". Det henge utenfor diverse boder med hendene i lomma (bortsett fra om man skal spise plse i brd) kalles visst "fest" der.



N glemte jeg visst fortelle hvem jeg reiste med, men det var blant annet denne gutten, Simen. Det er snnen til min kollega, Jorunn (evt Egon). Vi startet med se p sauene sammen, noe som i likhet med lpebildet ser ganske s hyggelig ut. Det skal kanskje sies at jeg under lpebildet ropte " ska kvle d!!!" - for akkurat det fortjener barn hre om de er over middels irriterende. Dessverre fikk jeg ikke tak i han, og endte opp med vandre gatelangs alene. Og da, midt oppi ensomheten, kom han tilbake. Etter trygling om vre venner, fortalte jeg han at vi gjerne kunne vre det, men at han frst mtte teste sin egen hydeskrekk - fr vi eventuelt til slutt kunne dra p fisketur sammen.

Neida, herregud. Jeg truet riktignok med kveling, men alt foregikk kjedelig nok under latter. Dessuten var det ikke han som klatret p bruskasser. Men fisketur, det dro vi p. Meg, Simen, Jorunn, og en eller annen onkel som visstnok navnga meg "nordlandstrompeten".



Tre-fire fisk klarte de heise opp av dette stakkars vannet. En av de avgikk dessverre med dden under et hjertestans, mens de andre fiskene fikk gleden av forlenge livet. Meg fret de med taco, fr de stappet meg inn i bilen igjen og kjrte meg hjem. Der opplevde jeg tidenes kleskrise, ettersom jeg dagen etter skulle i dp, og selvflgelig ikke hadde prvd ty p forhnd. Men det ordnet seg, p et passelig vis. Som trst fikk jeg i det minste laget mitt aller frste scrapbookingkort, som alts skulle avleveres som dpskort dagen etter.



Nydelig dp, forresten - med fine folk og god stemning i godvret som kom. Og s ble det jaggu mandag igjen. En snn type mandag der all ork var borte, og jeg derfor gjennomfrte en tre timers ettermiddagslur etter jobb, fr jeg datet Netflix frem til leggetid. Da tirsdagen kom var orket tilbake, og jeg fikk avlagt et besk hos denne nydpte prinsessa og hennes mor.

Innimellom alt dette har jeg selvflgelig tjent penger i grnn uniform - hvor jeg for eksempel fant Trond i avisa den ene dagen, og fikk servert smoothie i en tutekopp den andre. I gr brukte jeg fridagen til beske Naprapaten min, Bente - og da jeg etterp skulle vente p tante Kaisa, mottok jeg en MMS hvor jeg fikk sett meg selv i davrende tilstand. P 17. mai tok jeg nemlig bilde av en kollega jeg kaller "supernanny", som jeg da sendte til henne og bare gikk. Dette gjorde henne visst en smule satt ut, og n fikk hun alts tatt hevn.



I dag har jeg ogs hatt fri, men ettersom jeg ikke har gjort annet enn slve med gamlemor, har jeg ikke stort vise dere. Jeg kunne jo selvsagt vist dere bilder fra da vi i et par timer l p hver vr sofa og sov i formiddag, eller fra da hun og Trond trakk om stoler senere p ettermiddagen - men det hadde sikkert vrt like interessant som et bilde av hvordan det ser ut foran meg i dette yeblikk.



Ikke sant... N kjenner jeg lukten av omelett og bacon, som visstnok betyr at raua mi m hoppe videre til kjkkenbordet for kveldsmat :)

God helg!

- V.

Bondegrd, ferieslutt, avskjedsfest og seilskuter

Med tanke p at alderen min ikke engang har strukket seg halvveis til 50, er det noe som sier meg at det er litt i tidligste laget danne seg tanker om demens, nr det gjelder meg selv. Det var i alle fall det jeg trodde, men n er jeg jammen meg ikke riktig sikker lengre. For en stund siden fikk jeg sprsml av huseieren min om jeg kunne se til uteblomstrene mens de var borte. Dette sa jeg selvflgelig ja til, men klarte av en eller annen grunn tilfye "men jeg er ikke vant til blomster, alts". I dette yeblikket var det som jeg aldri noensinne hadde vannet en eneste blomst i mitt liv, og jeg glemte da ogs at jeg opptil flere ganger tidligere har fortalt henne at "jeg skal til Heitmanns for passe katt og blomster".

S begynte jeg p jobb igjen, hvor jeg lot sykkelen st hjemme den frste dagen, for g til og fra. Da jobbdagen var over var jeg nesten i ferd med stikke av med mamma sin sykkel, ettersom vi bde har samme sykkelfarge og kode p lsen, da jeg glemte at jeg faktisk hadde valgt g. Den andre jobbdagen min var sokkene mine skk vekk da jeg skulle hjem, og siden jeg tviler p at noen har stjlet de, undrer jeg over om jeg kan ha kastet de i spla. Og i dag... I dag glemte jeg at jeg i det hele tatt var tilbake i jobb - for da en kollega stilte meg sprsmlet "har du ferie du da, Veronica?", svarte jeg umiddelbart "ja", mens jeg smilte over tanken p at jeg enda kunne nyte late feriedager.

Men ferien er alts over, og jeg er tilbake i jobb. De siste late feriedagene hadde jeg sist helg, hvor jeg da befant meg i Troms. Fikk meg forsvidt noen nye venner der - en som er kjent for spytte, en som kunne trengt seg en frisrtime, og en som stirret meg ihjel.


Jeg brukte alts litt av helgetiden p beske en bondegrd. Utenom det spiste jeg taco, og s p midnattsola.


S fly jeg mot Kristiansand, hvor jeg opplevde noe s spennende som bytte fly i Trondheim for aller frste gang. Tror kanskje jeg var inne p Vrnes flyplass i tjueto sekunder fr jeg som sistepassasjer entret neste fly. Vel fremme p srlandet dro jeg rett p gratis matvarehandel hos Heitmanns, fr jeg lukket ynene frem til den elskverdige vekkerklokka hylte meg opp. P jobb har jeg vrt mest opptatt av lre polsk og russisk, og utenom jobb har jeg for eksempel vrt p avskjedsfest hos Belinda og Bergitte. De flytter nemlig til USA veldig straks, og jeg har enda ikke orket tenke p hvordan jeg skal leve uten hjertet mitt (Belinda) tilgjengelig. S i stedet for grine og snn, sa jeg heller "sees i morgen" i det jeg dro p nattevakt, og dro innom morgenen etter med bakeri-brd og annet snadder.

Snadder har jeg ogs hatt p jobb en av dagene, for jeg mtte jo nesten delta i denne konkurransen som Diplomis kjrer p Instragram (bare derfor, liksom). S har jeg utrolig nok kunne sitte ute i sola og lest bok, og dessverre meldt smykket mitt savnet. S hvis en av dere tilfeldigvis skulle lese dette fordi dere har googlet "slvsmykke med hjerte mistet", eller noe i den duren, blir jeg meget glad om dere tar kontakt. Kjedet og anhenget kommer fra to forskjellige givere, og sammen betyr det fryktelig mye for meg. (Smykket har kun ett hjerte n, ettersom det andre er delt med et helt spesielt menneske).


Denne helga har jeg tilbrakt hos Heitmanns, hvor jeg stort sett har vekslet mellom Netflix, boklesing og kattekos. Bortsett fra i dag. For i dag skulle mamsen og jeg sykle "en liten tur" til byen, hvor vi ble vrende i ikke mindre enn seks timer. Skulle egentlig bare se litt p det derre "Tall Ship Races", som i grunn er ganske s fascinerende greier.

Men etter ha beskt ei av disse skutene, mtte vi plutselig p en kollega som nylig hadde ftt seg hund - hvilket gjorde at jeg fikk meg en aldri s liten hundeluftetur :) Trond entret etterhvert byen, vi fikk sett enda flere skip, og n er vi plassert p hver vr sofa. (Er det rart jeg trodde jeg hadde ferie i dag?).


Ha en fin uke!

- V.

Sommerferie #3: Btsfjord

Selv om jeg smgrsser av tanken p at jeg "allerede" i morgen kveld er ndt til stille vekkerklokka p 05:20, hvilket betyr at ferien straks er over - skal jeg innrmme at jeg gleder meg litt til tr inn i den stille hula mi. Der kan jeg nemlig sitte i litt mer enn ti minutter fr jeg hrer mitt eget navn ropes ut i lufta. Greit, jeg hrer i grunn aldri mitt eget navn der - og det skal sies at nettopp det, stillheten, til tider kan drive meg til vannvidd. Men etter ha tilbrakt tre uker sammen med en haug av forskjellige mennesker rundt meg til enhver tid, tror jeg det er lov til p et hflig vis savne lyden av en tikkende klokke. Uansett; menneskene jeg har vrt rundt den siste uken, er familien som bor i dette huset:


Pappa (som str p verandaen der og gjr klar grillen), mi stemor, og mine to yngste ssken. Og grvr som bodde utenfor, ser dere. En av dagene tenkte jeg "s varmt det er i dag", og oppdaget like etterp at temperaturmleren faktisk hadde steget. Fra seks til tte grader, vel og merke. Finvr fikk de da jeg reiste. Men snn bortsett fra tenke p grader, har jeg for eksempel vrt p kaf med pappa.

Hoppet p trampoline - hvor jeg en av gangene fikk hre "du e s arti, dadda - det e dffr lske d". <3



Sparket ball, kastet ball, lekt sisten og gjemsel, og observert pappa "grille" pizza i den nye grillen sin.


Laget kunstverk ved inngangspartiet, levd meg inn i diverse barnefilmer, gratulert flere folk med bursdagen, og pnet en julegave.


P mi stemors 37-rsdag var jeg med og nsket henne god morgen, fr meg og lillesster baket muffins og delte ut partyhatter. (Det skal sies at jeg lo godt da jeg s pappa rre i middagsgryta med en rd partyhatt p hodet, og mi stemor med ryggen til stod med en tilsvarende hatt i fargen lilla).


S ble jeg tvunget til bo p prinsesserommet et par dager, hvor jeg ble hentet ut til frokost og middag. Det var ikke pappa og de som tvang meg til dette, alts. Det var en eller annen form for spysyke, som dessverre stjal en haug av tid fra meg - fr jeg etterhvert fikk lov til bevege meg uti stua, og til og med fikk spilt Monopol.


I tillegg til menneskene i dette huset, har jeg selvflgelig vrt sammen med Maiken - verdens beste sskenbarn, og bestevenninne gjennom alle r. Samme jenta som mtte meg i Troms for noen uker siden, for de som mtte lure p det. Vi fikk hverken gtt p fjelltur eller tatt en sen kafdate sammen denne gangen - men vi gjorde i det minste det vi er best p; slarving og latter. Og barnekos, da - siden hun tross alt er mor til tre skjnne barn. Eldstemann (som jeg er gudmor til) fikk jeg ikke tatt bilde med, men jeg fikk i alle fall fortalt minstemann at "dette er hele kongeriket, Simba", der vi stod og s utover Btsfjord gjennom vinduet. Jeg lurte p om jeg kunne kjpe dette minste barnet, men jeg tok Maikens latter som et nei. Det ville kanskje uansett blitt litt rart om hun skulle blitt gudmor til et barn hun har fdt selv, jeg vet ikke.


Etter en 15-20 minutters kjretur, fikk jeg ogs beskt en av mine onkler, som bor i campingvogna si store deler av sommeren. I Syltefjorddalen, som det heter. Han er av den tlmodige typen som fisker laks, nemlig - og siden han hadde bursdag, valgte vi dra p kaffe og kake. Enda s glad jeg er i fotografere, har jeg bare ftt bilder fra omrdet rundt, og kjreturen dit.

Og siden ikke alle synes det er supergy med kaffe og kake i lengden, tok jeg lillesster, lillebror, og onkels hund med p en liten gtur.


Hjemme i Btsfjord fikk jeg plutselig gjennomfrt den rlige kafdaten med min tidligere lrerinne, hilst p ei dame som er i ferd med g fra yrket lege til prest, tatt en hilserunde p kirkegrden, og blst meg litt ihjel.


Fr jeg visste ordet av det mtte jeg si farvel til de lyse nettene og den lille bygda, og fly over Finnmark og videre til Troms. (P flyturen fant jeg ironisk nok bilde av Btsfjord).


N gjenstr det bare n reisedag igjen - med en liten biltur, en ombordstigning p Widere, to ombordstigninger p SAS, og en taxitur hjem. Noen ganger skulle jeg nske at Norge kunne brettes i to, eller noe.

Fortsettelse flger, pittelitt til.

- V.

Sommerferie #2: Harstad

Nr folk forteller meg at de skal ta sommerferie frst om en uke eller to, gr det et lite "h?" gjennom hodet mitt, da jeg lurer jeg p om ikke det er litt i seneste laget. Det er jo hst, tenker jeg stille for meg selv - helt til jeg innser at vi faktisk befinner oss i midten av juli. Men selv for en finnmarking som meg, er det ikke enkelt huske p at vi har kommet til sommerens midtpunkt, etter ha brukt mesteparten av sommerferien til leve med en gjennomsnittstemperatur p 6,5 grader. Jeg liker i grunn at sola holder seg vekk, det skal den bare fortsette med - men det er ikke srlig kult angre p at jeg ikke pakket med meg lue og ullvotter, i stedet for bikini og sommerkjole. Eller sommersko, shorts og singleter, for den saks skyld. Ingenting av det sistnevnte har nemlig kommet til nytte under rets sommerturn. Eller, forresten... Nr jeg tenker meg om kom faktisk sola fram en snartur mellom alle grvrsdagene, slik at sommerkjolen fikk lov til sitte p kroppen et par timer i Harstad. Men bortsett fra disse timene, har vi benyttet tiden til andre ting. Vi har for eksempel vrt hos frisren, sett tegnefilm, kjrt sparkesykkel, og vrt i lekeland.


S har vi hatt bakedag for forberede tantegullets bursdagsfeiring.


Mi flinke storesster laget denne Frost-kaka! Og jeg klarte visst ta bilde av alt annet enn muffinsene vi var med og laget... Var mer opptatt av f med meg signaturen min, laget av fondant ;)


Etter det som defineres som "lang ventetid" for et barn, kom endelig dagen hvor hun kunne feire sitt fjerde r. En glad liten prinsesse, som ble fornyd med bde bursdagsfrokost, gaver (inkludert prinsesseteltet), og kakeoverrakselsen.


Utp ettermiddagen var det duket for fest i barnehagen, hvor det ved et pang var mellom 15 og 20 smtroll rundt meg - fr de alle ved et pang var borte igjen et par timer senere. P den fem minutters gangen hjemover fra barnehagen igjen, stoppet bursdagsbarnet opp, og smeltet mitt hjerte med ordene "tante se, har plokka en blomster til d". Jeg skal innrmme at de fleste barn ofte kan vre over middels irriterende etter litt for mange timer - men dette barnet har jeg opptil flere ganger hatt lyst til helle melk over og spise med teskje. Fordi hun er s st og god, alts. Muligens fordi hun har lrt at hun er laget av sukker... Om jeg noen gang fr barn, skal jeg huske p lre de akkurat det samme.


Innimellom disse barneaktivitetene, har jeg ogs tatt meg tid til fornye "dansebildet" mitt - bildet som bde finnes p facebook, og i headeren over her. Men ta bilde i bevegelse, ble ikke s kult som jeg hadde trodd. Men det verste blir nok definitivt mitt nye profilbilde, ettersom jeg har klart f det til se ut som at jeg har en diger sjstjerne i hret, i tillegg til tre/firkantige hofter. Meget vakkert.


Pusleferdighetene mine ble testet ut da en av bursdagsgavene ble pnet, og hret mitt har satt veldig pris p de daglige flettene som ble laget p 1-2-3. Med disse to flettebildene kan det forresten grunnet redigeringsforskjeller se ut som jeg har farget hret, men det har jeg alts ikke. Jeg har hverken s lyst eller s mrkt hr, om noen skulle lure p det. Og s er det et kafbilde fra da vi dro p tante&niese-tur p et senter, hvor vi selvflgelig mtte avslutte med kakao ;)


Plutselig var den siste kvelden kommet, hvor jeg inns hvor fantastisk det er f lakkehjelp. Egentlig er jeg veldig lite jentete av meg, men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klikket p diverse neglelakker i sommer, fordi; det tar for lang tid lakke, det klumper seg for lett, det trker for sakte, neglene vokser for fort, og det fr riper eller flasser av for lett. Men nok om det. Morgenen etterp mtte vi opp fr selv regndrpene vknet, da jeg skulle kjres til flyplassen.


Like etter kjreturen var startet, var jeg s heldig f sms fra flyselskapet, som nsket meg god morgen p sin helt spesielle mte. Denne mten resulterte i en fire timers busstur, sammen med fem andre heldige passasjerer. P denne turen fikk vi observert vakre landskap, og servert bde mat og infobrosjyrer om rettighetene vre.


Greit, selv om det var litt kjipt, skal jeg ikke spke med service'en til Widere / SAS. Det har skjedd mye i alle mine r som flypassasjer, og jeg har alltid opplevd blitt tatt godt vare p - om det har vrt kansellering, forsinkelse, hotellovernatting eller endring av transportmiddel. Vel fremme i Troms opplevde jeg nesten en slags trst av damen bak skranken, som lurte p om jeg hadde ftt noe mat, og som likevel ga meg en matbong i tilfelle jeg skulle bli sulten igjen litt senere. Det skal sies at jeg mtte vente seks timer fr jeg kunne fly videre, ettersom bussturen gjorde at jeg mistet formiddagsflyet mitt - men jeg tar likevel ikke all denne vennligheten som en selvflge. S takk til dere, flymennesker.


Med sisteflyet landet jeg til slutt i Btsfjord, hvor jeg ble mtt av pappa og lillesster, som tok meg hjem til stemor og lillebror.

Fortsette flger, ja.

- V.

Sommerferie #1: Kristiansand/Troms

Dere menneskeskapninger som leste ordene jeg produserte her forrige sndag, fikk kanskje med dere at jeg hadde et par eventyr fra den helga som jeg rett og slett ikke ans skriveplass til fortelle om. Dette var ikke uvanlig store eventyr alts, men vi kan jo for all del ikke hoppe over noen av de hyggelige detaljene fra mitt liv. S.. Et av de foregikk p Tveit, hvor jeg dro p overnatting til min gode kollega, Egon. Alle andre kaller henne visst Jorunn, men det tror jeg at jeg har fortalt dere om fr, s whatever. Jeg tok meg i alle fall tid til spille Yatzy med snnen hennes - fr vi etterhvert gikk videre til kjre buss, spille brettspill, og spise godteri.

leke buss er forresten ingen enkel sak med denne guttungen. Han har nemlig ftt med seg at buss koster penger - i alle fall om man ikke har med seg busskort. Heldigvis hadde han ftt med seg at god service er en bra ting, s jeg ble i det minste regelmessig spurt om bde kaffe, dopause, ullpledd og mat. Ja, s fikk jeg ledd litt med mora senere p kvelden, da.

Er ikke helt sikker, men jeg tror muligens hun fikk med seg da jeg lettet fra Kristiansand (Kjell = Veronica), hoho. Dette var p tirsdag, men fr jeg kom s langt, var jeg p sndagstur med tante Kaisa og lille Alvilde. Vi kjrte avgrde til Vennesla for finne tmmerrenna - men etter litt leting, endte vi opp med haike med en norsk-fisk gammel fisker. Grunnet plassmangel ble jeg plassert baki lasterommet blant en haug med fiskeutstyr, men det viste seg heldigvis vre verdt det da vi kom fram til de vakre omgivelsene.


Vi ble enige om at vi absolutt kan anbefale tmmerrenna - men hvordan man kommer seg oppi den, er vi ikke riktig sikre p... Egentlig br jeg kanskje holde det for meg selv, men vi beveget oss liksom forbi fareskilt p bde norsk og tysk, fr vi gikk sikksakk mellom noen trr, og etterhvert klatret oppi denne renna. Ved siden av et togspor. Men vi kom oss jo helskinnet frem og tilbake, og fikk til og med lunsjet nede ved elva.


Da eventyret i Vennesla var over, dro vi innom Justvik p grillvorspiel, fr jeg dro tilbake til hula mi for pakke. Plutselig var det mandag, hvor det var tid for en aldri s liten bydate med Christine og snnen. Deretter pakket jeg ferdig, og etter en natt hos reservefamilien, fly jeg avgrde til frste feriedestinasjon; Troms. Til tross for en tydelig temperaturforskjell, kunne jeg overraksnede nok vandre med t-skjorte - dog kun den frste dagen. Bortsett fra dette har jeg luftet hunden, plukket blomster, sett guttene spille ball, spist godteri, og spilt Yatzy.


Da fredagen kom, kjrte vi til flyplassen for hente Maiken. Det var i alle fall det som var planen, fr det viste seg at hun befant seg i en helt annen by, uten ane nr hun skulle lande hos oss. Vi returnerte derfor hjem igjen, men fikk heldigvis plukket henne opp et par timer senere ;) En slik kusinehelg har lenge vrt etterlengtet, s n som den endelig var kommet, ville vi gjre mest mulig p disse to dagene. Fredagen gikk derfor til shopping og resturant, og p lrdag startet vi dagen med dra p Polaria - et slags arktisk akvarium.


Forskene p selfie med selene mens de "lekte" med oss, ble kanskje ikke s vellykket - men vi var veldig fornyde med besket likevel! Selv om det skal sies at det opptil flere ganger stakk i hjertet mitt da jeg tenkte over at disse dyrene faktisk lever i fangenskap. (Au).


S har vi spist is, jeg har smskremt pappa med et "forelskelsesbilde", vi har tatt et skalt avskjedsbilde fr onkelen min (han i rdt) reiste, og dratt p fjellheisen ved midnatt.


Tanken bak midnattstur var selvflgelig midnattsol - men vi mtte nesten bare nye oss med benkesliting og et lite lysglimt mellom skyene. Vakker utsikt var det jo likevel.

Og kaldt. Herlighet s kaldt det er i nord! Det hadde jeg liksom glemt da jeg pakket ned nesten bare t-skjorter... Bare flaks at jeg reiste i en strikkajakke, s jeg hadde noe kle meg i da jeg utvekslet snapchat med mamma nedi sr.

Skakke vrra mulig (selv om jeg egentlig liker det pittelitt). Vi koste oss gjennom helga likevel, Maiken og jeg, sammen med resten av galehuset. Koste oss, og gjennomfrte ei merkverdig vkenatt som gjorde trynet mitt usedvanlig vakkert.


Noen blunk senere ga kalenderen beskjed om at sndagen var kommet - hvilket betd at det var p tide reise videre til neste destinasjon. I hurtigbten tilbrakte jeg derfor noen timer p havet, og befinner meg n sammen med mi storesster og hennes datter og kjreste i Harstad :)


Fortsettelse flger (for de interesserte).

- V.

En rekke tilfeldige hendelser

"Det e en hel mned sia har blogga nu", fikk jeg ved torsdagens solskinnsavslutning uttrykt til kvinnemennesket ved siden av meg. "Da det p tia", kom det som en rask tilbakemelding, fra det samme kvinnemennesket (som i grunn var den eneste taledyktige organismen i min omkrets). Men nr det har gtt s lang tid som en hel mned, er det jo rene dykkerjobben som m til, i dette havet av bilder jeg har rukket opparbeide meg. Av bildene jeg finner bloggverdige, m det lages flere bildepuslespill som jeg tilfyer spontane ord - fr jeg til slutt tvinger de svre yeeplene mine til skumlese min egenproduserte tekst, nok ganger til at jeg p et lite tidspukt tenker at " skjnne ikke koffr gidd det hr". Men s holder jeg det gende likevel, p mitt sjuende r som blogger.

Jada... Noen ganger innser jeg at jeg har tendenser til utlevere informasjon som er p kjedsomhetsniv med kassaken p Meny. S la oss heller snakke litt om hva jeg har brukt disse fire ukene p, da.

Jeg har drukket kaffe. Savnet Maiken (mi kusine, som ga meg denne skjnne kaffekoppen, og som er mor til barna p bildet). Gtt tur i regnet. Plukket blomster til mamsen, og drukket enda mer kaffe.

Under en aldri s liten frustrasjon, har jeg gitt fra meg noen nordnorske gloser p badet (DET DER ER S $!@%#A IRRITERENDE!!!). Jeg har montert meg en ny kontorstol, ftt spontanbesk av mor og snekker Trond (som var snille og oppgraderte hula mi litt), og ftt pskrevet et hyggelig kallenavn p jobbkoppen min (takk, supernanny-Tove).

S har jeg vrt med Davina (engelsk venn) p agility-trening med hunden, nsket nok en kollega lykke til videre, laget min egen suppe (utseende skal heldigvis ikke telle), og stirret p Heitmanns som har fikset litt p bten.


P et sent tidspunkt fant jeg p g i skauen alene (anbefales ikke for de som er mrkeredd, herrejesus), og p et annet tidspunkt prvde jeg en krem som gjorde meg tilsynelatende solbrent p cirka to sekunder. Fantastisk, h? S har jeg vrt med lille Alvilde - noe som i grunn var drlig gjennomtenkt sette inn i bildepuslespillet sammen med skummel skogstur + solbrentkrem. Alvilde er nemlig verken skummel eller i fare for gi meg en allergisk reaksjon, men jaja, alt kan ikke matche her i verden heller.

Innimellom alt dette har jeg servert kroppen en haug med kalorier, for de som skulle bry seg om det. Blant annet middag ala Trond (hehe, han blir sikkert veldig glad over se dette bildet som han ikke visste om), islatte av meg selv, lrdagskos av tante, og suppe av meg selv. Tjohei.

, ja! For to uker siden tilbragte jeg forresten en hel helg med en super kollegagjeng! Fredag morgen stilte vi opp grytidlig p kaia for seile over til Danmark, hvor vi etterhvert rullet avgrde p hver vr sykkel.

Til tross for at jeg elsker regn, m jeg si meg enig i at vi var fantastisk heldige med vret. Knallsol hele veien, noe som ga oss noen magiske pausestopp underveis!

Mye latter, og... pittelitt strandstripping?


S var det selvflgelig mat, da. Mellommltider, middager, og ...frokost (eventuelt nattmat - kommer an p hvordan man vil definere det nr tidspunktet er 04:50).

Mens vi snakker om frokost, skjnte jeg p denne turen at det absolutt ikke trenger koste mye for frokostservering til 6-7 mennesker. For mens vi i vrt hus dekket opp med diverse brdmat, litt kaffekos og et greit utvalg drikke - valgte Hanne (sjefen i et av de andre husene) g for en litt enklere variant. S kunne jeg selvflgelig skrytt litt av at vi ordnet dessert mellom lunsj og middag, hvor vi satt og ventet til alle i husstanden var hjemme og tilbords - men jeg skjnner jo at Hanne var genial nok til sl to fluer i n smekk...


Merker at det ble en drlig kronologisk rekkeflge p disse Danmarksbildene - men det var uansett nok av bde skling og latter, ser dere. Det siste bildet under her viser bussturen til Hirtshals - hvor mamma prvde f seg en liten blund, samtidig som hun glttet litt p yet etter ha hrt latteren min. Latteren som visstnok ikke var frste gang hun hrte denne dagen. Tidligere kommenterte hun nemlig at " har alts hrt d le helt siden du vekket oss i dag tidlig" - men jeg vil pst at slik overtrtt latter m vre lov etter intet mer enn en times svn i en relappstol... Jada. Sammen med disse gale kollegene mine hadde jeg i alle fall en fantastisk helg! Det ble bde spjling av skjrt, blmerker, og... Eh. Jeg har i grunn lrt at det som skjer i Skagen (utover normale hendelser), blir i Skagen.

P hjemmebanen har jeg vrt med Belinda og Lui, lunsjet i byen med Christine, og kost med lille Alvilde (som jeg fikk sommergave av). Jeg har ogs lagt fra meg en bursdagshilsen i et kjleskap. (Velutstyrt biologisk lydanlegg = klarerikkegforbiutenlagelyder).

Det kan jo nesten hres ut som jeg er arbeidsledig, men det er jeg alts ikke. Jeg har vrt p jobb. Der har jeg blant annet ledd litt...

...skiftet til uniform for siste gang fr ferien, ftt Yatzy av en kollega, ftt godteri av en annen kollega, og tatt selfie i kjelleren.

S tok jeg ferie, og har s langt brukt ferietiden til lage smoothie, vrt oppgitt, glemt en hyggelig dag, og kokt ihjel iphonen min.


Hos reservefamilien har jeg lrt sy knapper, hatt kaloridate, og trstet mamma med at ostekaka hennes var "skjnn" (og veldig god, da - det skal hun ha).


Plutselig tok de meg med p regatta med noen venner av de - og selv om jeg p et lite tidspunkt i starten tenkte "ja, nu trur kanskje vi dr hr", var det utrolig gy!

P vei til og fra denne seilbten, valgte vi speedbt fremfor bil - noe jeg ogs synes er supergy! Tror kanskje jeg til tross for ganske f btturer, kan si at jeg elsker btlivet.

Det siste bildet der har jeg muligens ikke lov til publisere, ettersom hun utbrt " guri, det ser jo ud som har to svre pose mel stappa inn i kjeften, slett!". Men hun ser ikke ut som en melspiser til vanlig, alts. Faktisk s er hun veldig, veldig fin. Bare se...


Mhm! Det er Samson ogs, i tilfelle dere skulle ha oversett de 673 gangene jeg har skrevet om han tidligere. Han er i alle fall veldig fin nr han kommer bort til meg for oppmerksomhet, men s hender det jo at han fr et litt grinete uttrykk nr jeg drar fram mobilen for ta selfies. Deretter himler han med ynene - og da jeg her om dagen skulle muntre han opp med en "good morning sunshine!"-snakkeboble, ble han s sur at han snudde rva til.


N som jeg er i ferd med avslutte dette innlegget, har det plutselig blitt sndag kveld. Det har alts tatt meg tre dager konkludere med at jeg straks kan trykke "lagre og publiser". N skal det sies at jeg har vrt ute p eventyr bde i gr og i dag, da - hvor jeg naturlig nok har samlet enda mer bloggmateriale. Men dette innlegget ble kanskje forvirrende langt for lenge siden, s helgas utflukter fr vi nesten ta i neste omgang. I mellomtiden skal jeg nok krysse av frste destinasjon p reiselista mi.


God sommer s lenge!

- V.

Lista, avskjed, 17. mai, katteprat, og Flekkery

Helt fra jeg var et kortklipt supersjenert barn, har etternavnet mitt gjort at folk har stilt halvnysgjerrige sprsml om min tilknytning til Kari. Som dette kortklipte barnet reiste jeg for eksempel jevnlig fra Btsfjord til Troms for beske min biologiske mor - noe som medfrte at jeg som UM (uledsaget barn) ble spass kjent med personalet p Langnes flyplass, at de p et tidspunkt ropte "nmmen e det ikke ho Kari Bremnes!" da jeg kom ut av flyet. Jeg antar at det er p grunn av dette, alle spkene alts, at jeg aldri har hatt bry til hre en eneste strofe av Kari's verk. Men s er det en tid for alt, har jeg hrt - og det var det visst i dette tilfellet ogs. For et par r siden s jeg en dokumentar med henne, i fjor s jeg enda en - og n er det jaggu meg Kari som vugger tankene mine til ro nr jeg p kveldstid tenner lys og drikker kaffe alene i kjellerhula mi.

Det er en tid for alt, ja. I dag inns jeg i alle fall at det var tid for blogge, ettersom det visstnok er to og en halv uke siden sist. Det var en torsdag kveld, det. Jeg befant meg p "galehuset", hvor jeg skulle tilbringe min siste helg. En helg som viste seg gi meg ekstra gode minner, da Borghild (ansatt) valgte ta oss med til Lista, hvor vi blant annet beskte fyret. Og i toppen av dette fyret kunne jeg jo se helt til verdens ende! Vel, i det minste til langt uti havgapet, da. Og ned p uendelige mengder gresstr, hvor Borghild ble til en pitteliten prikk nedi hjrnet...

Ikke bare kunne jeg se ned p henne fra fyret - men ogs fra et gigantisk tre i en fortryllet skog. (Creds til mi venninne, Ronja, som har lrt meg like treklatring). Men snn bortsett fra i disse tilfellene, ser jeg opp til Borghild, alts. Hun er et fargerikt menneske, og hadde i grunn gjort seg bra som Farsund/Lista-guide ;)

Tror fint jeg kan beskrive denne skogen med "grnt s langt yet kan se". Og da vi kom ut av det grnne landskapet, fikk jeg fylt opp dyrehjertet mitt ogs.

Og jada - selv om jeg er fryktelig glad i vre negativ, s kan jeg visst smile av vakker natur.

Om noen skulle stusse over merkelig form p jakka, er det bare fordi jeg etter mange bestemte "jeg blir ikke med!"-svar, plutselig ble med p tur likevel - hvilket resulterte i et ugjennomtenkt tyvalg, som Borghild da fikset med gi meg vesten sin. Ufattelig interessant info, h? Jada.

"Jeg blir ikke med!" hres sikkert ut som en sur setning - men som dere sikkert vet, s er det ikke lov vre sur nr man er ute p tur...

(Mange bilder lnt fra medpasienter).

S ble det plutselig mandag, da. Mandag som betd hjemreise, og slutten p to fine uker rundt gode mennesker. Slutt betyr som oftest avskjed, og avskjed er for hjertet mitt et hat. Men s var jeg s heldig f med meg litt solskinn fra shild, glade farger fra en medpasient, og en strikket klut fra nok en snill ansatt. Og da jeg kom hjem p rommet hos mamma, fant jeg en hilsen fra en kollega som hadde sydd meg en toalettmappe! h, enkelte mennesker alts <3

Uken som fulgte etter mandagen, tilbrakte jeg med Samson og blomstene, mens mamma og de endret hudfargen i varmere strk. Jeg dro p jobb og s kirsebrtrrne blomstre, vandret rundt p Gimlekollen, og deltok p avskjedsfest for min skjnne kollega som dessverre (for vr del) flytter til verdens ende.

Plutselig var herr og fru Heitmann tilbake, og fr jeg visste ordet av det var det p tide rope hurra!

Til tross for vr ikke-biologiske relasjon, fikk vi ved et uheldig bilde like yne p bildet under her, ser dere... En annen uheldighet som oppstod, var da jeg skulle knipse et bilde av en kollega p andre siden av gata, og en forvillet same selvflgelig mtte delegge det hele. Og s var det vret, da. Snn for sikkerhetsskyld var vi liksom innom bde sol, regn og hagl. For ikke snakke om kulde. Smerte fikk jeg jaggu ogs kjenne p, da jeg etter borgertoget var sikker p at jeg kom til miste begge beina mine. Skoene som ble kjpt to dager fr og som passet i butikken, passet plutselig ikke da 17.mai-stasen skulle p, og mtte derfor tilpasses bde her og der. Dette var tilpasninger som gjorde at jeg ble ndt til vandre i noen altfor store joggesko da jeg skulle videre til nattevakt. Og alts... Det var ikke uten grunn at jeg valgte gjennomsiktig pose da jeg ifrt kjole og joggesko skulle bre de hvite skoene i hnda - s folk i det minste kunne se at jeg hadde sett rimelig ok ut.

Jah. Snn ellers har jeg ftt kjrlighet fra Samson, spandert nye kaffekopper p meg selv, invitert nabokatta p kveldsmat, og vrt enig med Samson i at det er helt ok med helg.

Fredag var alts en sofadag i regnvr. Men p lrdag hilste jeg p Flekkery - noe jeg valgte kalle "kjrleik ved fyrste augekast". For et vakkert sted! I timesvis var jeg ute p denne ya, sammen med ei herlig jente som viste meg rundt - og som etterhvert tok meg med p grilling hos familien :)

Eneste ulempen var at jeg var smart nok til kjpe ei sjokolademelk da vi handlet til piknik - og siden melkeprodukter helst skal vre kalde, var det visst et uheldig kjp, ettersom vi skulle foreta oss lang gtur i solskinn frst. Flaks at havet er kaldt da, tenkte vi...


Da sndagen kom vknet jeg til det sjokkerende klokkeslettet "13:10", og hatet meg selv for ha glemt sette p vekkerklokka (som jeg vanligvis alltid gjr, for unng sove lengre enn 11:30). Men etter et par timer med sofafurting, kom tante p besk med lille Alvilde - og med disse to rundt seg gr det faktisk ikke an furte. I alle fall ikke da tante hadde med vaffelrre, og jeg kunne ta i bruk vaffeljernet fra pappa - i tillegg til f en haug med babykos.
Etter dette besket hentet jeg hunden Lucky hos den engelske familien, og fikk gleden av enda mer vakker natur. Og takket vre Lucky ble jeg vekket mye tidligere enn 13:10 i dag, og fikk deretter sett de engelske barna da jeg leverte han tilbake. Ellers har jeg befunnet meg i kjellerhula mi, hvor jeg har sett Frikjent, drukket kaffe av en barndomskopp, og innsett at jeg egentlig har en ok utsikt om jeg bare reiser meg og ser ut av vinduet.

Men en skal jo ikke behve reise seg for se ut av vinduet - bare snn for fylle opp med litt negativitet her...

- V.

Vr, livet p galehus, og annet fjas

For noen kvelder siden befant jeg meg alene i skogen, hvor jeg listet meg bortover gresset som en vektls mus, mens jeg lot iphonen's lommelykt vise meg hva den var god for. Jeg hadde nemlig ftt ye p en (hold dere fast) krokodille!!! Denne mtte jeg jo ta bilde av s folk skulle tro meg, ikke sant. Alts, det var jo svidt jeg trodde meg selv! Problemet var bare at jeg etter fem minutter med blitz-problemer inns at jeg var i ferd med ihjelfotografere en trestubbe. (...) Ikke si det til noen.

Bildene over her er de jeg ventet med vise dere til "neste gang", som alts er n i dette yeblikk. Plutselig sang vren for full hals, og med to middelaldrene solglade mennesker rundt seg, er det ikke bare bare sitte fullt pkledd i sofaen med katten p siden og dataen foran seg. Er jo "s viktig benytte seg av solstrlene og den gode lufta", ikke sant. S etter ha blitt servert kaffe, dro jeg p meg sommerkjolen og tok for meg litt lesestoff. Mamma og de gr jo derimot rundt og brler til hverandre at "HERREGUD DET ER SOL, SKAL VI IKKE GJRE NOE RUNDT HUSET???".

Hehe, n lo jeg av min egen setning og forestilling om at de faktisk gjorde nettopp dette. For det gjr de ikke. De brler i grunn aldri. Men alts...

Ja. Jeg ser jo at beina mine ikke akkurat har vondt av litt solskinn. Men etter denne "fantastiske vrdagen", mtte visst tyet p igjen. Jeg satt ute likevel da, det skal sies. Etterp forbannet jeg solen litt fra soverommet, fikk trst av Samson, og konkluderte med at sola i det minste gjorde blomstrene verdige ta bilde av.


Etter ha forlatt Heitmann's, tilbrakte jeg helga p Justvik. Som syklist satte jeg veldig pris p f favorittvret mitt tilbake - selv om jeg skal innrmme at det var over middels ok sette seg i en varm jacuzzi etter en kald regndag.

S fant jeg plutselig ut at jeg skulle beske meg selv, da - hvor jeg brukte tiden til vaske filler og spise is, i et srdeles nydelig outfit. Noen ganger spr jeg meg selv hvorfor jeg ikke er moteblogger...


Etter ha spist meg ihjel p is, spiste jeg meg ihjel p Egon.

S havnet jeg p galehuset.

Neida. Eller jo, jeg gjorde det alts - men det er ikke direkte et galehus. Bare nesten. Har i alle fall vrt her siden forrige mandag, og gjort cirka dette:

Sttt opp 08:30 hver dag, lest avisen, fargelagt, og spist meg ihjel. Det med 08:30 er forsvidt frivillig p lrdager og sndager, men jeg har visst tillatt meg bli vekket p dette tidspunktet p "fridagene" ogs. (Tror det er frste gang i historien at jeg har sttt opp s tidlig p en lrdag og sndag uten noe som helst forml). Og nr det gjelder lunsjen finnes det i grunn ogs en slags frivillighet, snn nr det kommer til valg av type gryn alts... Med mindre de ansatte finner p noe "gy", da. Dette gjorde de sist helg, noe som frte til at jeg alene ved kjkkenbordet kom p min helt egen "alle barna"-vits:

Kjempegy. S er det selvflgelig de srgende delene, da - som da jeg fra forrige opphold hadde glemt hvordan lysbryterne fungerte, og mtte gjennom en hel natt i denne stormbelysningen:

Livets store problemer, der alts. Ellers har jeg farget litt til, kost meg med med ei fem uker gammel prinsesse, gtt tur i regn, og gtt tur i mrket.

Lykkelig som jeg er, har jeg naturlig nok gitt fra meg mange smil ogs. I alle fall da jeg oppdaget at de hadde tatt i bruk kjleskapmagneten jeg etterlot meg i takkekortet da jeg forlot de i desember.

N kan det jo hende at de "ikke hadde noe valg", ettersom jeg plutselig kunne dukke opp igjen - men jaja, det varmet hjertet mitt likevel. Det samme gjorde Samson da jeg var p overnattingsperm hos mamma og de. Men det er jo ikke noe nytt - det at han varmer hjertet mitt, alts.

P det siste bildet ser han riktignok sur ut - men det er jo ikke alltid s lett dele en enkeltseng, det m han nesten bare finne seg i. Noe jeg derimot m prve finne meg i, er maset fra strmleverandren min.

Blir helt oppgitt av slikt.

Dette oppgitte bildet ble tatt da jeg fredag kveld inns at det var... Ja, fredag kveld, og jeg befant meg i en stusselig sykehusseng. Heldigvis gikk jeg ut p leting etter en potensiell date, og det fant jeg jaggu meg i elva.

Sndagen dro jeg p besk til Gunn og Magne - foreldrene til mi gode venninne, Marte. Akkurat dt virker kanskje for noen litt merkelig, med tanke p at Marte har flyttet raua si til Kbenhavn. Men snn er det bare. Det var nemlig disse menneskene som var de frste "voksne" til passe p meg her nede. Inni den "passe p" fulgte det forresten ogs med en sykkel. Sykkelen som for et r siden ble stjlet p et busstopp. S fikk jeg en ny av Belinda, som hadde ftt den av Gunn og Magne. S punkterte jeg her om dagen, og til tross for et tappert lappeforsk fra Trond, er hjulet like flatt. Denne kan selvflgelig leveres inn, men n har jeg liksom ftt min tredje sykkel fra disse menneskene. Ikke si det til noen, herregud. Fikk kanelboller og jorbr ogs. Og en hyggelig skogstur, om det er av interesse vite.

Etter en avsluttende skogstur i baneheia, mtte jeg Ronja ved Bellevue, fr vi gikk videre til Odderya.

Der var jeg hoppende glad, ser dere. Ser i grunn sykt lykkelig ut, om jeg skal si det selv - s jeg vet ikke helt hva jeg gjr p psykiatrisk (...). Men p mandag stod det faktisk i ukeplanen min at det var p tide snike seg tilbake p jobb, etter flere ukers hjernetrke...

Javel, s har jeg kanskje tatt i bruk sinnarynkene mine ogs - men det er bare fordi jeg fortsatt er i tjuefemrskrisa mi. Nr jeg tenker meg om er det nyaktig et halvt r til jeg fyller 25, men jeg bare elsker ta sorgene p forskudd. S elsker jeg behandlere som kan servere meg en smgodtpose med variasjon av humor og serisitet. Det kan i alle fall shild. En sykepleier, alts. Vi hadde fellesstua for oss selv en hel kveld, og benyttet anledningen til kjas og vas - hun med strikkety i hendene, og jeg med kryssord i fanget. Etter to timer med dette reiser hun seg opp og utbryter; "Nei, n m jeg ha en kaffepause. Du tar hintet, sant? Jeg er utslitt etter ha sittet her med deg. Helt svett!", fr hun tydelig trker seg i panna. Elsker det. Skal visst ikke mer til for glede en drittunge som meg. :)

Ja, s har jeg ftt meg nye tfler. Slikt er jo viktig n som vr og sommer nrmer seg, kan dere skjnne. Fant de i ei snn billigsjappe der alt er p salg, ikke sant. Og egentlig kostet de 150kr p salg... Men mannen i kassa var uklok nok til si "hva kostet de, det var vel 79?", fr han antakelig gikk for ordtaket "den som tier samtykker", siden jeg ikke sa et ord og han likevel tastet inn "79,-". Snn kan det g. Jeg skulle kanskje sagt noe, men n valgte jeg alts unne meg nok en stor glede i mitt liv. (...)

Dere er sikkert stappmett p bde ironi og sarkasme, men det m dere bare tle. Det jeg derimot kan omtale som en stor glede i mitt liv, uten ironi, er mi nye lille "superkusine". Fikk enda mer babykos i gr, og det er s koselig! Er selvflgelig godt i gang med lre henne det viktigste av alt; nordnorske julesanger.

Jada.

- V.

Nr naboen vil inn

Da jeg for i underkant av et r siden betalte meg til nye huseiere - et politiektepar med tre barn og en katt - fikk jeg tildelt en noks kjedelig tilleggsinfo om sistnevnte familiemedlem. "Hun heter Messi. Hun er litt sky. Hun er ikke en som ligger i fanget og koser". Som dyreelsker syntes jeg naturlig nok at dette var en smule kjipt - men da jeg et par mneder senere skulle passe denne pelsdotten, kunne jeg opptil flere ganger ta flgende type bilde;

Selvflgelig mtte jeg videresende dette til huseierne - som viste seg bli overrasket, og som ga meg en spkefull "nesten misunnelig"-kommentar. S vi har ledd litt av katten i ettertid - ikke bare etter de gangene jeg har passet henne, men ogs etter hun ordnet seg en egen type besksrutine. Senest i gr kunne jeg sende huseieren min en liten latter p grunn av dette - for en skulle jo ikke tro at katten som "er litt sky og ikke ligger i fanget", gjr flgende;

1) mjauer, og stirrer p meg gjennom vinduet.


2) fortsetter med frstnevnte nr jeg pner vinduet, og vurderer om det er mulig hoppe inn.

3) gjr seg fin, og ser meg dypt inn i ynene.

4) hopper for sikkerhetsskyld nedi "vindusgropa", og gnir seg inntil vinduet s hun er sikker p at jeg ser henne.

5) hrer at jeg pner ytterdra, og klatrer langs gjerdet fra vinduet.

6) stopper opp og ser at jeg faktisk str i dra.

7) lper ned trappa.

8) kommer inn.

M innrmme at jeg ikke helt skjnner hva som er s spennende i hula mi. Det tror jeg forsvidt ikke hun skjnner selv heller. Egentlig tror jeg hun mellom hvert besk glemmer hvor kjedelig det er hos meg - for etter fem minutter med kos, lper hun opp trappa igjen, og gr inn i sitt eget hjem. :)

Bare en random liten sndagsoppdatering, der alts.

- V.

Recovery hos fire etternavn

Se det, som de sier p dette smrblide srlandet - n har vi jo bare svidt passert en ukes bloggopphold, i motsetning til det forrige p to uker. Stadig forbedring, der alts - selv om jeg til n har brukt over middels lang tid p finne ut hva jeg skal fortelle dere denne gangen. Spass lang tid at jeg fra enden av kjkkenbordet har observert Trond g rundt i hagen med hytrykkspyler, hatt kaffepause i andre enden av kjkkenbordet, og kommet greit i gang med kveldens fjernsynsunderholdning. Men ok. Siden sist har jeg; smilt (...), unnet meg kaffe og makron alene p kaf, og holdt tantes nye lille baby <3


Herlighet, n er Trond ferdig med se p TV ogs... ja, om noen forresten skulle stusse over dagens overskrift, betyr det bare at jeg har hatt litt snn "recovery" (avkobling nr hjernen har for mange uttrykksikoner p n gang) med diverse mennesker som til etternavn heter bde Heitmann, Jakobsen, Berg og Aanesen. Frstnevnte er jo reservefamilien, som jeg i grunn er innom ukentlig. Og det var i forrige uke at meg og mamma fikk gleden av holde dette lille vidunderbarnet. Men rett fr det hentet hun meg p kafen jeg satt p, og der oppdaget vi en uforventet hy koselighetsgrad p loftet - s jeg tror rett og slett jeg har funnet min type kaf. Se s koselig!

Da ukens opphold hos Heitmann's var over, dro jeg videre (evt tilbake) til frken Jakobsen - og da mtte jeg jo nesten bare dra henne med p denne kafen dagen etter. Vet ikke om hun likte den like godt som meg, men hun likte i alle fall de ikke-eksisterene puppene mine. Det gjr forsvidt Samson ogs.

Jah. S har jeg sovnet med Lui, spist mat, spist enda mer mat, og vknet opp med Lui.

P et tidspukt dro jeg hjem og sjekket postkassa mi, hvor jeg var s heldig finne ferskpakket kaninbsj! Eventuelt te. Ja, det er faktisk te - fra et stykke crazy kompis i Oslo :) Lot meg ogs lure til ta en av de latterlige testene p facebook, hvor jeg m innrmme at jeg ble rimelig fornyd med resultatet. Til slutt ser dere hvordan "jeg smiler, men jeg skal drepe deg"-uttrykket mitt er. Bare hyggelig.

Etter et par netter hos Belinda, ble jeg hentet av herr Berg, som fraktet meg til fru Berg. Og kidsa deres, da. For de som ikke kjenner til henne, er dette Jorunn - en god kollega av meg. Hvis jeg plutselig skulle komme til skrive "Egon", er det bare fordi hun heter det. Ikke p ordentlig, men i mitt hode. I hennes hode heter jeg Kjell. Ja, det skal liksom vre som Kjell og Egon i Olsenbanden, hvor det var helt naturlig at jeg skulle vre han pinglete med briller(???). Jaja, det gr bra - har lrt leve med det.

Denne familien bor landelig til, i et svrt hus ved elva p Tveit. I huset finner jeg tre katter, en gigantisk hund, og uendelig tilgang p dansk sjokolademelk - og dette i seg selv er jo grunn nok til kalle oppholdet for "recovery". I vakre omgivselser har jeg alts ftt dyrekjrlighet, spist enda mer, slvet i sofa, og nytt diverse utsikter.

Sofabildet og kveldsutsikten er forsvidt tatt hos Jorunn's sster som bor like i nrheten - derav etternavnet "Aarli". Liv til fornavn, om noen skulle lure. Eventuelt tante Liv - for jada, denne ekstrafamilien min vokser stadig, haha. Og til tross for at jeg bare hadde sett henne i to minutter tidligere, gikk jeg derfra med bde ty og gaver og invitasjon til Danmarkstur. Men det m vi nesten komme tilbake til. Sitter nemlig igjen med en overflod av bilder etter dagene hos Jorunn;

Denne lille menneskekroppen ligger ikke p latsiden, skjnner dere. Sttt og stadig spretter hun som en hoggorm opp i skauen p andre siden av veien, og dit mtte jeg jo nesten bli med. Slike skogsturer skal jo vre godt for kropp og sjel, har jeg hrt.


Gjorde et forsk p klatre i trr, ser dere. I n og en halv time surret vi rundt i disse grnne omgivelsene, sammen med Kasper som er den strste og deiligste schferen jeg har vrt borti.

Hvis dere lurer p hvordan Jorunn er, s... Vel. Det finnes et ftall mennesker som har den type humor som gjr at vi bare kan se p hverandre og le. Skal i grunn ikke mer til enn at vi har hverandre i sidesynet. Jorunn er blant dette ftallet.

Men s var jeg jo alts invitert med til Danmark av Liv - s etter tre netter p landet seilte jeg "over dammen", som de visstnok sier. I bil suste vi avgrde mot Lkken, og var innom bde den ene og den andre butikken. Siden Liv tidligere hadde gitt meg noen oransje "Sun Lolly", mtte jeg jo nesten bare kjpe med meg noen grnne og bl ogs - og for frste gang i historien har jeg n en full frys! Hoho. Melk fant jeg ogs. Ikke bare sjokomelk, men ogs skummamelk med jordbrsmak! Full fest i kjleskapet ogs, alts.

Vi reiste forretsen med to av Liv's venner. Veldig hyggelige venner, nr sant skal sies. Stemningen var med andre ord p topp, helt til...

...jeg som aldri er fysisk syk, ble rammet av skallebank og uvelhet og jaaada. Muligens etter inntaket av kyllingsalat p bten, jeg har ikke peiling p slikt. Men siden vi frst beskte Liv sin lille hytte, og deretter venninnas hus, fikk jeg jo lagt meg i minikoma bde her og der. Med andre ord null stress - i alle fall ikke med s omsorgsfulle mennesker som de viste seg vre.

Safthylla mi fikk jeg jaggu ogs oppgradert, s jeg er jo strlende fornyd. Tyggis, Lkerol og Nescaf fikk jeg g rsket med meg, og litt Fisherman til mamma. Og ikke nok med det - men tror dere ikke Liv kom med trstegave og sjokolade til meg p bten? Jeg har jo arvet dette "flaut pne gaver foran andre"-syndromet fra pappa - derfor upnet gave... Men herlighet, for et nydelig menneske. Jeg skjemmes stadig bort ja, men rh, blir s glad i hjertet mitt!

Atten timer senere, alts i gr natt, tok jeg avskjed med denne gjengen og sluknet i min egen seng tre sekunder senere. Min egen seng som jeg regnet meg frem til at jeg ikke hadde sovet i p ti netter (...). I gr og i dag har jeg tilbrakt tiden hos Heitmann's igjen - men bildene fra disse dagene fr nesten bare vente til neste gang. Det fr da vre mte p hvor mange bilder jeg skal presse inn i et stakkars innlegg, hva.

Hadet.

- V.

Pskepjatt, kjellerbesk, og annet fjas

Det kan hende det er sant hva kalenderen min sier - at det er hele to uker siden jeg poppet innom her for fortelle om alle mine interessante hverdagsdetaljer. Jeg vet i grunn ikke, for jeg har jo som vanlig vrt fryktelig opptatt. Hotel Csar og de viktige greiene der, vet dere. Dessuten har jeg kt min ukentlige mengde te-inntak - og slikt tar jo g tid.

Ja, s har jeg for eksempel brukt litt tid p vre trtt.

Men til tross for det, trttheten alts, har jeg likevel pdratt meg en erfaring om at det koster hud g seg ihjel.

Lekkert bloggbilde, om jeg m si det selv. Fikk samme type blemme p venstre fot ogs, om det skulle vre av interesse vite. Disse beina liker visst ikke g ti timer p fem dager. Og det skjnner jeg jo forsvidt. Ti timer p fem dager, er to timer per dag. Og to timer per dag, er for min del 12,6 kilometer per dag - hvilket betyr 63 kilometer p fem dager. Og i lpet av disse kilometerne blir det vel kanskje i overkant mange skritt i samme sko, selv om de fikk gleden av jogge 12,6 av de. S for all del, jeg klandrer ikke trne for sytinga de gir fra seg. Da fikk jeg i det minste et ekkelt bilde blogge, fr det plutselig ble pske og jeg ble skjemt bort av bde den ene og den andre.

Det startet med et egg i jobbskapet. Plutselig fikk jeg et til, og s enda et. Etter disse tre eggene dukket det opp en svr sjokolade ogs - og som om ikke alt dette var nok, fikk jeg i tillegg denne meldingen:

Hadde nemlig hus (og katt) for meg selv mens mamma og de var borte litt i pska, og ble jo veldig glad da jeg skjnte at jeg skulle p jakt! Problemet var bare at jeg noen timer senere mtte sende henne flgende sms;

Som et spent lite barn har jeg i to timer listet meg rundt her, mens den kreative hjernen min har beordret bena mine bde hit og dit - for ikke snakke om opp og ned. "Det er ikke fugl og ikke fisk" kan jo i grunn bety s mangt. Og med tanke p at det lever en katt i dette huset, kunne de to andre utelukkede dyreartene fort bety at det n handlet om han. Samson, alts. Entusiastisk, som jeg sjeldent er, har jeg derfor stukket hendene nedi kattematsekken, og sjekket stedene han pleier bde ligge og sitte. Jeg har sett i skapet hvor vtfret befinner seg, og lftet p de noks skinnende matsklene hans.
Sistnevnte fordi jeg p et tidspunkt kom til tenke p den gangen min bofelleskap-venninne for fem r siden lot meg oppleve min aller frste pskeeggjakt - hvor jeg da gikk rundt i mitt eget hjem og fant rosa rebuslapper, som etterhvert ledet meg til det magiske egget. Og siden den opplevelsen s langt er den eneste erfaringen jeg har nr det gjelder pskeeggjakt, er det kanskje ikke s rart at jeg ble noe usikker om jeg n letet etter lapper eller selve egget.

Uansett; da jeg omsider inns at det umulig kunne ha noe med kattekreket gjre, tok jeg for meg de andre dyrene i huset - til tross for at jeg godt vet at "fugl og fisk" indirekte betyr "hyt eller lavt". N finnes det ikke flertall av levende dyr her, s jeg refererer egentlig bare til de to insektsfigurene i bokhylla, og insektsbildene i sofakroken. Firfislefiguren ved badekaret ogs, forsvidt - og kattefiguren som sitter opp boka "Kropp" ved TV'en. Kastet til og med et blikk bort p maurlokkeboksen, og dro opp det fremste avisutklippet i kortholderen ved kaffemaskinen. P baksiden av dette klippet var det nemlig bilde av en orangutang - og det var da, mens jeg holdt dette avisklippet, at jeg ba meg selv om skjerpe meg. Det fr da vre mte p hvor avansert en slik jakt skal vre, tenkte jeg, og gikk over til den klassiske hydetenkningen.

Men akk og ve... Hyde er jo nok et begrep som kan vre s mangt. Hvis det hverken er fugl eller fisk, tenker en kanskje at det m vre yehyde. Men for alt jeg visste, kunne det like gjerne bety; "det er ikke oppi stua, og ikke nedi garasjen". Derfor tok jeg meg friheten til ransake hele frsteetasjen, med unntak av de to soverommene jeg ikke har noe med gjre (bortsett fra de f gangene jeg stvsuger, selvsagt). Uten g i detaljer kan jeg vel nevne at det er noks eggefritt bde i vaskemaskinen og trketrommelen. Skittentyskurven ogs, om det skulle vre interessant vite.

Ransakingsrunden tok ikke s altfor lang tid, s jeg gikk derfor raskt over til tenke at det ikke var midten av huset som var svaret - men "midten" generelt. Nok en gang mtte bena dra meg opp de fjorten trappetrinnene, fr jeg startet saumfaringa av alle de midterste skuffene i stua og p kjkkenet. Like etterp mistet jeg evnen til tenke p ledetrden "fugl eller fisk" i det hele tatt, og pnet likegreit alle skuffene jeg kom over. I all min fortvilelse gikk jeg tilbake til tanken om dette med arter, og foreslo for meg selv at det kanskje hadde noe med menneske gjre. Av den grunn tok jeg en titt bak alle bildene ved TV'en - inkludert Britt's populre ansiktsmaleri. Jeg sjekket ved bkene om menneskets fysiologi, ved bildet av den nakne kvinnen ved spisebordet, bak de ekle trefigurene over TV'en, og gjorde et forsk p lfte p gipsavstpningen av Margrethe's ansikt nedi gangen. (Jeg er riktignok ikke sikker p om det er hennes ansikt, men det ligner i alle fall).



Det skal ogs sies at jeg opptil flere ganger har tatt runden uti hagen, uten hell. En av gangene mistet jeg til og med skoen, da jeg lp over gresset etter ha trykket p mobilens selvutlser for gi fra meg et bildebevis. Men jeg sitter i det minste igjen med viten om at Trond's tfler ikke er egnet for lpe med.
Da to timer med hjernebry og moderat fysisk aktivitet var gtt, kom jeg frem til at det var p tide med en jaktpause. Jeg gjorde unna en 40 minutters treningskt, fikk kroppen ren med en dusj, og sippet i meg en varm kopp med den siste teposen i "Strawberry Cupcake"-pakken. Deretter gikk jeg en ny forenklet runde i huset, likedan i hagen, og n... N lurer jeg p om det er mulig f et hint?

Og s fikk jeg et hint. Hintet var stua + cirka brysthyde. Tjue sekunder senere fant jeg det pokkers egget.

Men jeg ble veldig glad alts, for alt sammen! Herlighet. Jeg er overbevist om at jeg har de beste kollegene som er mulig f tak i. Undrer stadig over hvordan de har gidd til tenke p den snle unge vaskekjerringa de omgs med, og innser at de har gjort meg en smule bortskjemt. Men jeg blir like overrasket hver gang - bde for overraskelser, og fine meldinger nr jeg er hjemmevrende - og innser at jeg har vrt utrolig heldig med ha havnet blant akkurat disse menneskene. (Om det skulle vre noen tvil, var dette et forsk p si takk til alle mine oppmuntrende kolleger).

Jula varer helt til pske, men pska varer visst ikke helt til jula, for plutselig var den jo over. Jeg kan ikke skryte p meg ha gjort srlig mye nytt og spennende hverken fr eller etter, s det kan jo vre det samme. Tok meg en liten tur i den mrke kjelleren da, om det er noe skryte av. Tror egentlig ikke det er det, for i kjelleren er det rimelig kaldt. P et tidspunkt tror jeg kanskje jeg holdt p fryse ihjel.

Bildet over ble naturlig nok tatt som et random "klage over at det er kaldt"-bilde, fr jeg fikk beskjed om legge fra meg all elektronikk. Denne beskjeden ble riktignok gitt av meg selv, til meg selv - enn hvor lite forstende det mtte vre hre. Dette er visst en av ulempene ved beske mrkekjelleren - det at hele verden p et tidpunkt "m" stenges helt ute, og ingen form for underholdning er lov. Oppstr fort kjedsomhet av slikt. Dessuten fr man en del ta igjen nr man tre dgn senere presser skankene til g et trappetrinn opp, og fr lov til sjekke mobildingsen igjen.

Jadda. Med andre ord; hold dere i frsteetasjen. Hvis ikke kan dere alltids lpe sippende hjem til mor eller bestemor eller whatever - det er lov, selv om en har passert fjortissalderen og snn. Er man riktig heldig, kan det jo vre at de man drar til har en katt. Det har i alle fall mamma. Hun sier at vi, meg og katten, garantert hadde blitt kjrester om vi var av samme type art. Det tror jeg p. Herregud, er det rart at jeg er singel...

Jaja. I gr tok vi en aldri s liten lekerunde i hagen for kjenne p vren. Jeg liker jo egentlig ikke vren, men jeg har innsett at den kommer hvert eneste r likevel.

Det virker som om landets befolkning blir bestvet med en ekstra lyst til rengjring/opprydning p denne tiden av ret. Jeg vet ikke med dere, men jeg kan i grunn ikke kjenne noe ekstra behov for noe som helst nr sola skinner. Har dog mosjonert meg i dette vret ved bre noen kvister da, etter ha observert Trond snauklippe et tre. Og mens vi snakker om Trond, mtte jeg nesten bare ta en screenshot da vi ved hver vr ende av kjkkenbordet stirret p hver vr mobil, og han i all stillhet sendte meg denne;

Det var fr han spurte om jeg hadde noen bloggsponsorer, etterfulgt av forslaget "psykisk helse, kanskje?" (...). P den humoristiske mten, alts. Jeg orker ikke at dere som har vanskelig for skjnne humor, skal g rundt tenke denne mannen er frekk, for det er han ikke. En av bestevenninnene mine, derimot...

...mobber dialekta mi til tross for at vi har en "regel" om at det skal skrives p dialekt - i tillegg til snappe meg i min vakreste tilstand (herregud). Men det gr bra, hun var jo tross alt villig til hjelpe meg, ser dere. (Beklager banninga, og evt overdreven info - men jeg vet at jeg bde er finnmarking og at rlighet varer lengst).

Jeg har alts tilbragt dagen med dette mennesket i dag, etter ha gjennomfrt en synstest som fortalte at ynene mine var noks ok. "Med" blir kanskje en smule feil forresten, snn i og med at hun har sittet sine tte daglige timer med hjemmekontoret p soverommet, mens jeg har...


Slappet av med Lui. Og svart p et par brl og meldinger fra soverommet da.

Men det er heldigvis snn jeg liker det - det bare vre rundt noen, uten ndvendigvis mtte gjre noe sammen med de hele tiden. Avslappende og behagelig, kaller jeg det. Tok meg til og med tid til lage et typsik "hei bloggeeeen, her er lunsjen min"-bilde for dere. (Jada mamma, jeg vet at vi i gr snakket om at det var nettopp dette jeg aldri gjorde - s la oss kalle dette et smvittig unntak, hva).

Vaniljekesam, biola, eple, appelsin, banan, musli, yoghurtntter og kanel - om noen tilfeldigvis skulle lure.

hj... Nok for i dag, tror jeg. Hadet.

- V.

Brstaparty, fjelltur, vektpris, og annet random

du sprengfylte snmann, jeg tror jaggu jeg har inntatt mer elektromagnetisk strling enn hva som er lovlig i lpet av en helg. Skallen og ynene mine forteller meg i alle fall at jeg muligens br vurdere g tilbake til den tiden hvor jeg la meg klokka 21 for lese Donald til jeg sovnet. Det kan naturlig nok hres ut som jeg refererer til da jeg var sju og snn - men jeg hadde visst en "legge meg klokka 21"-periode p ungdomstrinnet ogs. Donald leste jeg derimot i alle r, frem til jeg ble 17 og oppdaga fenomenet "blogging". Fant forsvidt et Donald p et av venterommene jeg sitter p i ny og ne.

Det er vel snart en mned siden jeg bablet om at jeg skulle vise dere te-samlingen min, og kanskje klage litt over tannlegeregninga jeg forventet meg. Te'en fr vi nesten ta en annen gang, og den tannlegeregninga har jeg i grunn ingen behov for klage over. Var tross alt bare en halvrig tannrens (ettersom jeg er litt svak i kjeften) - men siden jeg n kan kjenne at jeg mest sannsynlig har pdratt meg et hull i hjrnetanna, blir det nok ikke lenge til jeg serverer denne klaginga likevel.
Snn ellers har jeg siden sist tilbrakt noen timer i bde det ene og det andre baksetet. For to helger siden dro jeg til Stavanger for delta i 35/36-rs dag.

Det var Cecilie (evt Jenny Skavland, som jeg liker kalle henne), som inviterte til dette - og siden hennes mann tok p seg ansvaret som servitr, fikk jeg gleden av bli servert kaffe fra baren hele kvelden. (Egen bar i kjelleren, der alts). Slikt gleder jo et avholdshjerte. Hadde jeg vrt rosablogger, ville jeg antakelig hatt stor glede av prinsesserommet jeg fikk tildelt ogs. For alle prinsesserom har jo snne prinsessespeil, og da er det skikkelig kult med snn supersexy mobilselfie.

Jada, jeg skal p et tidspunkt klare slutte mobbe dette rosafolket... Forrige helg ble jeg fraktet til Hovden, hvor jeg var for aller frste gang. Der var det hverken bursdag eller prinsessespeil - men masse sn og god stemning med ni flotte kolleger! Med perfekt skivr, til og med.

I tillegg til stolheisen mtte jeg selvflgelig prve ut begge skitrekkene ogs...

Sist jeg hadde slalomski p bena var da jeg som tiring dro p helgetur til riksgrensa i Sverige - og det har til n vrt den eneste gangen jeg har sttt p slalom. S jeg anser mine to fall som helt ok ;) I tillegg til ski, ble det ogs rom for masse hyttekos. Deriblant utdeling av blomster, underholdning og leker, "interessante" samtaleemner, og selvflgelig god mat og drikke.

... liste seg opp en sndags morgen og finne ei stille tante i sofakroken - for s lese bok og drikke kaffe, mens det snorkes fra soverommet ved siden av - det er koselig, det.

P hjemmefronten skjer det ikke all verdens - og da gjelder det jo forevige random detaljer, slik at jeg har noe fortelle dere. Som for eksempel at jeg finner det frustrerende mtte betale for vekta p yoghurtnttene. N kan en riktignok kjpe snne miniposer, men la oss ikke tenke p det n. Poenget mitt er bare at det er urettferdig for de som bare nsker seg "yoghurten" som er rundt. Denne skrellinga er dessuten ganske tidskrevende - men det er okei, for tid har jeg jo nok av. Noe av denne tiden har jeg for eksempel brukt til delta p pskeverksted, hvor jeg var s heldig f disse to kyllingsakene fra Heidi og Jorunn (to kvinner i frtirene, der alts). I r gjorde latskapet at jeg ikke laget s mye som ei fjr - men jeg ble i det minste inspirert nok til kjpe en pskeblomst for henge det ene fuglekreket p. S har jeg drukket kaffe, da. Masse kaffe. En av gangene fikk jeg til og med et hjerte i koppen, og da var jeg naiv(?) nok til tenke p bestemor. Hun pleide alltid lese i kaffekoppene til folk. Men vi m ikke snakke s mye om bestemor, for jeg drmmer om henne hver natt, og det er nesten ndt til stoppe snart.

Vi fikk forresten servert sn her om dagen! S etter ha hrt en haug av "n kommer vren"-kommentarer, kunne jeg endelig fnise litt fornyd for meg selv. Og pdra meg litt wannabe-frostskader, da - men det gr bra. Og s har jeg lest bok, sett mamma strikke, og ftt den ndvendige oppmerksomheten av Samson.

Jeg innser opptil flere ganger i uken at jeg bruker altfor mye tid p ingenting. Tankene mine minner meg stadig p at det finnes en haug av ting jeg kan, og kanskje br, gjre. Men s m jeg jo "bare" se en episode av ditt, og en episode av datt. Plutselig blir jeg s trtt at jeg ikke gidder trykke oppdater-knappen p Instagram. Blogging tar jo aaaltfor lang tid. Og s m jeg jo p jobb innimellom alt dette, ikke sant...


Men n kan jeg i det minste skryte p meg ha rydda i klesskapet, da.

Denne helga har jeg funnet enda en frustrasjon nr det kommer til det mtte betale etter hvor mye noe veier. For nr det gjelder smgodt, er det jo ikke s gy betale for en haug med hele sjokoladebiter, nr en bare vil ha det som er inni. Karamellfyll eller minismarties, for eksempel. Jeg bare sier det... Men utenom det har jeg ikke funnet flere frustrasjoner i lpet av disse fridagene. Trolig fordi jeg nesten ikke har beveget meg utenfor min egen drstokk. Bortsett fra da jeg luftet Lucky p lrdag, hvor vi fikk gleden av finne en meitemark. Og da jeg var barnevakt til en delvis sovende kid i dag.

Til slutt kan jeg jo ta meg tid til skryte av at jeg feiret Earth Hour alene hjemme i stua mi i gr.

Eller, sammen med pskekyllingen, da.

N er klokka over halv elleve, og etter en avtale jeg gjorde meg selv, skulle jeg egentlig vrt i seng for en time siden. Dessverre kom jeg i dette yeblikket p at vaskemaskinen er ferdig. Vanligvis pleier jeg forresten lese gjennom blogginnleggene mine for sette inn komma, endre p setningsoppbygninger, rette opp skrivefeil, og slette en del av det undvendige. Men det orker jeg ikke n, s jeg fr bare beklage eventuelle feil.

Hadet.

- V.

Zebra, og yeblikk fra livet og snn

Ikke det at det har noe sammenheng med noe som helst - men for to r siden var jeg med en av jobbtantene mine p Ikea, hvor jeg spontankjpte det derre lerretbildet av en zebra. N skriver jeg det som om dere alle vet hva jeg snakker om (og n tenker jeg umiddelbart p mamma, som ikke kan fordra nr jeg gjr nettopp det) - men noe sier meg at alle som har vrt p Ikea skjnner hvilket bilde jeg snakker om. Uansett; jeg satte dette bildet bak sofaen min mens jeg ventet p at noen skulle hjelpe meg med henge det opp p veggen. Jeg spurte aldri noen. S flytta jeg. Og n... Vel. N str det bak en helt annen sofa, i en helt annen leilighet, pent innpakket i den samme plastiken jeg drasset med meg hjem for to r siden. Stadig fr jeg mer og mer forstelse for hvorfor pappa og mi stemor i revis har kalt meg "frken snar", "flash", og "lynvingen".

Nr vi frst er inne p dette treighetssyndromet mitt, ser jeg at jeg ligger en hel mned bak skjema nr det kommer til alle mine potensielle bloggbilder. Og slikt m en jo nesten bare gjre noe med. S... I begynnelsen av februar deltok jeg for eksempel p en filmkveld p Ernst, sammen med denne gjengen;


(Bergitte, Belinda, Kristin, Elaine og Mariann). Samtlige her kunne nok kanskje vrt heldigere med dette bildet - men det skal sies at det ble tatt etter ha sett ferdig "The Exorsist", om det kan vre noe unnskyldning. I tillegg var det vel fare for noen sukkerkick, ettersom det befant seg store mengder godteri p bordet. Som Belinda sa;

Jah. Snapchat, der alts - noe jeg er rimelig god p selv;

Det fine med snapchat er at man fr dokumentert s himla mange viktige yeblikk - og det passer jo perfekt for meg som fyller ukene med s mye interessant. Jeg har blant annet vrt barnevakt.

Kost med Samson.

Kldd han i skallen (se s deilig han er, herregud).


Passet naboenes katt.


(Som forresten "ikke er s kosete" i flge de, men alts...)


Gtt tur med Lucky.

Snappet og blitt snappet mens det snappes om at det snappes. (...)

Spist hjemmelaget vannis.

Spist meg til et eplehjerte.

Spist knekkebrd.

Stekt kjttdeig og spist taco.

Lagt p meg tretti kilo under ynene (sjarmerende med poser).

Gtt tur i regnet.

Vrt blomsterpike.

Ledd meg ihjel.

Holdt p kveles i min egen latter.

Ftt en tegning.

...Og innsett at jeg ikke kan poste flere bilder i dette innlegget. Det er jo like fr det blir for mye av det gode, s dere m nesten vente til neste gang fr jeg viser dere den ekslusive te-samlingen min (for dere som ikke har med p snapchat). Kan tenke meg dere gleder dere. I morgen skal jeg visst til min halvrige sjekk hos tannlegen, s det er store muligheter for at jeg kan servere dere noe klageri over tannlegeprisene ogs.

Ha en fin dag. Eller uke, da.

- V.

Litt snn derre bakeglede

Etter et enkelt yekast kan jeg jo se at det visstnok er tjueto dager siden sist jeg var innom her - og da kun for avlevere et stakkars bilde, uten noe form for skribleri. S det er kanskje ikke s rart at jeg til tross for mitt noks lave lesertall, har blitt minnet om at disse oppdateringsrutinene mine har sklidd ut igjen. Jeg kunne selvflgelig skrytt p meg at jeg har vrt for opptatt med trening, studering, og enorm sosialisering - men jeg tror ikke jeg orker lyve i dag. Hadde det n enda vrt sndag, men det er ikke - og man lyver da strengt tatt ikke p en mandag. Men jeg har i grunn ikke noe spesiell sannhet komme med heller, annet enn at jeg nrmer meg sesong 31 i Hotel Csar. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre med livet mitt nr jeg kommer til "dagens" episode, og jeg plutselig m vente en hel uke fr jeg kan se neste. Men det sies jo at man ikke skal ta sorgene p forskudd, s det der fr vi nesten bare snakke om en annen gang. La meg heller fortelle dere om alt jeg har bakt siden sist. (Ja...)

For tre sndager siden var dagen kommet for gjre stas p landets mdre - og siden jeg er s heldig ha ei i denne byen som fortjener nettopp dette, slo jeg til med muffins. Fikk riktignok god hjelp fra Toro, hvor vi sammen laget et blandet resultat (med smak av bringebr og hvit sjokolade).

Sndagen etter var det Fastelaven - og ettersom jeg var p jobb hvor det allerede ble servert boller, slo jeg til med en ny runde muffinslaging.

Avanserte med litt sjokolade og blbr, og syntes i grunn de s rimelig fine ut. S kom de ut av ovnen da, og bare...

P dette tidspunktet inns jeg at baking ikke er noe for meg. Men s har jo mamma havnet i en usedvanlig lang bakeperiode, hvor hun skaper lukten av nybakt brd i hytt og pine...

...og slikt blir man jo nesten litt inspirert av. Brdmat er det beste jeg vet, s jeg bakte jevnlig brd da jeg flytta ned her - fr dagen hvor jeg sverget til Husmann kom, og jeg la baking og brdspising p hylla. Men etter denne bakeinspirasjonen fant jeg ut at jeg skulle produserte bestemor sine grove knekkebrd.

To dager p rad gjorde jeg dette, og anskaffet meg alts noen husmorspoeng der. Plutselig skulle jeg jobbe helg igjen, og fordi jeg visste at jeg skulle jobbe med min skalte 'barnevakt', tok jeg med utstyr til bollebaking. Som 'barnevakt' har hun nemlig i de siste rene passet p sysselsette meg nr hun kan - og da har bollebaking blitt en typisk helgesyssel. Det fine var jo at hun hadde tenkt akkurat det samme, og vi endte derfor opp med konkludere at det mtte bli boller to dager p rad. S vi knadde og hevet...


Penslet...

Og serverte...

Den andre bolledagen ble vi enige om avansere det hele litt mer, og valgte g for eggekrem. Problemet var bare at vi sluttet p jobb etter butikkenes stengetid p lrdag, og skulle vre tilbake igjen lenge fr pningstidene p sndag. S da datet vi google, og kom frem til at vi bare kunne lage vr egen krem fra bunnen av. Og vel... Hadde noen av oss visst hvor lang tid ordet "bare" betydde, tror jeg vi hadde nyet oss med en ny forsyning av vanlige rosinboller. For mens barnevakta stod og rrte som dette...

...rakk jeg kna sammen bolledeigen, la den heve, piske eggehviter og sukker til marengs, smre stekebrettene, kna deigen p nytt, og trille ut bollene. Det tar alts (@%&$!?) lang tid lage eggekrem fra bunnen av!! (La det vre en advarsel til dere andre som skulle tenke det samme). Men nr denne kremen omsider var ferdig, fikk jeg ren av smake den p en spesialbolle. (Spesialbolle = minideigklatt stekt p en varm kokeplate, dandert med nylaget krem og en stakkars rosin).

Jada. Men til tross for en litt kjedelig erfaring om at slike tidskrevende hjemmelagede greier hrer gamledagene til, er jeg likevel sabla fornyd med barnevaktas utholdenhet og gode humr! Og gode boller ble det jaggu ogs ;)

N har klokken passert midnatt, og det har alts rukket blitt tirsdag mens jeg har produsert dette superspennende bakeinnlegget mitt. Jada. Vi snakkes en annen gang, dere.

PS: om noen av mine sjefer skulle lese dette, vil jeg bare informere om at baking bidrar til et bedre arbeidsmilj, og sikkert skjerpede sanser og snn ogs...

- V.

Sndag

Spionasje, jobb, mareritt, og Csar

Opptil flere ganger i uka kikker jeg inn vinduet til en mann. Det er snakk om et kjkkenvindu, til en eldre mann over pensjonistgrensa, alts. Jeg mener ikke snn ekkel spionasje dere trenger tipse politiet om, men alts... De gangene jeg gr hjemover eller hjemmefra, og kommer til svingen som er cirka sju minutter unna drstokken min, passerer jeg huset til denne gamle mannen. Jeg vet forsvidt ikke om det er hans hus engang - jeg kjenner han jo ikke. Men han sitter i alle fall der ved kjkkenbordet 90% av gangene. De gangene han derimot ikke sitter der, kan jeg i det minste se en tallerken eller to, s jeg skjnner at han har spist eller skal til gjre det. Noen ganger er han helt alene, og andre ganger kan jeg observere en dame i andre enden av dette bordet. I gr var det faktisk to damer der. Jeg har ingen anelse om det var datter og kone, datter og barnebarn, eller rett og slett bare to hjemmesykepleiere. Men jeg tok meg selv i bli glad over selskapet han hadde under mltidet sitt. Ingen liker vel tanken p at gamle mennesker er ensomme. Men etter ha sett ned p dette vinduet ukentlig i de seks mnedene jeg har bodd i Tretjnnveien, innser jeg at det kanskje er p tide slutte "se til" dette mennesket jeg ikke kjenner. I gr begynte jeg nemlig undre over hva jeg kom til tenke den dagen det er helt mrkt der. Og det fr da vre mte p hvor mye en skal vre ndt til tenke p her i verden.

Jeg blir visst bare rarere og rarere med tiden. Faktisk s aner jeg ikke hvorfor jeg gir dere denne meningslse informasjonen, men jeg kom ikke p noen andre mter starte innlegget p. Hvis noen lurer p hvordan jeg ser ut nr jeg gr hjemover fra jobb, s er det visst snn her:

Fr jeg gr hjem fra jobb, ser jeg visst litt mer fargerik ut. Eller, fargerik og fargerik. Grnn, i det minste.

Da jeg forresten la det bildet over her ut p en engelsk side jeg bruker, fikk jeg kommentaren; "Your work is making flying carpets? Cool!!". Jeg svarte bare ja. Og i tillegg til lage flyvende tepper, har jeg ogs et talent nr det kommer til vre prvekanin for sykepleierstudenter. Det ser cirka snn ut:

Og de gangene jeg velger ta bussen til jobb (i stedet for passere den gamle mannen), men mister den, ser jeg snn ut:

Jeg gjr selvflgelig ikke det, men for all del; "fake it to make it". Mens vi snakker om jobb kan jeg jo ogs fortelle at jeg fikk en forsinket julegave av en kollega p fredag. Veldig koselig - spesielt den vedlagte lappen:

Jeg elsker jo lapper fra folk, s jeg har selvflgelig hengt den opp. "Din ekle lille mensenjente", kaller hun meg p norsk... Er det rart jeg sliter med mareritt, tenker jeg. For det gjr jeg. Egentlig er jeg jo vant til det, men n er jeg inne i en snn periode der jeg husker tusen detaljer av maretittene nr jeg vkner, og en sjelden gang velger kontakte noen for f bekreftet at jeg faktisk lever i den virkelige verden. S fredag kveld sendte jeg sms til to av mine nrmeste; mamma og mitt sskenbarn, Maiken. Jeg la ut i det vide og det brede om dette marerittet, hvor jeg oppdaget at det rant blod av meg. Da jeg s meg i speilet var 1/5 av skallen min borte, og jeg hadde med andre ord et svrt hull i hodet hvor jeg kunne se min egen hjerne. Det var ingen hjelp f - alt var mrklagt, og de jeg snakket med i telefonen trodde meg ikke. I tillegg kom det haugevis av ekle innsekter ut av sprekker i badeveggen, og insektssprayen som jeg brukte mtte jeg etterp dusje vekk fra hullet i hodet mitt. Det gjorde meg ingenting vite at jeg skulle d, men jeg var visst himla redd for den store smerten jeg visste jeg kom til f nr hjernen skulle begynne bli spist opp. Men da jeg mtte mamma og Trond, fikk de meg til innse at jeg faktisk ikke hadde noe hull i hodet, og at jeg bare hallusinerte. S jeg hadde jo egentlig ikke vondt. Men uansett; grusom drm, ikke sant (...). Og s er dette svaret jeg fr:

Bildene til hyre illustrerer selvflgelig uttrykket jeg hadde da Maiken svarte, og hjernen min som jeg kunne se i drmmen. N skal det sies at jeg etterhvert kom p at den andre kjerringa var i selskap, men da hun endelig svarte, takket hun for en "spennende historie". Makan til mennesker alts. Den eneste jeg kan regne 100% med, er Samson. Muligens fordi han vet at jeg alltid kommer til gi etter for kl han i skallen. Her om dagen kom han inn i stua, mjauet mens han stirret meg inn i ynene, og ventet til jeg reiste meg fr han gikk mot kjkkendra. Dette til tross for at bde mamma og Trond allerede satt p kjkkenet, fordi han vet at jeg er dum nok til gjre alt for han. Noen ganger henter han meg oppe for at jeg skal bli med han ned p soverommet og pne persiennene s han kan se ut av vinduet. Men jaja, han ler i alle fall ikke av marerittene mine...

Jeg merker at jeg ikke akkurat gr inn for fremstille meg selv som et smart og oppegende menneske p denne bloggen - og jeg tror ikke jeg gjr det noe bedre ved fortelle dere at jeg har gtt p Hotel Csar-smellen igjen. Det er s mye lettere bruke tid p begymre seg over Pelle som ikke finner datteren sin etter en btulykke, eller om Mie kommer til takle at Albert pusser opp Arnfinn's leilighet. (Jeg er bare p sesong 30 av 31, s dere som vet dette m vre stille). Alt jeg har gjort i helga utenom nattevaktene, er flge med p dette. Tidligere i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge for dere da, men s fikk jeg nok en gang et akutt behov for en sovepause. Det har en tendens til skje midt i et blogginnlegg, fordi jeg kjeder meg snn av min egene ord. Menne... Snn ellers synes jeg det er ganske ok med sn. For sn har vi endelig ftt tildelt her nede p srspissen.

Adj, og fortsatt god sndag.

- V.

Hjernesolarium, snapchat, pysjnyttr og hytteliv

Vi kan vel vre enige om at jeg fortsatt ikke har rykket opp fra "blogger n gang i uka"-stadiet, hva? Og siden det allerede har gtt en uke, har jeg i dag fortalt meg selv at det kanskje er p tide med ukens oppdatering. For det er jo noe jeg regner med dere alle gleder dere til, snn med tanke p at jeg har et snt innholdsrikt og spennende liv (...). Jeg startet i alle fall p dette innlegget da sola skinte meg i trynet tidligere i dag - men s oppstod det et akutt behov for en hvilepause, hvor jeg plutselig forsvant inn i en annen verden. X antall timer senere vknet jeg opp i en mrklagt stue, med en katt som trkket meg p brystkassa og fortalte at han nsket bli kldd i skallen. Jaja. Jeg prver igjen...

Vanligvis pleier jeg etter overgangen til et nytt r publisere tilbakeblikk fra ret som har vrt. Men siden jeg kom med slike tilbakeblikk da jeg i slutten av september returnerte etter en lang bloggpause, innser jeg at det ikke er noe vits denne gangen. De tre resterende mnedene av ret har jo tross alt nettopp vrt. Men jeg kan jo alltids kjre p med noen uviste bilder fra desember og januar.

I begynnelsen av desember fikk jeg tilbud om en aldri s liten ferie p psykiatrisk - og slikt er jo som solarium for de mrklagte hjernedelene. Bortsett fra at dette solariumet varte i to uker da. Og p to uker fr en god tid til lese - s jeg kan nok en gang konkludere med at jeg elsker de nedskrevne ordene fra Linna Myhre, og anbefaler dere hennes andre bok; "Kjre".

I lpet av disse to ukene mottok jeg et blad fra Sykepleien. P forsidebildet kunne jeg se meg selv, og inni bladet kunne jeg ironisk nok lese mine egne ord som forteller om hva man kan gjre for hjelpe psyken til f det bedre. Et kjempeforbilde, der alts...

S var vi plutselig i midten av desember, og jeg deltok p et lite juleverksted hvor jeg lagde tidenes juletrepynt. Det samme gjorde 40 r gamle Birgitte - s juletreet mitt var jo strlende fornyd da jeg kom hjem med disse to stjerneunderverkene...

Julegaveshopping hrer selvflgelig ogs til denne tiden, noe som gjr meg sikker p at alle slags kafer m selge dobbelt s mye kaffe i desember. Kaffepauser er nemlig helt ndvendig under julegaveshopping. Her var jeg for eksempel med mamma p Museumskafen, hvor vi ga kassamannen to runder med kaffeinntekter mens vi hvilte mellom den frste og andre handlerunden. Jeg bare sier det.

Selve shoppingen er jo meget varierende etter hvem man velger g med. Og de som tror det gr s himla mye kjappere handle sammen med menn enn med kvinnfolk, de tar feil... (Sorry Trond) ;)

Et par dager senere dukket jeg plutselig opp p jobb igjen, hvor det var duket for koselig "juleavslutning". (En m nesten skrive "juleavslutning" i anfrselstegn med tanke p at vr avdeling har mennesker p jobb 24/7 hele ret). Fikk ogs knipset bilde av noen f av de som var klare for jul. Fine folk!

Hva som skjedde i selve jula har jeg allerede oppdatert dere om, s... Da det nrmet seg nyttr ble jeg blant annet snappet ihjel av Belinda. Med det mener jeg ikke at hun sendte meg over middels mange snapchat's, men at jeg ble offer for en haug av de. For eksempel nr vi gikk kveldstur...

Da vi gikk dagstur...


Da jeg sleit meg ihjel med nyttrsmaten i armene...

Da jeg vknet til rets siste dag...

Ja. Nok om det. Denne pysjamasbuksa hadde jeg fortsatt p meg da nyttrskvelden kom, siden vi p forhnd hadde bestemt oss for "boikotte" nyttrsfeiringa. Anfrselstegn m nesten brukes her ogs, med tanke p at vi faktisk gjorde innkjp av stjerneskudd, og dekket middagsbord.

Eller, middag og middag. Jeg lagde wraps, hun laget salat. Jeg stekte plser, hun hakket opp ananas. Ogs var det selvflgelig agurk og dip, siden vi ogs hadde ei agurkavhengig menneskejente ved bordet. Pluss ei til. Fire boikottende jenter i pysjamas, der alts.

Og stjerneskudd ved midnatt.

Med disse skulle tre av oss skrive "2015" speilvendt s Belinda kunne ta bilde av det. Jeg fikk i oppgave lage 0 og 1, som man automatisk tenker m vre det enkleste. Tallet 5 m jo definitivt vre verst lage speilvendt, sant? Men alts...

Det enkle er ofte det verste - ingen tvil om dt... Skulle gjerne sagt at jeg noen dager senere gjorde det bedre i billjard, men noen ganger lever den sorte kula av seg selv og bestemmer seg for stupe nedi feil hull. S jeg mtte gratulere de irriterende vennene mine med seieren da. Belinda og Erich, alts. Vi gikk inn p tidenes mest harry sted i en usentral gate i byen, hvor mannen bak kassa sa "nei, vi tar ikke kort - men dere kan bare komme tilbake og betale i morgen eller noe". Javel.

Ellers har jeg tatt i bruk stigen jeg stjal p en de plass en sommernatt i Vennesla. Mamma mente det "hadde vrt lurt" la den st ute ei frostnatt. Nr hun bruker ordet "lurt" p den mten, mener hun egentlig "det syns jeg nesten du m alts". S n har den frosset ihjel opptil flere ganger gjennom hsten og vinteren, og har endelig ftt kommet inn i varmen.

Ny stol har jeg ogs ftt, men det har jeg jo allerede fortalt dere om. Den brukes i alle fall fortsatt, noe som gr hardt ut over mine snapchat-venner, ettersom jeg ikke har annet snappe om.


Og s har jeg vd meg p leke sosial i mitt eget hjem - her med Christine og Erich. De er rimelig sjuke, men p en positiv mte, s det gr bra...

Livet p jobb gikk ogs inn i et nytt r, og der er naturlig nok ting som de vanligvis er. Jeg svinger med moppen, gir muntlig oppsigelse til sjefen min annenhver dag, fr god innfring i hvordan det er vre i overgangsalderen, og mottar premier for ekstrainnsats som feks stjeling av sprudlevann.

At jobbhverdagen er tilbake, betyr ogs at lnningspilsene er det. Denne mneden var det ekstra drlig oppmte, men det hindret ikke oss gjenvrende fire i gjre en spillkveld ut av det. Fikk prvd oss p shuffleboard, som absolutt kan anbefales!

Det krever litt snn derre konsentrasjon, ser dere.

Denne helga har jeg rett og slett vrt p hyttetur. Bde jeg og 'tante' Kaisa hadde fri p fredag, s p morrakvisten plukket hun meg opp og tok meg med p veien mot Telemark. To timer senere kunne jeg sitte gyngende foran peisen i Gautefall.


Bde fredagen og lrdagen ble brukt til mye sofaslving. Men etter ha blitt himla inspirert av skirenn lrdags formiddag...

...mtte vi jo prve oss p dette selv.

N m det bare sies at dette ikke er etter et fall, men en kondispause. For under disse bakkene med fiskebeintrkking og ploging, skulle en ikke tro at jeg var en rykfri 24ring alts. Tror jeg skal se det litt an fr jeg melder meg p VM og slikt.

Hadet.

- V.




Charles, stillinger og sms'er

Siden jeg tydeligvis ikke har tastet fra meg noe her inne p snart to uker, er det kanskje p sin plass nske dere et godt nytt r. Takke for det gamle ogs, som jeg har skjnt er relativt normalt. Men ettersom jeg ikke har ork til laste opp nyttrsbilder og fortelle dere om feiringa jeg foretok meg i pysjamas, setter jeg nyttrshilsen p ventelista. I stedet skal jeg fortelle dere om den nye stolen min. For det er nok fryktelig interessant for dere hre om. Den heter visst "RAR gyngestol" og er designet av Charles Eames. S an for frste gang hos sstra mi i vr, og tre-fire mneder senere bestemte jeg meg for leke voksen og gjre et eget innkjp av den. Litt over en uke senere sendte jeg sms til huseierne mine og ba de pent om sjekke postkassa mi for pakkelapp. Det stod jo tross alt "leveringstid: 8-10 dager" i bestillingen. Det var i alle fall det jeg trodde - men etter en stund oppdaget jeg at det stod "8-10 uker". Og p disse ukene rakk jeg bde skjnne at halve Norge hadde en "RAR gyngestol" i stua si, og at det skaltet "kuppet" jeg hadde gjort hos Voga.com, var et "kupp" som ble holdt gende 24/7 hver eneste dag. (...)

Men s kom den da, denne stolen. Rett fr jul fikk jeg den levert i en himla svr eske som opptok halve stua mi. Og der ble den stende. Jeg hadde jo tross alt ikke lyst p denne stolen lengre, og ofret ikke pningen en eneste tanke - fr vi var inne i 2015 og jeg inns at det kanskje kunne ligge en regning oppi denne monstereska. S jeg pnet den likevel da. Flte ingen umiddelbar glede, og var slettes ikke entusiastisk over et nytt mbel som jeg "sikkert aldri kom til bruke". Vel... Det er lov endre mening. Med det mener jeg ikke at jeg er glad for ha den, men at den i det minste gr an bruke. Bare se p alle disse stillingene man kan ha i den! (Med stillinger mener jeg for guds skyld sittestillinger, for et enkeltmenneske).

Jada, en kan til og med sove i denne stolen. I fosterstilling gynget jeg stolen ved hjelp av en fot, og plutselig hadde jeg vugget meg selv i svn. Noe s... latterlig. Hvis noen forresten legger merke til:
1. hunden, s kan jeg melde om at jeg bare er barnevakt for lille Lui. Belinda's hund, der alts.
2. den halvdde blomsten, s eier jeg ikke en eneste grnn finger, men fikk blomsten av huseierne.
3. tflene, s kan jeg fortelle at de er sykt deilige, og at jeg var s heldig f de i gave. Nok en tilfeldig gave fra nok en nydelig kollega. Elsker finne snt i jobbskapet mitt!

Belinda syntes visst ikke det var like koselig da jeg sendte bilde av de. Ikke da jeg fortalte om gaven fra huseierne heller. Heheee!


Hun synes kanskje jeg er litt bortskjemt. Det har hun jo helt rett i. Folk m slutte vre s snille. Her om dagen fikk en kollega mannen sin til kjre meg helt hjem til Gimlekollen, til tross for at de selv bor helt uti Sogndalen (motsatt vei). Det er jo helt hinsides... Jeg for min del gr jo bare rundt med drapstanker.

S jeg m kanskje vurdere bli litt snillere. Det burde kassadamene p Kiwi ogs, som ba meg om leg for Ibux bare fordi jeg gikk uten mascara. Men n er det jo ikke s lenge siden jeg fikk hre "H? Jeg trodde serist du var 16!!!", s hva kan man forvente av ei stakkars kassadame.

Ja, ogs var det bussjfrene da. Noen av de er himla greie og hilser og alt mulig. Andre m derimot vurdere roe seg LITT ned, s jeg slipper sende ut sms'er som dette:

Jaja. Verden, dere. Etter ti og en halv gyngende time i joggedress og gjentakende musikk, skal jeg vurdere flytte meg til sofakroken og se p serie i stedet. Er viktig med variasjon, har jeg hrt.

Adj - med nske om en fortsatt god helg.

- V.

Les mer i arkivet September 2016 August 2016 Juli 2016
Veronica Bremnes

Veronica Bremnes

27, Kristiansand

En raring fra nord som lever i sr. (veronica.bremnes@gmail.com)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker