hits

Livet på bibloteket

Torsdag formiddag inntok jeg grundig informasjon om denne såkalte palmesøndagen som befinner seg i kalenderen vår i denne stund. Så la meg tenke... Vi feirer at palmene ble skapt den syvende dag under Gud's skapelse av jorda? Hm. Det hørtes i grunn litt merkelig ut, selv for meg. Hvis jeg tenker nøye etter hadde det kanskje heller noe å gjøre med at noen veivet med palmer for å hedre noen andre? Herregud, jeg har vel ingen anelse. Men jeg prøver i det minste, ettersom tante Kaisa fortalte meg at dette er slik mennesker på min alder burde kunne, gladkristne eller ikke, og at jeg derfor skal høres i dette til jeg kan det.

(...)

Like etterpå tok jeg om en times pause fra henne, og satte meg på bibloteket. Jeg har aldri befunnet meg på bibloteket uten grunn før, men tok meg likevel retten til å finne en krok jeg etter kort tid kalte min, og leste en halv random bok. Mens jeg observerte andre skapninger, selvfølgelig.

Lærte masse om sår og sånt, og kan til og med skryte på meg å ha lest noe av Sigurd Hoel. Jeg vet ikke hvem han er, men jeg har i det minste hørt om mannen, og nå også lest hans ord. Ikke verst på en torsdag, det der.

Man må bare passe på å ikke lese for mye, for slikt kan gjerne gå en til hodet. Normale hendelser må derfor inntreffe her og der, som for eksempel bilvask.

Ja. La oss ikke snakke mer om torsdagen. Fredagen derimot, var en gledens dag på jobb - for seee hva jeg fant i skapet mitt!

Utrolig skjønt! Vin fikk jeg også, som premie fra årets påskelotteri. Men siden jeg er så merkelig at jeg ikke drikker disse alkoholiserte greiene, fikk jeg lett bytta flaska mot lys og godteri. Det fine med det var at jeg da i stedet for å smiske med ett menneske, nå kunne smiske med flere ;)

Jadda. Så ble det lørdag, da - og da jeg omsider kom meg ut av sykehuset etter gjennomført nattevakt, vandret jeg tilbake til biblotekhjørnet mitt. Denne formiddagen var antall besøkende doblet siden torsdagen, og jeg undret over om folk ikke hadde bedre å gjøre med livet sitt - helt til det gikk opp for meg at jeg selv var en av disse idiotene som slo ihjel denne dyrebare lørdagstiden på et biblotek. Men jeg hadde i det minste en god plass. Se på den tosken borti hjørnet der for eksempel - han bare satt der, på en hard plastikstol, hvor alle kunne se han fra trappa.

Denne lille nesten-frustrasjonen ble til et savn da en faktisk frustrasjon kom gående mot meg. Mulig jeg irriterte meg over det faktum at hun minnet meg latterlig mye om et annet menneske jeg ikke tåler, men altså... Når du ser noen lese sittende i et hjørne, trenger du ikke drasse beina etter deg, dra bøkene hardt ut av hyllene og slenge de hardere tilbake - mens bena dine rister ustanselig og du jamrer deg over boka du ikke finner. Dette hjørnet i dramaavdelinga var jo tross alt mitt. Det er jo ikke som om det er åpent for alle...

Nå kommer sikkert myndighetene og tar meg for å ha publisert bilde av uskyldige lesehester bakfra, men bare la de komme. Her er et til - bare av en utenfor biblotekets grenser. Etter to og en halv time med lesing, skulle jeg nemlig hjemover, og fordi kulden truet med dødsfall igjen, gikk jeg mot busstoppet for å bli kjørt. Bussen hadde avreise 13:16, og jeg befant meg utenfor den 13:16, men på grunn av menneskehetens kødannelse valgte jeg å gå. Denne køen ville nemlig tvunget meg til å stå stille i tretti sekunder, noe jeg hverken kunne forestille meg eller gjennomføre i denne temperaturen. Jeg startet derfor gåturen hjem - med eskimojakkens hette tredd over hodet, den falske pelsen hengende ned i øynene, skjerfet plassert over nesetippen, og vottene på hendene godt trykt ned i de fòrede jakkelommene. Og så skjer det fryktelige - jeg blir forbipassert av DETTE:

Dette mennesket overgår jo alle sinnssykheter jeg noen gang kommer til å gå gjennom i mitt liv! Innpakket som en baby i barnevogn, var jeg for første gang takknemlig over sola som varmet lett i min rygg fordi jeg frøs - også kommer dette menneske med hva da? Tights, lave sommersko uten sokker, og dongerijakke? Jeg gir meg over. Alt håp er ute for alle, tydeligvis. Det har i alle fall blitt forsterket hos meg, for i går oppdaget jeg plutselig at risikoen for å dø rett utenfor døren min, er større enn vanlig:

Men oh well, det finnes jo alltid en risiko, uansett hvor du er, så det plager meg fint lite. Like lite som det plager meg at jeg i går fikk bekreftet at jeg er et "slemt og ondt menneske" - bare fordi jeg svarte random pusesnakk med sinnablikk og en kommentarer om at jeg ikke liker spørsmål. Greit, så la jeg kanskje på en liten løgn også da, men hvem bryr seg. Spør du meg, var det en meget hyggelig samtale:

Random: ...men du er jo fra Båtsfjord, der har de vel ALT?
V: nei, vi har egentlig ingenting der. Vi rir på reinsdyr til skolen og sånt, noen sover i igloer, også har vi isbjørner i gatene.
Random: seriøst? Det er jævla kult da! Var i militæret, og da besøkte vi et sted hvor alle måtte bære med seg våpen og sånt pga isbjørner - jeg følte meg ikke akkurat så trygg! Men seriøst, gjorde du det??
V: nei... Alt jeg nettopp sa til deg var løgn.
Random: (...)
V: (...)

Også feiret vi earth hour og levde lykkelig alle våre minutter, til en ny nattevakt stod for tur. Jah. Nå har jeg liksom fri, og skal ikke jobbe meg gjennom annet enn en dagvakt og en nattevakt den kommende uken, så da har jeg all verdens tid til å kose meg med Dag (mannen min i en serie på Tv2, altså - et negativt menneske som hater verden utenfor døren). Men så kan jeg ikke det likevel, for jeg har snart sett alle tre sesongene, og må derfor finne meg noe nytt å bedrive tiden med. Der ser dere - verden er full av problemer. De som sier noe annet, lyver.

God påske da!

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar