hits

Drømmeprins og påskehare

Klokken, den ivrige lille irritasjonsklumpen, var allerede ferdigdusjet i tankene da jeg i dag tidlig satte beina på gulvet for å reise meg etter ni timer søvn. Til viserenes store fortvilelse lot jeg meg som vanlig ikke stresse før jeg skulle befunnet meg sittende på bussen på vei til byen, og jeg kastet meg da på sykkelen i den uovervinnelige kulda for å frakte meg selv til busstoppet. Nesten fremme ringer telefonen, og jeg får spørsmål om jeg er klar til å bli hentet. For jeg skulle jo ikke ta buss. Jeg skulle ikke engang til byen. Men alt dette hadde jeg glemt. Det er definitivt ikke håp for meg lengre. Men jeg setter pris på å bli hentet, da. Jeg gjorde i alle fall det, helt til jeg ble så bortskjemt at jeg begynte å forlange det.





Jaja. Kanskje like greit, for i 2011 møtte jeg jo tross alt en mann som fortalte meg at jeg måtte lære meg å bli "slem". Og det har jeg jo klart på flere måter, så da er det oppdraget fullført. Jeg kom meg i alle fall omsider frem til dit jeg skulle, og hadde tidenes mest avslappende formiddag, til både min og kattens store glede.

Faktisk så avslappende at jeg sovnet. Tror det er en ny greie, det å sovne på besøk. I går endte jeg for eksempel nok engang opp med middagslur hos gamlingene borti gata. Tror bare jeg velger å skylde på disse beroligende kattene som alle har. Alle bortsett fra meg. Men jeg blir nok en del av kattegjengen en dag jeg også, for jeg har jo fortsatt planer om å stjele Samson - til tross for at han sikler og høres ut som en traktor. For han er fin. Såpass fin at han er den første jeg både ser og spør etter når jeg kommer inn i dette hjemmet. Er ikke så nøye med å bry seg om menneskene liksom. Nok en "slemhet", woho.

Da jeg skulle hjem fra dette formiddagsbesøket innså jeg forresten igjen at alt håp er ute for meg. Satte meg på bussen, og nesten fremme i byen sjekket jeg busstabellen som fortalte at det gikk en 17-buss videre klokken 15:50 fra perrong 3. I det vi stanset i lyskrysset like før stoppet, viste klokken 15:48, og jeg bannet innvendig i håp om å rekke denne bussen som skulle ta meg hjem. Kulden ville tross alt tatt livet av meg om jeg skulle gått eller ventet lengre enn disse to minuttene, så det stod om liv og død. Lyset ble grønt, klokken ble 15:49, og bussen stoppet. I det jeg skulle til å reise meg fikk jeg øye på skiltet utenfor. Det viste tallet 3, hvilket betydde at vi stod ved perrong 3 - og i samme øyeblikk kom jeg på at bussen jeg hoppet på først viste tallet 17. Jeg befant meg altså på bussen jeg var redd for å miste. (...). Skulle tro jeg hadde hjernen til Lucas.

Mens vi er inne på fugler, kan jeg jo informere om at jeg for første gang siden barneskolen har deltatt på påskeverksted. Sammen med fem andre i en alder omringet 40, produserte jeg to såkalte drømmeprinser. Prinsen min ble utstøtt av de tre til høyre da - men stakkar, han ble visst født med mennesketenner, han. Sånn kan det gå.

Påskehare har jeg også lekt.

Seks av disse eggene puttet jeg i små poser og hang på garderobeskapene til de som skulle få på jobb - men det ble visst ikke noe nysgjerrighet, for over halvparten av de skjønte visst hvem påskeharen var før de hadde åpnet eggene.

Smarte mennesker, det der. Men det oppstod glede da, det liker jeg jo :)


Jeg er forresten ikke en del av disse smarte menneskene. Lærte nemlig ikke ordet "nyp" før jeg uviten la dette ordet på Wordfeud her en dag. Men i følge barnevakta mi, var dette et ord jeg ikke skulle vite om da.

Kanskje bedre å spille Scrabble, hvor man må være sikker på at ordene man legger faktisk eksisterer. Mer sosialt er det jo forsåvidt også.

Og meeens vi snakker om sosialisering (jada, prøver å lage en sammenhengende historie her, ser dere), fikk jeg minisjokk da jeg skulle ut på resturant for bursdagsfeiring. Jeg er overhodet ikke vant til å bli fratatt jakken min i det jeg kommer inn døra, få stolen dratt ut og inn i det jeg skal sette meg, høre at mobiltelefon ikke er tillatt å bruke under besøket, få serviett lagt i fanget, og få detaljert informasjon om det jeg skal putte i min munn. Ikke var det verdt pengene heller - et bevis på at det er det indre som teller. Men tiden med menneskene var verdt hvert øre, så det går bra. Alt går alltid bra på et vis.

Åhåj, klokken er mye, og det er på tide å finne frem dyna. Nå er det riktignok ikke så lenge siden jeg stod opp fra dagens middagslur, men det er jo ikke så altfor lenge til vekkerklokka ringer heller, så hva kan man gjøre. Stadig problemer, dere. Stadig problemer.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar