hits

Sånn derre svadaprat

Jeg fatter ikke hvordan det kan være så hinsides kaldt ute, når graderstokken holder seg innenfor plusstegnet. (Dagens frustrasjon, ja). I følge "været"-appen var det to plussgrader da jeg jeg vandret hjemover fra byen i ettermiddag, og likevel kunne jeg se mine tjueto år passere i revy, mens jeg konstant fortalte meg selv at jeg aldri kom til å overleve denne gåturen. Dette er forsåvidt en tanke jeg får når det er varmt også, eller når jeg er sliten - og jeg undrer derfor over hvorfor i all verden jeg presser meg selv til å løpe rundt som en svettende panda som blir forbanna fordi det er varmt og slitsomt på en gang. Antar det de sier om at "det er verdt følelsen etterpå" stemmer. Den gjorde iallfall det da jeg i går kveld slo min egen fartsrekord med 6 min. Det likte jeg.

Men herregud, la oss ikke skrive oss bort her - vi var jo inne på noe så viktig som været. Og når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at det var så kaldt som dettte da temperaturene danset rundt -15 tidligere i vinter. Så okei, jeg bør kanskje innse at det utelukkende har noe med tøyet mitt å gjøre. Det er med andre ord for tidlig å flytte ut av eskimo-jakka mi. Men fader heller, jeg svetter jo som en gris i den når sola skinner, og jeg akter ikke gå rundt og bære på mitt eget tøy fordi jeg må kle av meg eller på meg etter sola's humør. Fatt no det, som de sier i Tromsø. Ille er det nå, og verre skal det bli - dette med ujevnheter i vær og temperatur, altså. Tror det er nettopp dette som gjør at jeg hater våren, til tross for at alle andre elsker den. Men det er jo grunn nr. 2 da - det at folk skal bli så himla lykkelige når det er vår. Skjønner ikke greia med det. Tror jeg må flytte på meg i slike forferdelige tider. Har allerede begynt å studere kartet på jobb.

Etter om og men kom jeg frem til at jeg har mest lyst til å reise til Irak. Det er faktisk overraskende dyrt å reise dit, men det gjør ikke noe så lenge de har sharonfrukt som vokser på trær. Nå vet jeg strengt tatt ikke hvor denne frukten opprinnelig stammer fra, men det er jo lov å håpe. Sharon er egentlig en form for lørdagsgodt siden den er søtere enn banan og sånt, men i dag hadde Meny etterlatt èn i frukthylla, og da fant jeg det OK å drepe den så den slapp å være ensom. Nam.

Et annet spennende tilfelle som skjedde under butikkrunden min, var da jeg uventet stoppet opp ved safthylla da jeg fikk øye på denne såkalte nyheten med smak av vannmelon. Dette stoppet fant forsåvidt sted i går også, men da løftet jeg den opp fra kurven min og la den på plass igjen etter å ha tenkt at det er vann i springen. Men så la jeg den i kurven min i dag igjen da, og så gikk vi halvlykkelige hjem sammen. Og det er nå klagen kommer; jeg liker den jo ikke. Muligens fordi forventningene var skyhøye etter å ha lest "årets smak", og nå er alt ødelagt. Jeg ser meg nødt til å donere flasken bort til et eller annet menneske på gata.

Er det bare meg, eller har jeg faktisk ikke snakket om annet enn været, frukt og saft? Noe sier meg at det kanskje var for tidlig å komme tilbake til denne bloggingen, men hvem bryr seg. Jeg har jo ikke noe annet å fortelle om, så da må det bare bli sånn. Og nå skal jeg fortelle dere om mine manglende hjerneceller som brukte en time på å registrere at jeg gikk rundt med bare èn sokk i går kveld.

Ja. Også har jeg begynt å lage bok, da. Mangler bare litt tekst og noe finpuss, så er den klar til å bli i underkant av 120 fysiske sider med mine tanker gjennom året 2012. Skjønner ikke hvorfor jeg forteller dere dette, for det er ikke som om noen andre enn meg selv skal ha denne boken, men jeg antar poenget mitt er at jeg har funnet enda et tidsfordriv.

Denne puslinga er forresten satt på pause, da det på et eller annet tidspunkt viste seg at høyre side er kortere enn venstre. Hvordan er det mulig? Enten er det en total feilproduksjon, eller så er øynene mine ekstremt tilbakestående. Jeg vet ikke.

Jaja. I morgen skal jeg på kurs for å lære meg å bli et hyggelig menneske mot andre. Hehe.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar