hits

Som to sprengferdige luftballonger

"Nei. Nei... NEI!!!". Ordene kapphoppet salto i den vibrerende tankeboksen min, og ynene mine pnet seg som to sprengferdige luftballonger. "Herregud". Kroppen sank sakte men sikkert ned i en av de sortslitte trestolene utenfor stuevinduet mitt, og jeg inns at jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde glemt husnkkelen min p jobb, og selvflgelig ikke funnet ut av det fr jeg etter en halvtimes sykkelpes endelig stod ved den lste husdra som ventet p bli pnet.

Jeg ringte en kollega som bekreftet at nklene befant seg i skapet mitt, og sms'et mamma som fortsatt befant seg i jobbomrdet. Men s inns jeg jo at jeg kunne risikere vente p svar til det neste rhundre var omme, og at det sikkert var lurere sykle med en gang. De har forsvidt en reservenkkel til leiligheten min hos seg, men den har jeg naturligvis "lagt p et lurt sted" etter sist jeg mtte lne den - i stedet for bare levere den tilbake med en gang. Som om jeg ikke hadde tatt et snev av lrdom fra gangen fr der igjen, hvor jeg opplevde nyaktig det samme som i dag.



Rullende p vei tilbake til jobb, kunne jeg kjenne svetteperlene p ryggen stivne av kulden fra vinden som lurte seg inn under jakka. Uten at jeg hadde lagt merke til det, hadde tennene presset seg sammen i sinne, og jeg sensurerte flere titalls ord som svevde i tankebanene mine. Ikke minst da jeg kom til den siste bakken opp til sykehuset, som kan f ethvert menneske til bnnfalle vrgudene om kaste ned en tre sekunders orkan i ryggen p en. Nkkelen kom i lomma, sykkelen byttet kjreretning, og hatet over min egen slvhet fortsatte vokse. Helt til jeg var tilbake ved Vollevannet, og Elvis lot sin deilige stemme utfre sangen "In the Ghetto" i rene mine.

Jeg observerte dagens siste solskinn speile seg i det klare Vollevannet. Utenfor dren min stod posen med skriften "Hard Rock caf" p, med gave fra ei av jobbtantene mine som har vrt i New York. P telefonen finner jeg en snapchat som forteller meg at jeg er savnet i Dublin, og en hilsen fra en kollega som kommenterer mitt skalte "blide syn". Mamma ringer og spr om hun kan hjelpe (mens hun selvflgelig tar seg friheten til hnle litt samtidig da). Jeg stiller meg under varmt rennende vann, tenker p alt dette, funderer over sangen fra Elvis - og det gr opp for meg at...

Jeg har i det minste en sykkel sykle p. Et klart vann se p. Mennesker som bryr seg om meg. En telefon ringe og svare med. Muligheten til hre mammaen min le. Varmt vann vaske meg med. Ustanselige mengder med musikk hre p. Og et hjem lse meg inn i.

For et menneske i en drlig getto, er det ha husnkler glemme et sted, bare en drm.

- V.

4 kommentarer

ingerknutsen tnne

15.10.2013 kl.20:27

Du m en gang begi deg ut i bokkunstens verden. Hva du fr ut av en ganske kjip opplevelse!! Er s imponert, Veronica.

Veronica Bremnes

15.10.2013 kl.21:20

Tusen takk, Inger - s koselig hre!

15.10.2013 kl.21:59

Helt enig Inger ! Hun har en imponerende penn! N skal jeg p nattev, og ingen av dere misunner meg den tenker jeg;-)

Jorunn

Veronica Bremnes

15.10.2013 kl.22:08

Fine tante - TAKK, og god vakt <3

Skriv en ny kommentar