hits

Ustoppelig

Det er her igjen. En skulle nesten tro det var ustoppelig disse dager, men det har jo riktignok sine pauser dt ogs. Flesteparten av befolkningen henger med leppa nr drpene hamrer i den allerede vte asfalten som ikke har rukket trke etter siste regnbyge. Jeg derimot, blir glad av det. Eller, i det minste gladere enn om solstrlene hadde tvunget byen til skinne. Jeg liker regnet.

Alt er stort sett det samme. Den mrkegrnne jobbskjorta henger stadig p overkroppen, og den tilhrende buksa med det drlige strikket blir jevlig heiset opp i det jeg vandrer gjennom de to korridorene p operasjonsavdelinga.

Mitt fjrbelagte krek av en papegye driver fortsatt med den samme intense oppfrselen, og den hvite radioen i kjkkenkroken gir daglig fra seg menneskelyder fra folket som jamrer fra morgen til langt utp ettermiddagen bak mikrofonene.

Naboen har flytta. Hadde jeg drevet med noe som helst form for kommunikasjon med henne dette ret vi har befunnet oss p hver sin side av samme vegg, ville jeg kanskje ftt et ekstra nedstemt humr i det hun kjrte avgrde med flyttelasset. Men jeg vet ikke engang hvilken uke hun flytta i - for selv om jeg har passert stuevinduet hennes opptil flere ganger om dagen av ndvendige grunner, har vi kun sett hverandre i ynene n gang. Det var den gangen vi utga navnet vrt for hverandre, fr hun stappet utstyr inn i boden min. Sistnevnte hres kanskje merkelig ut, og det er det forsvidt ogs. Jeg har felles bod med naboen, og boden befinner seg innenfor min ytterdr. Men bryr jeg meg? Nei. Grunnet edderkopper og denslags, rrer jeg aldri mine ben inni dette rommet - og til tross for mitt delvise menneskehat mot fremmede, har jeg vel bare godt av denne to minutters sosiale hendelsen som ser ut til forekomme maks n gang ret.

Ja.

Harry Hole ligger p stuebordet. Vi har begynt p vr tredje date, men akkurat n skal jeg observere Nelson Mandela p tv-skjermen i stedet. Mamma sier iallfall det - at den er viktig, denne filmen. Men jeg tror hun har skjnt at ynene mine stter fra seg hele Mandela. Hodeskallens innhold nekter delta i slike "viktige" greier som krever en viss form for konsentrasjon akkurat n. Men jeg velger satse p at det bare er en helgepause. Sommerpause, eventuelt.

Det er muligens det som er grunnen til at det n er en mned siden jeg la igjen mine ord p denne bloggen sist. Hjernens sommerpause. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men n har det alts gjort det. Jeg kunne vel strengt tatt brukt dette innlegget til oppdatere om den siste mneden, men da mtte jeg lnt mammas uutholdelige treige mac, og blitt enig med meg selv om innlegget skulle besttt av bilder, eller om tankene skulle ftt lov til presse seg i mellom. Og det med valg, er jeg rimelig drlig p - spesielt p denne tiden av dgnet.

(...)

Det regner fortsatt. Mrket har senket seg utenfor vinduet, og stuen lyses opp av sm ste flammer fra levende stearinlys. Filmen om Mandela er enda ikke ferdig med rulle, og mamma flger fortsatt med, samtidig som hun dunker fjernkontrollen i hodet p mannen. Gifte mennesker er ikke bare skjnne seg p - men disse to er likevel nydelige sammen.

Og jeg - jeg har nettopp gitt fra meg nok ord til ha produsert et helt, egentlig altfor langt (og passe kjedelig), blogginnlegg. Skl for det, denne lrdags natta, dere.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar