hits

Bokproblem, sykkeltyveri, Oddbjørg og engelskfolk

"Å be om å få låne en bit fra en 49 år gammel dames boksamling, er greit nok. Å beholde boka i to år, er derimot noe spesielt. Å glemme boka i sekken, for så å vandre gatelangs mens regnet i all hemmelighet vasker ihjel både sekken og boka - det er jo helt hinsides. Skakke værra mulig. Men mulig var det visst, og det må jeg nesten bare beklage. Men etter å ha lett meg hodeløs i både bokhandler og på nett, hvor jeg ved sistnevnte endelig klarte å finne denne hersens boka, så ville du jo pokker meg ikke ha den. Hadde jeg hatt anelser om dette på forhånd, ville jeg spart meg for både leterunder og ukesvis med dårlig samvittighet. Men da hadde jeg jo på en annen side gått glipp av å få skrible med penn i denne boka. Hadde nok heller ikke endt opp med en komplett Harry Hole- samling fra en random gutt i Stavanger - som jeg fikk anskaffet meg via Finn.no, bare for å få tak i denne såkalte "Sorgenfri" som jeg klarte å halvdrukne. Vel... Jeg fikk i det minste prakket på deg det nye boktrekket, så alt i alt endte det jo sabla greit. Nå sitter vi igjen med minner i disse bøkene begge to; du med krøllete bok og fint boktrekk - jeg med krøllete boktrekk og fin bok. ...Som vil minne oss om at jeg er tidenes mest vimsete menneske, som elsker været de fleste avskyr. Åhåj."



Dette var hva jeg endte opp med å skrive i mamma's "Sorgenfri"-bok, før jeg satte den pent tilbake i Harry Hole- samlinga i hylla borte ved TV'en. For det har seg nemlig slik at jeg for to år siden fant ut at jeg ville låne denne boka, etter å ha lest ferdig de to første bøkene fra samlinga. Hun rakk tragisk nok å gå fra å være 49 til 51 år før jeg i det hele tatt var kommet halvveis - og det gjør det jo nesten ekstra tragisk at jeg da etter å ha passet på den i så lang tid, klarte å krølle den til på en tilfeldig regnværsdag. Nå er ikke mamma den som blir lett sint altså - men jeg visste at tanken på å fortelle at "jeg har ødelagt boka di litt" likevel ville vært lettere om jeg først anskaffet en ny bok med samme utseende. Men den nye boka kunne jeg tydeligvis bare beholde selv. Så jeg sitter nå med en helt egen samling, i min helt egen bokhylle. For bokhylle fikk jeg av Belinda her om dagen. Pluss en haug av random ting hun hadde satt fra seg ved søppeldunken, fordi hun ikke gadd å dra det med seg til sitt neste hjem.



Lurer i grunn på hvor mye av mine eiendeler jeg har kjøpt selv. Kaseroller, wokpanne, CD-hyller, dvd-spiller, vannkoker, tepresser, knekkebrødboks, kopper og pledd - alt dette er fra seks forskjellige kolleger fra jobb. Stekepanner, strykejern og julepynt kommer fra bestemor. Filmer fra venninner. Brødformer, bord og sykkel fra ei venninnes foreldre. Vaffeljern og blender fra pappa. Sengetøy fra både bestemor, reservebestemor og Heitmann-familien. Skap og kommoder lånes fra sistnevnte familie. Ja, altså... Dere skjønner. Til og med kjøleskapmagnetene mine kommer fra bestemor, mamma og ei "tante" fra jobb. Når jeg tenker meg om kan jeg legge til "storesøster" fra jobb her også - for her om dagen fikk jeg nok en tilfeldig kollegagave, som da altså var en kjøleskapsmagnet. Små gleder altså, det liker jeg så godt :)



Er det bare meg, eller fortalte jeg dere nettopp om alt jeg eier, i hver minste detalj? Jaja. Samme kan det være. Noe må man jo ha å prate om som blogger, og det er da grenser for hva en kan klare å komme opp med når man skal variere informasjonen uke etter uke. Dere må nesten bare finne dere i å holde ut med det.

Mens jeg er i gang med denne oppsummeringen, kan jeg jo meddele at sykkelen min er stjålet. Jeg fikk an jo gratis, fra mi venninnes snille foreldre. Men det betyr ikke at det er mindre bittert å plutselig få den revet fra seg, etter fire år med utallige turer og reperasjoner. Greit, "revet fra seg" blir kanskje litt feil å si, sånn i og med at jeg ikke var tilstedet da dette skjedde. Men fader heller. Klaus (som sykkelen da het) hadde jo nettopp fått seg nytt sete, ny kurv, oppgradert girknapp, nyolja kjede og masse luft i dekka. Akkurat dèt gadd jo selvfølgelig ikke en halvrusa tjuvradd å bry seg om. Flaks at jeg har kommet så godt inn i gå-rutinene mine at jeg nesten ikke la merke til at jeg plutselig var uten sykkel. Det er forresten ikke bare gå-rutiner lengre - for da jeg skulle på nattevakt på fredag, presterte jeg faktisk å jogge disse 5,6 kilometerne. I regnvær. Det kommer seg, dere. (Det at jeg jogget i en jakke med altfor "kort" hette, som gjorde at det nysminkede trynet mitt ble spylt grundig med nedbør gjennom hele turen - det gidder jeg ikke snakke om).



Om noen skulle lure på hvordan jeg ser ut når jeg står klar til å jobbe, så er det visst cirka sånn her:


(Er så greit med kolleger som tar snikbilder når man er på sitt flotteste). Jeg innser at dette innlegget har fylt seg godt opp med tekst, og at det er på tide å runde av. Det er jo ikke som om jeg har gjort så himla mye interessant denne helga heller. Bortsett fra å steke vafler. For på lørdag kom Christine bussende fra Hellemyr for å besøke meg og katten i regnværet, og da måtte jeg nesten bare finne det ok å ta en av de altfor mange Toro-vaffelposene som lå i skapet (hei mor). Jeg har nemlig hørt at man aldri skal servere "bare svart kaffe". Oddbjørg sier i alle fall det. Jeg kjenner ikke Oddbjørg - har forsåvidt aldri møtt henne heller. Men jeg har hørt om henne, og da må det da være lov å nevne henne også. Jeg likte jo tross alt det jeg hørte - for mi bestemor kjørte jo samme holdning, selv om hun ikke sa det på den måten. Så da ble det vafler på besøket. Ble forsåvidt invitert med på "vaffeltur" på Odderøya i dag, men da måtte jeg nesten bare takke nei. Får da være grenser for hvor mye stekeos en skal la kroppen vandre rundt i! ...Neida. Jeg fikk fikk faktisk lov til å kalle det kaffetur, og ble derfor med denne gale engelskfamilien jeg har blitt kjent med. Mark's pappa og stemor har kommet på regnbesøk fra England også, så jeg kunne ikke tillate meg selv å gå glipp av dette gjensynet. Engelskfolk er fine! (Hør på min egen positivitet her, dere - er jo nesten skremmende).



Om noen skulle sitte igjen med en bekymra tanke om denne sykkelen jeg fortalte om, så fikk jeg forresten en ny en å bruke for et par dager siden. Av de samme som ga meg min forrige. Så det ordna seg. (Slapp av mennesker - jeg tar ikke så lett på det som jeg liker å gi uttrykk for - takknemligheten eksisterer i stor grad altså). Men nå må jeg gå - Samson trenger oppmerksomhet igjen.

Håper dere har hatt en fin helg, eller noe...

- V.

2 kommentarer

Anne-Grete

04.11.2014 kl.22:02

Festlig å lese og fint bilde fra Vollevannet!

Veronica Bremnes

06.11.2014 kl.17:54

Takk, Anne-Grete! Så koselig at du er innom :)

Skriv en ny kommentar