hits

Lørdagshistorie på høyt nivå (...)

Er litt usikker, jeg - men for menneskeskapninger på min alder, bør kanskje følelsen av å våkne en lørdags formiddag, gi samme lykke som et barn får av godteri. For de som har fri fra jobb og slikt da, naturligvis. Men takknemlig finner jeg meg ikke i å være - og jeg innser av den grunn at jeg kommer til å skli rett inn under beskrivelsen "sur gammel dame" når alderen min får pådratt seg litt flere år. Antakeligvis kommer jeg til å ende opp som det stikk motsatte av min egen bestemor. Hun er det mest positive, klagefrie, hjelpsomme og hjertegode mennesket jeg vet om - og det er jo lettere tragisk å allerede i tjueårene være viten om at jeg kommer til å ende opp som noe helt annet. Men så har vi vel godt av litt sure folk her i verden også da.

Hvorfor jeg snakker om lørdag i stedet for søndag, er fordi jeg antar at dere allerede er inneforstått med at jeg misliker søndagene - og at helgas lørdag dermed blir langt mer interessant å snakke om. Så... (Bildepause av vannet "mitt").

Lørdag. Det er ikke mange meterne fra sovesofaen til kjøkkenkroken hvor klokken befinner seg, men jeg sliter likevel med å se hvilken retning viserne peker. Jeg tror 10:50 er svaret. Jeg er trøtt, men er klar over at jeg kommer til å surne enda mer om jeg nok engang tvinger meg til å sovne igjen, for så å våkne opp til et senere tidspunkt. Så jeg står opp. Fullstendig tiltaksløs kler jeg på meg, i en slags ufrivillig enighet med meg selv om jeg skal bevege meg ut av døren. I lange tider har jeg fått høre at det er smart å la hodet få luft, la øynene få dagslys og la kroppen suge til seg et par D-vitaminer. Så nå hører jeg på dette. "Greit, jeg sykler til byen og får unna mine tre etterlengtede gjøremål - men det er alt!". Jeg snakker selvfølgelig til meg selv igjen, og går ut i gangen for å pakke meg inn i tekstilformede varmekabler. Dørlåsen vries om, jeg lar lungene suge til seg den friske høstluften, og tripper relativt likegyldig bort til sykkelen. Hendene mine er godt plantet i de varme lommene på vinterjakka. For å sykle må jeg naturligvis trekke hendene ut, og det er nettopp derfor jeg velger å gå videre, uten sykkel. Jeg orker bare ikke trekke hendene ut av lomma, og velger derfor å til byen i stedet.

Ni minutter senere befinner jeg meg i trekantkrysset hvor veien til venstre fører meg til Meny, og veien til høyre fører meg til byen. Uten å i det hele tatt rekke å tenke over mulighetene, vrir jeg meg bestemt mot venstre og går mot butikken. "Jeg orker ikke byen!!", svarer jeg meg selv - som om en annen del av meg nettopp hadde stirret spørrende på meg og forlangt et svar på denne spontane vendingen. Ja, vi sier hei til schizofrenien igjen. (Bildepause av noe jeg lurer på hva er).



Parkeringsplassen er fylt med biler i alle varianter, og i det jeg trår inn i butikken (etter å ha hilst på Knut som til venstre i inngangen selger Klar-bladene sine), kjenner jeg en umiddelbar irritasjon av den unødvendig store folkemengden. "Hvorfor kan ikke folk dra raua si på butikken på en ONSDAG i stedet??". Jeg passerer bruskassene, kaffeutvalget, frukten, meieriproduktene, varmdisken, toalettpapirene og isdisken - før jeg presser meg forbi de desperate menneskene i kassakøen. Jeg skulle jo ikke ha noe - det ville bare vært for dumt å snu seg 180 grader i det trekantkrysset.

Vel fremme ved ytterdøra mi blir jeg nektet av meg selv å gå inn i mitt eget hjem. "Du kan ikke bare gå inn igjen etter den lille turen der, uten å ha gjort noe annet! Skjerp deg. Det er lørdag. Sosialiser deg". Jeg himler med øynene til mine egne tanker, trekker hendene ut av lomma og setter meg på sykkelen. Denne gangen drar jeg i motsatt retning av byen, og ender opp på Rimi - butikken som ligger like langt unna hjemmet mitt som Meny. Enda en matbutikk. "Jeg orker ikke sosialisering!". Men jaja, det kan jo være jeg skal ha noe i denne matbutikken da. Så jeg vandrer inn, passerer bruskassene, frukten, melkedisken og sjokoladehylla - og så stopper jeg. Jeg får øye på små runde batterier, akkurat slik kjøkkenvekta mi har ropt etter i et halvt år. Jeg har aldri bruk for denne vekta, for jeg lager aldri mat - men jeg vet likevel at den trenger batterier. Høyre hånd tar ned en av batteripakkene, og jeg vandrer fornøyd mot kassa - før jeg sykler hjemover, låser døren, og setter meg foran Tv2 Sumo som viser ustanselige mengder av Hotel Cæsar. I koppen jeg stjal fra hjembygda i fjor, fyller jeg i litt kakaopulver og kokende vann - før jeg trer på meg den svære joggebuksa og de varme ullsokkene.



Veronica Bremnes. 22 år. 100% fast jobb. Hybel. Tyv. Tiltaksløs, usosial, doven ungdom. "En tragisk selvbiografi", tenker jeg, og tenner to telys. Jeg har nemlig også fått beskjed om at det er viktig å tvinge seg selv inn i god stemning (da for eksempel ved å tenne lys), og jeg kan i det minste nå oppføre det positive ordet "lydig" i selvbiografien.

Lørdagshistorie slutt.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar