hits

Galway #1 - grotter og klipper på Irland's vestkant

Før jeg fører dere inn i mørke grotter og ut på høye klipper, vil jeg bare benytte de første setningene til å si takk. Til dere, altså. For så mange fine og positive tilbakemeldinger på dette meningsløse skribleriet mitt, og de tilhørende bildene. Er overrasket over hvor mange som klikker innom - og det er veldig koselig :) I samme slengen kan jeg like gjerne sende ut en ekstra takk til min skjønne kollega, som etter gårsdagens frustrasjonsinnlegg, har bidratt til å gjøre denne dagen litt lettere for meg. For ikke å snakke om barnevakta mi på jobb som har gledet dette barnet ved å dekorere skapet mitt fullt av disse klistremerkene...

Men nååå kan vi reise tilbake til Irland - er (dessverre?) ikke helt ferdig med det enda. Har jo en hel busstur jeg skal ta dere med på! De av dere som ikke er bilsyke, da. For om du vet at du i enkelte kjøretøy blir kvalm bare du åpner døra - er du ikke så dum at du begir deg ut på en kjøretur som varer fra morgen til kveld, og attpåtil betaler for det. Så dum er det bare jeg som er. Den startet forsåvidt 07:15.

Kuskapningene fikk vi øye på ganske tidlig, og jeg var på dette tidspunktet strålende fornøyd med at jeg hadde havnet i en buss som unnlot å lokke til seg kvalmen min. Nå fikk jeg med meg en hel haug av vakre syn.

Da formiddagens klokkeslett 11:30 kom, ble vi ført inn i noen lange mørke veier inn i fjellet (lyset er fra blitzen).

Guiden lyste opp forskjellige greier hun snakket om, med det var visst totalt uinteressant informasjon for mitt hode.

Hvis dere lurer på hva noe av dette er, så kan jeg bare informere om at jeg lurer på det samme.

Vi kom oss omsider ut igjen, og så... Byttet vi buss. Og med det samme jeg steg opp trappen i dette kjøretøyet, kunne jeg lukte min egen kvalme som kom løpende mot neseborene mine. Omtrent tre minutter tok det før trynet mitt lå halvveis klistret inntil det ene hjørnet av ruta, og skjerfet svømte opp til rett under øynene mine, så jeg så ut som en halvmongolid... Ja. Den derre andre menneskerasen, vet dere. Men like før jeg var i ferd med å kaste meg foran hjulene, fikk vi heldigvis luft.

Og alle bare "åå så vakkert - det ser ut som et fjell som ikke er et fjell lengre" (på engelsk ja - nordmenn var fortsatt ikke å spotte), og alt jeg tenkte var "herregud hva er det dere prater om, jeg orker ikke tenke!!", og så fant jeg meg et blad med en ok størrelse. Ikke det at jeg hadde planer om å røyke gress altså, men i min spyklare tilstand på bussen fantaserte jeg om lukten av frisk luft og gress - og nå kunne jeg jo putte dette bladet inn i skjerfet, lukke øynene og late som jeg var ca... Her.

Men så kom vi på bussen igjen, og plutselig fikk jeg utlevert reisesyktabeletter av roomien min som nettopp hadde fortalt meg at han ikke visste hvordan det var å være reisesyk. Han hadde bare sekken full, sånn i tilfelle. Om du har reist verden rundt, og ikke har opplevd reisesyke på dine 32 år, så... Ja, dere skjønner. Men for all del, det var jo flott for meg. Han var til og med så raus at han hoppet et hakk bak så jeg kunne legge meg, og etter en times søvn var vi endelig fremme ved klippene. De som satte på samme rad som meg oppfattet nok at jeg dro ut tidenes største snørrklyse fra skjefet, da jeg egentlig bare fjernet det sammenkrøllede døde bladet fra nesa mi, men jaja. Hva kan en gjøre. Det viktigste var jo at vi var fremme!

Cliffs of Moher, der altså - og en alldeles nydelig sveis. Før vi startet vandringen ut mot klippene, oppdaget jeg en fugl, og da kunne vi for min del bare bli hvor vi var.

Kom jo så syyykt nærme, og dyrehjertet mitt smeltet jo totalt da han stirret på meg.

Men så fløy han sammen med kompisen sin da, og roomien min var mer enn klar for å gå videre.

Så kom vi til kuene, og dyrehjerte mitt smeltet nok engang av glede.

Roomien min ventet igjen. "Hva er galt med deg menneske!!!", tenkte jeg, og så prøvde jeg å dytte han utenfor klippen.

Men på grunn av været i Irland (kaldt og mye vind), traff han aldri havbunnen, men fløy opp i været. Jeg observerte selvfølgelig det hele.

"Kuuult", sa jeg, og hoppet etter.

Så hang jeg meg fast i fjellveggen og klatret opp igjen da jeg ble lei.

Etterpå så jeg denne, men det var jo liksom etterpå.

Vi ruslet litt videre, dro tilbake, og gjorde oss klar for enda mer buss.

Under resten av timene (frem til vi var fremme 21:15) var det visst flere ting vi kunne se og ta bilde av - men det eneste hodet mitt gadd å løfte seg for, var dette huset.

Det befant seg rett utenfor bussen, da vi stoppet så de andre kunne gå ned til en kirke (som om det ikke var nok kirker å se på i Dublin).

Men ja. Det var altså en heldagstur - og til tross for mitt klageri, anbefaler jeg denne turen om dere skal ha et lengre opphold i Dublin. Fantastisk vakre utsikter :)

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar