hits

De er så stille

Fredag, 20. september

De er så stille, alle disse menneskene. Med alle, mener jeg vel egentlig bare noen få. Det er ikke mange av de som befinner seg på kirketorvet så tidlig som klokken åtte en fredags morgen. Men jeg er i det minste èn av de, og jeg er stille jeg også.

Jeg lurer på hva de skal. Jeg gjør ofte det, selv om det kanskje bør være det jeg skal bruke minst tid på å tenke på. Men jeg gjør det likevel, og trekker samme konklusjon hver gang; de skal sikkert på jobb. Rart, det der. At menneskeheten står opp på omtrent samme tid, drar avgårde til hvert sitt sted som hver og en av de kaller jobb, og blir der til klokketiden kalles ettermiddag - før de nok engang samles uti trafikken og på gata for å komme seg til det hver og en av de kaller hjem.

Jeg for min del er akkurat ferdig på jobb. Å gå til byen på et tidspunkt som dette ville ellers vært hinsides i min verden - så det skjer kun etter endte gode nattevakter. Hvis været er dårlig, vel og merke. Å dra til byen i det flesteparten kaller "knallvær", er ikke noe for meg. Det kan selvfølgelig gjennomføres, men jeg foretrekker skyer og småkjølige temperaturer. Helst regn, men det får da være måte på hvor mye en kan forlange for å få seg selv til å ta en bytur.

Nå skal det sies at jeg verken kan se skyer eller regn i dag, men det er i det minste kjølig - noe som gjør at jeg er overkommelig fornøyd. På dette tidspunktet og i denne temperaturen får jeg i alle fall være mer eller mindre i fred i gatene - og det er nesten bedre enn regn. Ikke det at de ellers snakker til meg, disse menneskene - men tidlig på morgenen er de i hvert fall ikke i veien hvor enn jeg går.

Jada - jeg innser jo selv at jeg nå høres ut som en asosial menneskehater, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg selv det. For jeg liker egentlig mennesker. Kan til og med like en person i det vedkommede gir fra seg et hei. Og det er vel nettopp der det ligger - at jeg misliker alle frem til jeg har hilst på de for første gang.
Kanskje ikke den kjekkeste egenskapen, dette - men når jeg tenker meg om er det ganske ok å kunne være sinna på så mange mennesker uten at de selv vet det, og uten at jeg trenger å forklare noe for de, verken da eller senere.

Jeg er så rar.

Alle er så stille, og alle skal noe - men når det kommer til klesstil, slår det meg hvor utrolig forskjellige disse menneskene under samme himmel kan være. Gradene viser ikke mer enn tallet fem, men jeg kunne likevel nylig observere en dame i kortbukse, sommersko, blondetopp, og en tynn åpen jakke. Like etterpå passerte en litt eldre kvinne kafèvinudet mitt i langbukse, tykk høstjakke, og et skjerf om halsen. Nå vet jeg ikke noe om hvor langt disse kvinnemenneskene skal bevege seg uti denne fem graders atmosfæren, da - men det kan jo likevel hende at den første kvinnen lider for skjønnheten, mens den andre prioriterer komfort. Ikke vet jeg.

Jeg holder meg til kvinne nummer to. Denne skjønnhetsgreia har jeg gitt opp for lenge siden - så jeg pakker meg stadig inn i fleecegenser, skjerf og høstjakke - og tenker ikke noe særlig mer over det. Vel. Sannheten er at jeg tenker mye over det, men at jeg likevel ikke orker å prøve å gjøre noe med det.

De som leser denne teksten leter muligens etter et poeng eller en slags meningsfylt avslutning, men det kan jeg beklageligvis ikke bidra med. Alt jeg var ute etter var å få tiden til å gå, og nå har den gått i akkurat så lang tid jeg ville at den skulle. Derfor skal jeg nå reise meg opp, kneppe igjen jakka, og vandre i butikkene jeg har ventet på at skulle åpne - mens jeg nøt en Oreo Frappuchuno på byens beste bakeri; Dampen.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar