veronicabremnes

Så... Jeg har egentlig ingenting å si. Det beste da er vel å la være, men når du bruker hele ettermiddagen på å irritere deg over at du ikke har noe å fortelle, er det vel like greit å bare fortelle at du ikke har noe å fortelle. Forvirret? Jeg også. Prøvde nemlig å erstatte dagens middagslur med blogging, da middagslurene mine tydeligvis går utover nattesøvnen min for tiden. Men jeg hadde altså ingenting å blogge om, så da jeg omsider ga opp, fant jeg ut at jeg heller skulle bruke tiden på å spise. Men sååå kom jeg på at herr kjeveortoped tuklet med gebisset mitt i lunsjen i dag, og at nervene inni der hyler bare ved tanken på å stryke over tennene, og at knekkebrødene mine derfor er uaktuelle. Så jeg begynte heller å rydde i rotet mitt.

Og det var da, dere - det var da jeg kom over julegavene mine og fant ut at jeg kunne leke kul og fortelle om alle gavene mine som mange av de andre bloggerne har gjort. Men så fant jeg ut at jeg ikke gadd det likevel, og at jeg heller bare ville bekrefte min påstand om at julekort er det fineste man får. For selv om jeg har fått...

...sjarmerende gaver (som denne "blomsten" min fire år gamle lillesøster har laget i barnehagen)

Nyttige gaver (som toalettveske, så jeg slipper å reise med min seks år gamle ikke-toalettveske)

(penger, så jeg aldri slipper å gå tom for mine Husmann knekkebrød)

(sykkellås med kode, så jeg slipper å slepe sykkelen etter meg fordi jeg har låst og glemt nøkkelen)

Morsomme gaver (som gavekort hos regntøyspesialisten - intern humor)

(Litago sjokolademelk - min favorittdrikk som var veldig morsomt å få)

..Og en haug av andre ting, er det fortsatt ingenting som er så koselige som julekort! (Og julegavelapper) ;-)

Sånn. Ferdig. Jeg klarte det - jeg laget et blogginnlegg om noe som egentlig ikke var noe. Forvirret igjen? Jeg også. Men nå har klokken nådd midnatt, og jeg innser at jeg plutselig ikke får problemer med å sovne, men garantert problemer med å stå opp når klokka hyler om fem og en halv time. Skakke være lett.

Ps. jeg tapte nettopp i Wordfeud igjen. "Mamma" er kjempebarnslig som ikke lar meg vinne.

Pps: Hanne hilser og sier at jeg er søt. Mulig hun sa at det var hun som var søt, men jeg liker å tro at hun mente meg. Selvfølgelig mente hun meg. Hun er jo mann. Mannehanne. Menn er ikke søte.

Ppps: natta.

- V.

Hva så om vi fikk ny NRK-lisens i forrige uke. Hva så om jeg falt på sykkel og skadet kneet, og ble kalt sta av mine kolleger fordi jeg nektet å gjøre noe med det. Hva så om Hanne stakk fingeren sin i øyet mitt så jeg døde. Hva så om Lucas nesten måtte til dyrelegen (han er ok). Hva så om min kollega smalt døra i hodet mitt. Hva så om Lisa Stokke ikke gikk videre i MGP. Hva så? VI HAR FÅTT SNØ!

I'm happy. :)

- V.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Har hatt hunder, katter, kaniner, marsvin, fugler og fisker. Jeg har vært medlem av 4H så lenge jeg kan huske - hvor jeg har hatt hester på fôr, klekket ut ender hjemme i stua, forelsket meg i en gris, og grått meg ihjel etter fæle dødsfall og triste avskjeder. Et stort dyrehjerte, med andre ord. Har også vært vitne til en rekke fødsler til både hunder og katter, og alltid likt disse små krabatene bedre enn de voksne - på samme måte som jeg likte babyer bedre enn menneskene som kunne gå. Men i de siste årene har det skjedd noe med denne "babyforelskelsen". Jeg foretrekker ikke bare å være med voksne mennesker - jeg foretrekker også å omgås med voksne dyr, og har lenge tenkt at om jeg skal få hund eller katt, skal det være en voksen versjon.

Så... Da min samboer kom hjem med en kattunge, kunne jeg si at han var søt, men han var likevel ikke en jeg hadde fryktelig lyst til å ta opp på fanget og kose med. Har liksom aldri likt denne katten. Og dere vet det de sier om at katter går mest til de som ikke liker de? Vel...

Jeg tror det stemmer.

- V.

Midt under en avslappende blodtapping på onsdag, kom en hyggelig ansatt bort til meg og spurte høflig om jeg hadde mulighet til å reklamere for blodbanken på jobben min. "Ja, selvfølgelig" svarte jeg høflig tilbake, men tenkte for meg selv at det sikkert var lite vits, med tanke på at jeg jobber på operasjonsavdelingen og mine kolleger garantert er klar over nødvendigheten av blod. Så jeg tenkte det ville vært smartere å informere mine lesere om denne viktige saken - noe jeg selvfølgelig mener det er da jeg har vært blodgiver i godt over 1år. Så jeg har laget noen spørsmål og svar, for de som er interessert :-)

dagsavisen.no

Hvem trenger blod?
- Ulykker, operasjoner, kreftsykdommer, blodsykdommer, brannskader, fødende og nyfødte.

Hvem kan gi blod?
- Hovedsakelig friske mennesker mellom 18 og 60 år.

Hvem kan ikke gi blod?
- De med økt fare for smitte med HIV eller hepatitt.
- De med piercing i slimhinne.
- De med enkelte kroniske sykdommer.
- De som tar enkelte medisiner.
- De som har eller har hatt kreft.
- De med alvorlige allergiske sykdommer.

Hva skjer før tappingen?
- Blodbanken ringer deg og avtaler tid etter behov. Når du kommer til blodbanken fyller du ut et digitalt spørreskjema for å sjekke at alt står bra til med helsen din. Personalet er opptatt av at du drikker og spiser godt før tapping, og du blir derfor bedt om å sette deg ned og forsyne deg av deres utvalg (gratis). Deretter blir du hentet av en ansatt som stiller noen av spørsmålene fra spørreskjemaet på nytt, for å bekrefte at du har svart riktig. Her får du også utlevert gratis jerntilskudd, som bør spises i minst ti dager etter tapping for å erstatte jerntapet.

- NB: førstegangsbesøkende blitt tatt blodprøve av for å teste blodtype, blodprosent, syfilis, HIV og hepatitt B og C. (Da blodprosenten har en grense på 12,5 for blodgivning hos kvinner, og jeg ligger i grenseområdet med 12,8, blir jeg testet for dette før hver tapping).

Hvordan foregår tappingen?
- Når overnevnte er gjort tar du plass i en tappestol med bena i litt hevet høyde for å forebygge svimmelhet, og blir bedt om å bekrefte navn og fødelsnummer. Deretter steriliseres stikkstedet, og du får et stikk i armen hvor en kanyle tapper deg for 450ml blod, som er cirka 10% av ditt totale blodvolum. Dette tar 5-10 minutter, og det anbefales å drikke en halv liter under denne prosessen, for å opprettholde væskebalansen.

Hva skjer etter tappingen?
- Når tappingen er ferdig tas kanylen ut, og du får beskjed om å slappe av i tappestolen i 10-15 minutter, mens du fortsetter å drikke. Når disse minuttene er over, ser de helst at du sitter noen minutter på venterommet og slapper av med enda mer drikke før du drar.

Er det noen bivirkninger?
- Det er normalt ingen bivirkninger etter blodgivning, men fordi kroppen trenger litt tid på å komme tilbake til seg selv, bør det gå minst 12 timer før man utsetter seg for fysisk belastning, da man kan bli svimmel og uvel av dette.

Får man noe for dette?
- Blodbanken tilbyr gratis parkering, gratis snacks og drikke, gratis jerntilskudd, og en gratis valgfri gave etter tapping. Men hei; det viktigste i dette tilfellet er ikke hva du får igjen av å gi, men hva andre får igjen av at du har gitt! Gir du blod, gir du liv - en viktig tanke :-)

Les mer og meld deg som blodgiver på http://GiBlod.no - de trenger deg! :-)

- V.

(Savner deg, B).

- V.

Problem: kattekreket sikler etter fjærballene 24/7:

Løsning på problemet: bære katten 24/7:

Bortsett fra å løse verdensproblemer i heimen, gjør jeg stort sett ingenting annet enn å konsentrere meg om Wordfeud. I skrivende stund er jeg faktisk inne i min mest spennende runde, hvor meg og min motspiller bytter på å lede med 1 poeng. Min tur! Hadet.

- V.

Plumbo og moccabønner? Facebook og Twitter er oversvømt av disse ordene, men jeg skjønner ingenting av hva det handler om. Noe sier meg at jeg hadde hatt en viss peiling på dette om jeg hadde lest nyheter eller slått på TV'en for en gangs skyld, men det er mye viktigere å pleie vennskap som meg og Lui her har...

Så om noen vil forklare, værsågod. Jeg for min del skal straks sove meg gjennom en fem timers busstur til Kristiansand.

Ha en fin søndagskveld :)

- V.

Torsdag var min fridag. Likevel måtte jeg personlig skjelle ut kroppen min rett etter sola's oppstandelse for å få den til å reise seg fra den himmelske krybben jeg tilbragte natten i. Slike tilfeller skal etter min mening bare skje i nødsituasjoner hvor man for eksempel har glemt å forberede neste dags unnskyldning for å komme fire timer for sent på jobb. Likevel er jeg uintelligent nok til å gang på gang inngå frivillige avtaler på dødelige klokkeslett som 10:00, på mine stakkarslige fridager.

Herregud, hvorfor forteller jeg dere dette. Som om dere bryr dere om mine trøtthetsanfall uansett. Det jeg skulle frem til var at siden jeg først var oppe og ute av døra, dro jeg like greit innom Regntøyspesialisten for å endelig bli en lykkelig eier av regntøy. Vel, de var utsolgt. Så jeg gikk videre til Zap for å kjøpe en gave til meg fra meg. Vel, de var utsolgt de også. Så jeg gikk videre til Apple for å anskaffe meg noe å blogge med. Vel, de var ikke utsolgt...

Så jeg kan herved glede mitt lille antall faste lesere om at veronicabremnes.com muligens får en jevnligere oppdatering fremover, og at bilder fra iPhone muligens blir byttet ut med speilrefleksbilder siden jeg nå har noe å overføre bildene til. Hurra, og alt det der.

Uansett... Jeg åpnet denne herligheten av en maskinvare, logget meg inn på alle menneskers avhengighet, og mottok denne meldingen av mitt elskede hjertebarn:

Jeg tok selvfølgelig 17:00 bussen, og fem timer senere var jeg fremme i landets hovedstad hvor vi fortsatte fredagskvelden med en typisk V&B-date:

Kroppen ble melket og matet, og alt var veldig koselig - helt til vi gikk vi over til å spille Wordfeud med hverandre, og den gode stemning endret seg sakte men sikkert til at jeg plutselig følte meg en liten smule uønsket...

Heldigvis hadde jeg Lui. Det er jo egentlig derfor jeg er her uansett. For å besøke Lui, altså.

Neida. Vi koser oss. Alltid. Skal ut og helle i oss noe koffein nå, så jeg må løpe :)

God helg!

- V.

I en tåkete drømmeverden gikk jeg plutselig fra en halvsovende fosterstilling i hjørnet av sofaen, til en oppreist stilling på midten av gulvet, stirrende mot gangdøra som overhode ikke hadde planer om å røre seg. Jeg ble med andre ord stående på mine to menneskeskapte bein som et spørsmålstegn, og undret over hva i all verden som nettopp hadde fått meg ut av denne bekymfringsfrie nesten-sovende boblen jeg befant meg i.

Ah. Naboene. Lyden fra håndtaket på ytterdøra var altså årsaken til denne merkelige situasjonen. Men årsaken var likevel ikke logisk. Hvorfor i all verden skulle jeg reagere på lyden av et dørhåndtak? Kanskje det var underbevisstheten min som trodde at Lucifers munker var kommet for å tappe kroppen min for blod (har lest en hel bok for første gang i mitt liv, og sliter med å skille bokverdenen fra virkeligheten). Eller kanskje den bare var på vakt fordi den visste at jeg har mistet både sykkelnøkkel, jobbnøkkel og husnøkkel - hvor sistnevnte gjør at jeg ikke kan låse døren fra noen av sidene. Eller så var jeg vel bare en smule påvirket av nyhetssnakket om nattens drap som skjedde her i området. Eller kanskje det rett og slett bare var for å vekke meg til Hotell Cæsar, hvor det i dagens episode ble tatt opp noe som har blitt forklart til meg de fire siste månedene. Jeg mener, klokken var jo tross alt 19:29, og alle som har fulgt med Cæsar en periode i livet, vet at det sendes 19:30. Eventuelt var det hodet mitt som trodde Jan-Thomas var kommet for å ta meg, fordi trynet mitt har gjort meg så stygg de siste dagene at jeg vurderer å sykemelde meg selv. - eller eventuelt bare ligge hjemme og spille død. Er jo ganske god på det, når jeg tenker meg om.

..Er det nå jeg skal fortsette denne halvspennende liksomfortellingen min? Vel, ok; jeg gikk tilbake til fosterstilling i hjørnet av sofaen. End of story. Nok et blogginnlegg uten poeng altså, og likevel følger dere med. Liker det! Men for å i det minste ha en konklusjon, konkluderer jeg bare med at jeg ikke har godt av bøker, nøkler, nyheter eller dritthud. Skakke være lett å være tjueénårig menneske her i verden! Går og legger meg, jeg. Tipper dere bør gjøre det samme - dagens kloke tips.

Ps: katten til Hanne sikler etter undulatene mine. Jeg er redd.

God jul.

- V.

Han gravlegges i dag. Den skjønne mannen. Det gjør vondt. Vet ikke helt hvorfor. Kjente han ikke. Bare sett litt bilder, og hørt noen historier. Aldri møtt han. Men det kjennes likevel. Muligens fordi jeg vet at de har det vondt. De gode familiemedlemene hans. De var så glade i han. Virket som en flott mann. ..Ja, det er nok det. Medfølelsen. Alltid verst når du vet du ikke kan gjøre noe. Annet enn å si at du tenker på de, da. Så.. Jeg tenker på dere. Spesielt i dag.