hits

Klokkehat, gaza og rølpefest

At det skal være så ufattelig vanskelig å få et konkret tall på hva man har jobbet kroppslig for. Nå snakker jeg ikke om prostitusjon, for den slags er dessverre ikke egnet for meg. Hadde vært kjekt å kunne bruke ei helg på å fylle opp lønnskontoen jeg allerede har tømt etter en uke, men jeg tror jeg ville vært mer komfortabel med å rane en kiosk. Problemet er bare at jeg av dårlig samvittighet ville meldt meg etter to dager, og dermed blitt bura inne. Uansett; jeg snakker om trening. For etter å ha gjenopptatt mine "gå til jobb"-rutiner, har jeg ransaket google og diverse treningsapper for å finne ut hva jeg får igjen for det, men de klarer jo fader meg ikke bli enige. Er som å leve på grensa mellom Israel og Gaza. Skakke værra mulig. Så da jeg fredag ettermiddag avsluttet ukesoppholdet på jobb, tok jeg pulsklokka og det tilhørende beltet mitt med meg til byen for å fikse det. Disse som skal gi meg et ganske så korrekt tall, har nemlig ikke funka på evigheter - noe jeg antok var pga batteriene. Og jada - før jeg fikk åpnet munnen min ved kassa, så den skallede sportsmannen på bulsbeltet mitt og fortalte meg at "når begge knappene er på, er den aktivert og bruker strøm". Med andre ord har den vært på siden dagen jeg gjorde innkjøp av dette for over et år siden, og løsningen var altså funnet. Sånn skal den se ut i virkende tilstand:

En time senere, etter å ha sittet alene på kafè og drukket en vanlig kaffe til 31kr, kunne jeg hente utstyret mitt som nå hadde fått nytt batteri. Etter å ha punget ut med nye 130kr for dette, var jeg hakket lykkeligere enn jeg var for en time siden. (Eventuelt hakket mindre sur, som enkelte av kollegene mine antakeligvis ville sagt. Det er jo ikke uten ironi at de forteller meg at "det er så oppløftende å jobbe med deg, lille venn! Blir du blidere nå, så...". Ja, whatever). Med et usynlig smil smøyg jeg meg inn i et prøverom på Cubus, festet beltet under brystet og tok klokka på armen. "Sjekka pulssendaren!", fortalte den svenske klokka meg. "Jeg har jo for ******* akkurat bytta batteri på den ***** pulsSENDAREN!" skrek jeg tilbake inni prøverommet - før jeg plutselig hørte "unnskyld, går det bra der inne?" fra andre siden av gardinen. ...Greit, det var kanskje ikke helt det som skjedde, men jeg skrek i det minste inni hodet mitt. Et par hjerteslag ble registrert, før det etter tre sekunder ble borte igjen - og jeg kunne kjenne irritasjonen spre seg herfra til hviterussland.
Sportsbutikken var på dette tidspunktet stengt, og det var intet annet å gjøre enn å dra hjem. Siden planen om å teste pulsklokka på vei hjem nå var ødelagt, vurderte jeg å bare la kroppen min forfalle og sette meg på en buss i stedet. Heldigvis var tanken på å stille seg ved et busstopp sammen med andre mennesker enda verre, og jeg raste derfor avgårde langs fortauene som ledet meg mot mitt eget hjem. Ved hvert eneste busstopp jeg passerte, vurderte jeg å gi opp - men siden det ikke kom noen buss akkurat der og da, og jeg var for forbanna til å stoppe denne sinnegangen min, måtte jeg jo bare fortsette å gå. På et tidspunkt møtte jeg på en dau fugl. Da stoppet jeg faktisk opp.


"Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det!!", tenkte jeg - før jeg tok et bilde og gikk videre. Jeg var kanskje ikke dau, men jeg kunne kjenne hele min verden falle sammen pga den lille djevelen av ei klokke. Vanligvis tenker jeg at man skal slappe av i helgene, men grunnet denne klokka hadde jeg faktisk talt tenkt å trene på søndag. Det kunne jeg jo ikke nå, for hva var vel vitsen med det når jeg ikke fikk se tallene på det. (...) Da jeg etter hundre evigheter senere var kommet meg hjem, tok jeg på meg hæler og kjørte på med en speilselfie som fortalte instagram at jeg skulle til byen (for å drukne klokkesorgen på en to dagers rølpefest).
Dette var naturlig nok bare løgn. Sannheten var at jeg som alltid kledde meg i uteliggerdrakt, la meg på sofaen og ransaket tv-programmer og serier.

Da kvelden nesten var omme, googlet jeg "problemer med pulsklokke" og fikk beskjed om å vaske den med såpe. Så jeg gjorde det, og den svarte tilbake ved å funke. Langsint som jeg kan være, gadd jeg ikke bli glad. Jeg var fortsatt fast bestemt på å avlyse søndagstreninga - men da jeg lørdag formiddag fikk spørsmål om trening, svarte jeg visst "ok", og dro på trening. Og gjett hva. Da jeg gikk av mølla etter fjorten minutter, stoppet den opp, og verden min raste umiddelbart sammen igjen. Inni meg følte jeg cirka det samme som jeg gjorde på dette bildet. (Hurra for bra kvalitet).

Normalt ville jeg ikke tillatt meg selv å se slik ut på et bilde som varer evig - men akkurat dette oppstod ved en tilfeldighet, da et menneske for seks år siden skulle ta en selfie i forsetet, og etterpå kunne se at jeg ble med på dette bildet. Jaja. Jeg fikk i alle fall gjort et hyggelig og smilende besøk hos tante Kaisa like etterpå - og i tillegg anskaffet meg en ny te.

"Hvem bryr seg" ville jeg normalt skrevet, men da jeg la ut denne på Instragram, var det faktisk en som kommenterte "omg, where did you find those!". Jada, på engelsk - fordi jeg ikke bare har to blogger, men også to instagramkontoer. Jeg lever et dobbeltliv på internett. Hvem bryr seg. Dette mennesket var i det minste interessert i den nye te'en min.

Ha en fin uke, da.

- V.

Én kommentar

Victoria Wisløff

19.10.2014 kl.21:00

Kos deg siste rest av helga :)

Skriv en ny kommentar