hits

En jente ved navn Veronica

Det er jo helt vilt, som min kollega s fint pleier si. Dette med kaoset mennesker danner p flyplasser. Stresset, ville i blikket og desperate etter komme frem. Ja, jeg vet jeg har sagt det fr - det er bare det at... Denne gangen var det meg.

Pappa har lenge hatt kallenavn som "flash", "lynet" og "dagdrmmeren" p meg - hvilket jeg forstr utmerket godt, da jeg ofte har et litt for avslappende forhold til enkelte ting. Flyreising er en av de. Jeg har jo strengt tatt ikke telling p hvor mange ganger jeg har stilt meg bakerst i innsjekkingsken, kommet tassende i siste liten, eller hrt mitt eget navn i de hylende hytalerne p flyplassene rundt forbi.

Som regel handler det om at jeg tar livet med ro p en eller annen kaf etter gjennomfrt sikkerhetskontroll - men denne gangen var jeg sent ute i det jeg kom inn p flyplassen. For i det jeg stilte meg i ken for f kontrollert at jeg ikke var brer av flytende nitrogen, med planer om sprenge flere titalls mennesker ihjel, kom ordene "go to gate" opp p skjermen. Dette betyr jo ikke annet enn at man skal g mot utgangen og gjre seg klar - men etter to langsomme steg frem i ken, ble ordene forvandlet til "boarding".

Foran meg bafant det seg en 20-30 menneskers lang slangek, og jeg kunne kjenne at de rundt meg luktet desperasjonen min. To nye skritt, og "gate closing" kom fram. "Oi", utbryt jeg hyt, og ble ufrivillig fisket ut av min egen komfortsone ved mtte bryte meg forbi alle disse menneskene, samtidig som jeg spyttet ut uttallige mange "unnskyld".

"Da kjrer vi om en time da?", spurte mamma meg tidligere p dagen. Jeg skjnte n at jeg burde sagt ja, og angret bittert p svaret jeg hadde gitt henne. "Nei, en og en halv - jeg har jo sjekket inn, s jeg skal jo bare gjennom sikkerhetskontrollen". S irriterende at hun alltid har rett.

Flyet var stappfullt. Som sistemann hadde jeg fri bane frem til seterad 19, hvor to jenter reiste seg, fr jeg presset meg inn til vindusplassen - med reisekofferten min som penbart ikke hadde planer om legge seg under setet foran. "Eeh, kofferten hennes...". En av jentene hadde observert det hele, ftt tak i ei flyvertinne og strakte ut armen for ta den i mot for meg. "Tuusen takk", kom det ut av munnen min, fr kroppen sank sammen i en stor flausefest.

I et par sekunder var jeg usikker p om halloween var et annet ord for "den store reisedagen". Plutselig befant jeg meg midt i et hav av mennesker som snertet borti meg i det de passerte fra alle mulige retninger inne p Gardermoen. Min faste plass ved Christiania Bar var opptatt, og jeg valset frem og tilbake som en hodels hne, p jakt etter en litt bortgjemt sitteplass. Og der, innerst i kroken bak Frank's stod et fint lite bord med to stoler og ventet p meg. "Puh".

For sl ihjel de to ventetimene, startet jeg umiddelbart p dette blogginnlegget. Og s skjedde det... Min fredfulle lille boble ble sprengt i biter av et utenlandsk menneske som trodde jeg var s hyggelig at jeg ville DELE dette bordet jeg hadde jaktet intenst p. "rr det leddi hr?". I ettertid har jeg beregnet meg frem til at jeg brukte fire sekunder p svare. Disse fire sekundene brukte jeg selvflgelig til tenke "SER JEG UT SOM EN SOM VIL DELE BORDET MITT?!", fr jeg smilte pent og responderte med et hflig "ja, vrsgod". Fire sekunder etter hadde jeg allerede bombandert venninna mi med irritasjonsmeldinger om mitt eget menneskehat.

