hits

La meg være i fred

En av mine vakre lesere ønsker lengre tekster, så da må en av mine vakre lesere få lengre tekster. Kanskje litt i overkant langt denne gangen, men værsågod ;-)

Det var sommer. Jeg kjente deg såvidt. Sa hei i ny og ne, og slo følge med deg hit og dit da det passet seg. Det ble høst, og "hei" ble til lengre samtaler. Det ble vinter, og følgesturene endte opp med spillkvelder hos felles venner. Det ble vår, og du ville ha meg hjem til deg. Det ble sommer, og du ville bo med meg, gifte deg med meg og ha barn med meg. Jeg var 16 den gangen, så det sier vel seg selv at jeg takket pent nei. Men du ga aldri opp. Du fortsatte å prøve. Du endret livsstilen din for meg.

Et nytt år fløy forbi, og du kunne etter altfor mange krangler og diskusjoner endelig godta at vennskap var alt jeg ville ha. Trodde jeg. Gøye stunder og fine samtaler kom oss i møte, men det gjorde også frieriet. Igjen sa jeg nei, og igjen ble du knust. Du mente jeg ødela deg - at mitt nei gjorde hverdagene dine til et mareritt, og at jeg hadde skyld i dine dårlige karakterer fordi tankene dine ikke ga plass til noe annet enn meg. Kranglene og diskusjonene kom tilbake, men før vi visste ordet av det var det sommer igjen. Denne gangen fant jeg ut at det var på tide å forlate bygda. Jeg flyttet. Det samme gjorde du.

Etter et år med minimal kontakt, dro vi begge tilbake til bygda på sommerferie, og du ville ha meg på besøk. Du visste min skepsis, men fortalte at livet smilte og at du hadde truffet en annen. Dessuten sa du alltid at du aldri ville legge din hånd på meg, så jeg stolte på deg. Jeg kom. Praten handlet overraskende nok om alt annet enn oss, og vi fikk oppdatert hverandre om året som hadde vært. Til min store forbauselse ble det til et koselig besøk, men grunnet hjemreise dagen etter måtte jeg dra tidlig, så jeg reiste meg opp fra sofaen for å ta farvel. Det likte du ikke. Før jeg hadde fått sagt så mye som et ord, var jeg tilbake i sofaen. Denne gangen i liggende stilling, men deg over meg. Jeg begynte først å le, men ble raskt stille da hendene dine kom under skjorten på meg, og jeg skjønte at dette var alt annet enn en spøk. Jeg sa stopp, men du brydde deg ikke. Prøvde å vri meg unna, men var låst fast av din kroppsvekt. Jeg begynte å rope, men du reagerte ikke. Armene mine kom seg løs og jeg begynte å slå. Jeg slo det hardeste jeg kunne, men du var ustanselig. Desperasjonen i øynene dine var som om du skulle vært besatt av en demon, og det var ingenting av motstanden jeg gjorde som fikk deg til å reagere. Hendene dine var overalt, og jeg fryktet hvordan dette ville ende.

Sekundene var som timer, men plutselig fikk bena mine tak i stuebordet ditt, og jeg sparket fra alt jeg hadde. Til tross for at du tidligere ikke hadde reagert på noe, ble du nå obs på lyden av bordet, og jeg benyttet sekundet til å rive meg løs og hoppe opp. Uten å se meg tilbake løp jeg mot gangen. I frykt om at du skulle komme etter meg rev jeg med meg skoene i hånda, løp ut på asfalten, fikk skoene på, og kastet meg på sykkelen. Aldri før har jeg syklet så fort. Jeg kjente raske, tydelige hjerteslag, og tårer som presset seg på. Kjentfolk møtte meg på veien, men jeg suste forbi uten å gi de så mye som et hei. Jeg ville bare hjem - hjem og låse døren.

Samme kveld fikk jeg en sms fra deg som sa unnskyld, men jeg visste at jeg aldri ville stole på deg igjen, og ba deg derfor om å aldri mer kontakte meg noensinne. I ettertid lot du meg være, men du har vært med meg i drømmene mine. Senest for et par uker siden våknet jeg midt på natta av en drøm hvor du løp etter meg, og nå.. Nå, etter et år, kommer en sms fra nummeret jeg aldri ville høre fra igjen. Det er deg. Ditt nummer og din skrivemåte, undertegnet med dine bokstaver. Følelsene jeg hadde den kvelden kom plutselig tilbake som et slag i ansiktet, og jeg lot være å svare. To, tre, fire og fem sms'er har tikket inn fra deg den siste uken, og jeg har fortsatt ikke svart. Når skal du forstå at du aldri kommer til å få noe i retur? Vær så snill, bare la meg være i fred.

- V.

5 kommentarer

Siv

16.08.2011 kl.21:42

Veronica. Jeg vil bare klemme deg på EKTE. Mer vet jeg ikke hva jeg kan si. Du er tøff, du. <3

Karoline

16.08.2011 kl.22:04

Hu syne sykt fint :D

maria sanni

16.08.2011 kl.22:04

Utrolig flink du er til å skrive!

elisabethsfotoverden

16.08.2011 kl.22:23

Kjempebra skrevet! Du er tøff!

Veronica Bremnes

16.08.2011 kl.23:06

Siv: lille venn, du er så god. Det kan du nok en dag :) Takk!

Maria & Elisabeth: tusen takk :)

Skriv en ny kommentar