hits

Bollemennesker, mørkhuda og håpløshet

Det er fredag morgen, nærmere bestemt 14. November. Jeg er ganske sikker på at det er "valentines day" i det jeg trasker over det våte mørklagte torvet - og selv om jeg like etterpå kommer på at det er i februar, er jeg ikke særlig villig til å skifte mening. Den dagen har aldri betydd noe for meg i løpet av min tid på denne hersens jorda, så det spiller jo i grunn ingen rolle om jeg forteller meg selv at det er i dag eller en gang i februar. Hvor jeg har det fra, at kjærlighetens dag liksom skulle være i dag, vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller.

Klokken er 08:07, og jeg åpner døren til Dampbageriet hvor folk alleredet står linet opp for å spise seg ihjel. Jeg for min del hadde bare planer om å foreta meg et enkelt kaffekjøp, men det gjør meg likevel ikke noe å stå i denne køen. Folk må jo få bollene sine - jeg unner de faktisk det. Hadde jeg ikke brydd meg om mitt eget inntak, ville jeg antakeligvis spist meg gjennom hele bakeriet. Men jeg får altså omsider denne kaffen min, og setter meg ved vindusrekka i hjørnet av rommet. Sukettene jeg har på innerlomma (i viten om at enkelte steder ikke serverer det), må naturlig nok dras frem i smug. Hadde noen observert disse hvite små pillene jeg forsiktig slipper ned i koppen min, kunne jeg jo muligens blitt kasta ut for mistanke om selvdoping. Jeg vet ikke hvor nøye folk er på slikt, jeg.

Det faller regn fra den mørke himmelen. Ja, jeg liker jo det. Hadde det ikke regnet, er det slett ikke sikkert jeg hadde orket å dratt meg selv til byen. På et klokkeslett som dette drar jeg kun til byen om jeg har jobbet nattevakt og det i tillegg regner eller snør. Og slik var det altså i dag. "Hva gjør du i byen så tidlig da?", spurte nattevaktspartneren min etter å ha tilbudt seg å kjøre meg hjem. Hun tvilte på at noe hadde åpent, og lurte på om jeg måtte sette meg på rutebilstasjonen som eneste mulighet. Jeg måtte derfor opplyse henne om at dette bakeriet var åpent, og at jeg som regel brukte ventetiden til å sette meg ned for å drikke kaffe og observere mennesker. At dette gir meg inspirasjon til å skrive, la jeg også til. For det gjør faktisk det. At jeg fanger noens interesse med denne inspirasjonsskrivinga, skal jeg ikke skryte på meg - for jeg skriver jo tross alt bare om den faktiske byturen.



Det danner seg en ny armé med bollemennesker ved kassa, og jeg kjenner at jeg har et smålig behov for en ny kaffe. For å unngå ny kørunde, kler jeg på meg regnjakka og vandrer videre på jakt etter en ny kafè. Å spørre etter en ny kaffe på samme sted ville uansett vært for dumt. Ikke egentlig, det vet jeg godt - men for meg blir det likevel det. Så like i nærheten åpner jeg døra til Lauras kaffebar, hvor jeg drar av meg hetta og høflig ber om en kaffe. De har suketter på disken. Jeg smiler mens jeg takker.

Jeg setter meg i en småslitt sofa. Klokken blir omsider 09:30, og jeg innser at det plutselig bare er tretti minutter til jeg kan gå. Jeg har kanskje ikke fortalt det, men jeg skal altså på en garnbutikk. To nøster garn skal jeg ha. Hvilken farge vet jeg ikke. Da jeg var nordover i bestemors begravelse, lærte mi stemor meg såvidt å strikke. Dette er i grunn ikke noe poeng i å fortelle, for det er ikke jeg som skal strikke disse nøstene altså. Jeg kom nemlig over en luestrikker, og dette mennesket er så snill at hun skal strikke en til meg. Det kommer kanskje ikke som et sjokk når jeg forteller at det er en kollega. Muligens kommer jeg aldri til å kunne slutte å skryte av hvor snille kolleger jeg har - det kan jeg nesten på forhånd bare beklage for de som synes det blir for mye av det gode. Når jeg tenker meg om har jeg allerede en hjemmestrikket lue fra en kollega - men det er en annen kollega, og dessuten en annen farge. Vinteren er uansett på vei, og da setter nok den svære skallen min pris på litt forskjellig bekledning å velge i.



To mørkhuda mennesker kommer gående inn i den stille kaféen. De er åpenbart et par, og hun er selvfølgelig gravid. Jeg sier "selvfølgelig" da jeg føler at alle mørkhuda kvinner jeg møter på er gravide. Nå kan jeg muligens høres ufin ut, men det er overhodet ikke meningen. Jeg har ikke noe i mot hverken mørkhuda eller gravide - det er bare en tilfeldig observasjon jeg har gjort meg over lengre tid. Når det gjelder utlendinger har jeg forresten en sær trang til å smile til de. Jeg snakker ofte røft og negativ om "folk", altså om generelle folkemengder - men negativiteten er ikke den samme når jeg møter på enkeltpersonenes ansikt i denne mengden.

Til utenlandske smiler jeg kort, mens jeg inni meg sier; "Hei! Jeg er ikke en av de som har noe i mot deg, bare så det er sagt. Håper du har det bra her i landet, og si gjerne i fra om du trenger hjelp til noe". Til gamle mennesker smiler jeg mens jeg sakte og litt lengre, mens jeg inni meg sier; "Heei. Uten å vite noe om din historie har jeg stor respekt for deg. Du har levd et langt liv, og har nok mange flere livserfaringer enn meg. Kanskje er du sliten og ensom - så si ifra om det er noe jeg kan gjøre for deg, eller om du har lyst på litt selskap". Til rusmisbrukere smiler jeg svakt, mens jeg inni meg sier; "Hei du... Jeg liker ikke det du driver med. Du finnes ikke tøff som inntar all den dritten. Men om du er en av de som ønsker hjelp til å komme ut av det, har jeg faktisk respekt for deg. Ønsker du hjelp, er du langt på vei - og jeg vil gjerne (via det offentlige) hjelpe deg videre på veien. Et av de fineste parene jeg vet om, er tidligere rusmisbrukere. Du kan hvis du vil!".

Det høres jo helt patetisk ut - jeg skjønner det. Jeg har selvfølgelig aldri nevnt det til noen, hverken til venner eller de det gjelder. Kan jo ikke gå rundt som en halvidiot og fortelle folk at jeg står til tjeneste - da ville jeg nok blitt sett på som en wannabe jesuskvinne. Og det er jeg ikke. Dessuten er det ikke sånn at jeg har så sykt lyst til å dra hjem til en random åttiåring og hjelpe med husvask, eller prate meg ihjel med en narkis. Da kunne jeg jo bare meldt meg inn i frivillighetssentralen - så jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker disse tankene i utgangspunktet. Det får bare holde med de gangene jeg treffer på mennesker som åpenbart trenger hjelp der og da, for det hender det at jeg gjør. Men sånn ellers liker jeg ikke å snakke til fremmede. Bortsett fra duene i parken da, de snakker jeg til. Ikke med vilje, men jeg har tatt meg selv i å slakke ned tempoet mitt for å unngå å skremme disse stakkars fuglene. Deretter har jeg sagt "hei lille venn", og slengt fra meg en "god morgen" til duen ved siden av. Noen ganger har jeg seriøse problemer med å forstå meg selv. Men jeg er og blir det gale fuglemennesket. Selv da jeg hadde fugler i stua, kunne jeg finne på å bake muffins til fuglene på utsiden.



Klokken passerer 10, og jeg tar avskjed med denne kafèen også. To minutter senere går jeg inn som første kunde på Karmin, hvor jeg plukker med meg de to nøstene jeg kom for. Videre popper jeg innom en butikk jeg aldri har vært i, hvor jeg blir værende i overraskende tjue minutter - før jeg betaler for tre utvalgte produkter. 23-bussen min kjører fra meg, og jeg ser meg nødt til å hoppe på en vanlig buss som etterhvert setter meg av ved min faste matbutikk. Jeg tar et par skritt bortover veien, og innser at kroppen min befinner seg i en over middels kvalm tilstand. Jeg skjønner at en nattevakt med lite søvn, hvor jeg kvelden før klarte å sove èn av de fem sengeliggende timene, gjør noe med en. Det å da vandre rundt i byen, hive i seg overflod med kaffe, og fremkalle bilsyken med bussing - det er kanskje ikke så lurt. 

Nå er det jo ikke slik at det står om livet på dette tidspunktet, men i et par sekunder antar jeg at jeg aldri kommer til å klare å fullføre denne ti minutters gåturen jeg skal foreta meg. Ti minutter senere er jeg likevel framme hos mamma, hvor jeg stormer inn på dass for å tømme den sprengferdige kaffeblæra jeg har pådratt meg. På kjøkkenet befinner hun og mannen seg ved et koselig frokostbord jeg slår meg ned ved, og etter litt over en time kler jeg kroppen i regnklær igjen og vandrer ut på ny. Det skal sies at jeg ikke bor med enn en ti minutters gåtur unna de, men jeg klarer selvfølgelig å forbanne disse unødvendige bakkene som er laget oppover mot mitt nye hjem. På ryggen bærer jeg en passe tung sekk, og i hendene mine har jeg et sykkelratt jeg presser sakte meg sikkert fremover. Selvfølgelig kan jeg jo sykle, men det orker jeg ikke. I stedet velger jeg å se ut som en... Ja, jeg vet ikke hva. Noe lignende av hvordan jeg så ut 16. mai 2012.

Nøkkelen kan endelig settes i ytterdøra, og jeg puster som en flodhest mens jeg slenger fra meg sekken og vrir av meg det halvvåte tøyet. Egentlig skal jeg på lønningspils om en to-tre timer, men i stedet for å sove, setter jeg meg foran mac'en i stua. Dette blogginnlegget startes på, selv om jeg blir passelig oppgitt når jeg finner ut at jeg ikke har bilder som passer inn. Ikke det at disse blogginnleggene egentlig har noe særlig sammengheng i det hele tatt, men jeg vet av erfaring at det uansett er viktig med bildepauser mellom all denne svadateksten jeg produserer. Til tross for bildemangel nærmer jeg meg slutten på innlegget - men rett før jeg er ferdig, stopper jeg opp å skrive. "Jeg orker ikke dette", forteller jeg meg selv, og lukker skjermen. Beina mine bærer meg mot sengen, og jeg sovner før jeg rekker å tenke at jeg må sove.

"Hallo?", hører jeg plutselig i telefonen. Jeg har akkurat våknet av en telefonopprigning fra min kollega, og har allerede gitt fra meg noen ord jeg ikke kan huske. Det er han som sier "hallo?", ettersom jeg plutselig blir stille i det jeg er i ferd med å sovne fra hele samtalen. Jeg gir beskjed om at de bare kan starte uten meg på denne lønningspilsen (hvor de forsåvidt var klare til å spise middag), og faller tilbake i søvnen jeg så godt var i gang med. Dette holder jeg på med i en times tid, før jeg våkner igjen og hører en viss stemme i hodet som forteller meg at jeg har godt av å sosialisere meg litt denne fredagskvelden. Kroppen min får seg derfor en dusj, og jeg sykler avgårde til busstoppet hvor jeg setter fra meg sykkelen og går inn i en buss halvfull av mennesker.

Jeg møter på en glad og koselig kollegagjeng. Etter å ha blitt påspandert en brus, finner de ut at det skal spilles biljard. Det er god stemning. Men til tross for det, og det faktum at jeg var den siste som møtte opp, blir jeg to timer senere fortalt av meg selv at det er på tide å gå hjem og legge seg. Så jeg gjør det da. Klokken 21 en fredags kveld setter jeg, Veronica på 23 år, meg på bussen for å forlate bylivet. Nok en gang hopper jeg av ved matbutikken, plukker med meg sykkelen, og vandrer mot 1.40-senga mi som ikke har tid til å vente stort lengre. "For et menneske jeg er", tenker jeg i det jeg legger meg ned. Så sovner jeg, igjen.

- V.

2 kommentarer

Anne-Grete

16.11.2014 kl.00:12

1.40 seng?

Veronica Bremnes

16.11.2014 kl.00:41

Anne-Grete: mja? Reagerer du på størrelsen, eller måten jeg skrev det på? 140cm da, eller noe :p

Skriv en ny kommentar