Plse. Det luktet plse. Jeg kastet et blikk opp, og fikk ye p ikke bare n, men en hel arm av mennesker som spiste plse. Plse i brd, plse i lompe, plse med potetmos, plse p fat. Og ketshup. Jeg hadde tydelig havnet i et plsehl, og det tok ikke mer enn fire nye sekunder fr jeg sende klage-sms om dette til bde venninnen min og mamma. Jeg reiste meg i protest. Plseprotest og borddelingsprotest. Dette var det selvflgelig ingen andre enn meg selv som visste, men det fltes bra likevel.

Det ble omsider klart for g til utgangen, og i det jeg var innenfor drene som frte til slusen med alle 19-utgangene, bestemte folkemengden langs A og B seg for en umiddelbar stillelek. "Jeg synes det er flaut nr skoene mine lager lyd, jeg", hadde jeg tidligere denne dagen fortalt mamma - og dette fikk jeg i alle fall fle p n. De hye hlene mine var den eneste lyden som kunne hres i det store rommet, og mens alle satt klistret inntil veggen, var jeg den eneste (og da mener jeg eneste) som bde var oppreist og som beveget p beina. Hadde jeg likt denne type oppmerksomhet hadde jeg antakeligvis flt meg som en ihjelglodd kjendis p rd lper.

19 C var min utgang. Jeg viste screenshoten av billetten min, og som takk ble jeg plassert i et 30kvm lite venterom som ga meg flelsen av st inneklemt i en grisebinge for vente p endelig f komme til slakteren. Veien derfra, bortover en ny gang og ned noen merkelige trapper, hrte jeg tydelig klaging fra de rundt meg. "Det er jo en hel jobb komme seg ombord i flyet!" var en av kommentarene. "Det hjelper ikke at dere klager - det frer bare til at de ikke-klagende skjnner at de egentlig har rett til klage, og det orker jeg ikke - hold kjeft". Dette var bare noe jeg tenkte. At jeg helt fra begynnelsen av min egen reise hadde klaget over de minste ting for meg selv inni hodet mitt, hadde jeg glemt. Men jeg holdt det i det minste for meg selv.

I sete 19A falt ynene igjen, og etter en oppvkning i Troms var det pann igjen. Jeg gikk direkte til flybussen, leverte kortet fra meg, og fikk beskjed om at betalingen ikke kunne gjennomfres. Ikke fordi jeg ikke hadde penger, men fordi bussgjken var fra 1560-tallet og med andre ord ikke hadde kndd seg til anskaffe en kortterminal med chip-leser. "Du kan ta ut i kiosken rett der inne, hvis ikke m du g helt over til andre siden for ta ut i minibanken", sa 1560-sjfren. S jeg stilte meg i ken i kiosken da. Selvflgelig var det ei kjerring med kids p slep som mtte tulle og tyse slik at betalingen tok femtitte r - og da hun endelig skulle til g, kom hun p at "oida, glemte visst kjpe ei plsa i brd, hehe". S da tok hun hele handlerunden sin en gang til da - fr det endelig ble min tur, og jeg fikk spurt om ta ut en ussel hundrelapp. " har ikkje s mykje vekslepnga, men det e en minibank der borte". Jeg smilte. "ja, er det det ja - takk", sa jeg, og tenkte at jeg en dag skulle komme tilbake og stikke ut ynene hennes med et gldende ukvasset grillspyd.

Minibanken spyttet ut penger, jeg gikk tilbake til bussen, og... Oppdaget at bussen jeg frst var p, var kjrt avgrde. Det var en ny buss der, med ny avgangstid. "Bare g inn og stt d, vente p at flye ska lande". S jeg satte meg p denne hersens bussen, ene og alene, og frst DA fikk jeg en telefon om at jeg kunne bli hentet.

N som jeg skal krype opp i hotellsenga ved siden av mine to storesstre og mitt deilige lille tantebarn, bryr jeg meg naturlig nok ikke om denne irriterende reisen lengre. S jeg aner ikke hvorfor jeg i det hele tatt gidder fortelle om det - men s har jeg ikke s mye annet fortelle heller. Det er sent. Midnatt. Og jeg m lade opp til begravelse.

Over & ut.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar