hits

Himmelbursdag <3

Min frste tanke var at du skulle vrt der. Like etterp fortalte jeg meg selv at det var dumt tenkt, da du bokstavelig talt var midtpunktet. Deretter endret jeg tanken til at jeg skulle nske ingen av oss var der.

Fargene rundt oss var s fine - akkurat slik du hadde likt dem. S du de, kanskje? Noe inni meg liker tro at du gjorde det. Jeg liker tro at du s oss bre deg inn - det gjorde jeg nemlig med stolthet. Jeg liker tro at du s alle menneskene som mtte opp, og trene de felte for deg. Du betydde s mye, for s mange. Jeg liker tro at du s meg reise meg, og at du hrte ordene jeg fortalte. Jeg mente hvert eneste ett av de. Jeg liker tro at du hrte sangene som ble sunget og spilt, og at du smilte med lukkede yne mens du vugget hodet forsiktig frem og tilbake. Jeg savner se deg gjre nettopp dt. Jeg liker tro at du s ditt tre dager gamle oldebarn p benken - den lille jenta som kom etter at du dro. Jeg liker tro at du s oss bre deg ut igjen, at du s oss senke deg, og at du s de gule rosene du fikk etter eget nske. Jeg liker tro at det var du som ordnet det plutselige regnet (favorittvret) da vi nrmet oss slutten, og at du ogs ga oss solskinnet tilbake med det samme det var over. Jeg liker tro at du ble fornyd med din egen avskjed.



"Femten timer for sen", er tanken jeg sitter igjen med. Hadde jeg innsett alvoret litt fr, hadde jeg kanskje sluppet erge meg over at jeg ikke rakk det. Men hvem ville vel innse at du denne gangen skulle gi opp, etter ha kjempet deg tilbake gang etter gang. "Plutselig kan ho jo st der med vaskebtta", fleipet jeg til pappa. Vi lo litt av det, for det var jo det du hadde gjort tidligere - og det var selvflgelig det vi hpet p at du skulle gjre igjen. Men mens jeg befant meg i lufta mellom sr og nord, ble sannheten at du aldri mer skulle reise deg.

f lest denne beskjeden i et fly, sittende midt mellom to ukjente mennesker, var absurd. Jeg gjorde et typisk overrasket innpust, la vekk telefonen, og fortalte meg selv at det ikke var sant. Passasjerene hastet seg ut av flyet og inn mot Lagnes (Troms) flyplass - mens jeg automatisk fulgte etter uten tenke. Det sene klokkeslettet gjorde at jeg mtte vente til neste morgen med fly videre - s "falle sammen" denne kvelden, passet usedvanlig drlig. Sannheten ble derfor ignorert. Ikke bare denne kvelden, men ogs gjennom ukene som fulgte etterp. Jeg kan huske at jeg s langt tilbake som for fem r siden, kunne srge over tanken p at du en dag skulle bli borte - s n skulle innse at du faktisk var det, gikk nesten ikke an. Ikke da jeg fikk beskjeden, ikke i ventedagene, ikke i begravelsen. Ikke engang da jeg s deg.

Du var s kald. Likevel kunne jeg holdt hnden din i timesvis. Jeg vet at det finnes de som synes et slikt mte virker ekkelt. Skremmende ogs. Men samme hvordan du s ut, var det jo likevel deg - det visste jeg. "Det er okei at du ikke orket mer". Inni meg hadde jeg et nske om brle ut hvorfor du ikke kunne ventet, ettersom du av flere ble fortalt at jeg var p vei. Men det var selvflgelig ikke din feil. Dessuten var det en liten del av meg som tenkte at det var like greit at jeg var den eneste som ikke rakk en avskjed. N fikk jeg jo tross alt muligheten til ta den alene. Du hadde ikke kunne svart meg om jeg hadde rukket frem likevel. N kunne jeg si ordene jeg nsket, hviske deg sangen du elsket, og legge igjen smykket som var identisk med det jeg bar rundt min egen hals. Det fltes godt - selv om jeg skjnner at det for andre kan hres helt fjernt ut.

Det har alltid vrt frti r mellom oss. Tjue mellom deg og pappa, og tjue mellom pappa og meg. Du fyller r, og seks dager senere flger jeg etter for opprettholde denne frti rs forskjellen. Slik har det alltid vrt, men i dag skjnner jeg at det ikke lengre vil vre slik. I dag er dagen du skulle fylt 64, og p sndag fyller jeg 24. Men 64 blir du ikke, og jeg m dermed g videre i tallrekka uten deg. Det gjr vondt.

Tanken p at jeg aldri mer skal sette meg ned ved kjkkenbordet ditt og se deg smile, tar pusten litt fra meg. De gangene denne tanken plutselig slr meg, kan jeg kjenne at det vrenger seg innvendig. Jeg trekker pusten ekstra dypt. Det er jo helt naturlig - det miste, srge, og savne. Likevel kan jeg ikke helt forst hvordan det er mulig at denne smerten noen gang skal bli mindre. For meg fles det ut som den vokser. Skal det kanskje vre snn en stund? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at du ikke nsket sorg - men det er umulig unng nr et s betydningsfullt og godhjertet menneske som deg forsvinner.

Hvem skal n stille sprsmlet "har du ftt deg kjreste?" flere ganger i uken? Hvem skal n ringe meg klokken syv en hverdagsmorgen for nske meg en fin dag p jobb? Hvem skal n mase p meg om at jeg m begynne synge, eller melde meg p dansekurs? Hvem skal n stelle i stand familiemiddag nr jeg kommer hjem, og flere uker i forveien sprre hvilken mat jeg nsker? Hvem skal n sende meg uventa brev for fortelle at de er glad i meg? Og hva skulle du egentlig fortelle meg dagen fr de ikke fikk kontakt med deg? Jeg kommer antakeligvis aldri til tilgi meg selv for dette tapte anropet jeg aldri fikk gjort noe med. Men jeg lover ta vare p de gode minnene, slik du nsket.

Elskede bestemor, gratulerer med dagen - din aller frste himmelbursdag.

- V.

4 kommentarer

Therese

01.12.2014 kl.19:03

Helt nydelig skrevet Veronica. s fantastisk at ho fr feire himmelbursdag. Sorgen krever sin tid, sorgen kommer og i "blger" den ene dagen er den der, den neste ikke, frr s komme tilbake igjen. Men tiden legger alle sr. Ta vare p de gode minnene, de vil du alltid kunne ha. Og s har du bestemor i hjertet ditt. Nu sitt ho oppe i himmelen blant stjernene, kanskje ho kjre en tur med Karlsvognen, men ho ser ned p d e s stolt over d. Varme klmma <3

Veronica Bremnes

01.12.2014 kl.23:07

Therese: tusen takk for s mange fine ord. Du e god. Stor klem tilbake <3

Surra

02.12.2014 kl.00:32

Du e s flink me ord du Vero<3 kjempefint skreve. klm<3 e gla i d<3

Veronica Bremnes

09.12.2014 kl.15:22

Takk fineste surra <3

Skriv en ny kommentar