hits

Sjølvaste våren

I frykt for å havne i en pinlig smalltalk-situasjon i regntøyet og den minimale selvtilliten jeg var kledd i, befant jeg meg plutselig listende bak butikkhylla, hvor jeg småintenst holdt øye med vedkommende som forflyttet seg rundt i butikken. Vi var ikke i noe verre enn en matbutikk, men jeg hadde jo tross alt syklet til venstre i stedet for høyre - nettopp for å unngå å treffe på kjentsfolk, som jeg gjerne gjør på butikken til høyre. Også kom dette mennesket vandrende inn med to-tre jevnaldrende på slep, og jeg ble ufrivillig vitne til hva h*n sa og brukte penger på. Den kvinnelige butikkansatte som ryddet matvarer, ga meg merkelige blikk da jeg plutselig tok bråsvinger på hyllehjørnene i det jeg innså at jeg var i ferd med å kollidere med mennesket jeg unngikk. Mennesket jeg forsåvidt vet ganske mye om, og som jeg opptil flere ganger har befunnet meg i privat setting med - men som likevel fikk meg til å bruke 15 minutter på å kjøpe en pakke melk. Hallo sosiale problemer.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg utleverer slike meningsløse situasjoner som ikke akkurat får meg til å virke mindre rar, men altså... Ærlighet varer lengst, og jeg kommer jo aldri til å bli mindre rar. Ei kommer jeg vel heller aldri til å bli en av bloggerne som gjør det superryddig rundt seg, sminker og kler seg fint, og får livet til å høres suuupert ut, samtidig som de reklamerer for litt produkter her og der. Er vel heller motsatt, når jeg tenker meg om...

Jaja, samme det. Jeg kan jo opplyse om at Kristiansand har smakt på sjølvaste (hurra for nynorsk) våååren! Ikke det at jeg er så veldig fan av den, da jeg heller koser meg med høst og vinter - men jeg kan jo ikke si at det ikke er kjekt å bli servert hjemmelaget smoothie på sykkel i sola! Skjønne Ronja - se så koselig :)

Denne solflommen fant sted 1.mai, og på grunn av denne datoen, oppstod det plutselig en flom av rødkledde korpsfolk også!

Før vi visste ordet av det kom de blåkledde også, og så var hele byen oversvømt av disse menneskene.

Greit, mange var det ikke, men det var i alle fall nok trompeter og mennesker til å få 17. mai-følelse. (Jeg for min del var mest opptatt av å erge meg over de grusomt kjedelige arbeidstalene, og at sola kun varmet høyre del av panna mi - men ikke si det til noen).

Dagen etter, var våren fortsatt tilstede - i alle fall i hagen til mamma.

Slikt kan jeg faktisk like - blomster gjør våren ok å kalle koselig :) Utenfor min egen dør finnes det ikke annet enn ugress og brune plantestubber fra fjoråret - men siden hun har blomster hjemme i hagen sin, kan jeg jo egentlig si at jeg også har det, siden...

...så jeg har fine blomster hjemme i hagen fra nå av, til de som skulle spørre om slikt. Godt å slippe å tenke på dèt. Ikke trenger jeg å vanne de heller, for selv om været liker å leke vår, kommer den fortsatt med jevne innslag av det jeg liker best.

Og sånn går nu dagan. I går dro jeg på tur på landet - et sted hvor det egentlig skal være skummelt å se skrekkfilmer - men hvor jeg i stedet satt og lo til synet av mennesker som ble sagd ihjel av en steingal mann, putta nedi ei kjøttkvern, og en som kuttet av sitt eget bein. Jada. Bortsett fra det går ting rimelig normalt for seg. Papegøya lever i det minste fortsatt, og befinner seg i skrivende stund nydusja i buret sitt, for de som skulle lure på det.

Hva jeg gjør i våken tilstand på et tidspunkt som 03:15, er jeg ikke helt sikker på. Jeg antar jeg prøver å ta igjen daten med meg selv som jeg sovnet fra i ettermiddag, og ikke våknet opp til før det var mørkt og for sent - men nå er Jon Blund her igjen. Så jeg må vel reise over til søndagen med han da, det masete mannfolket.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar