hits

Spionasje, jobb, mareritt, og Cæsar

Opptil flere ganger i uka kikker jeg inn vinduet til en mann. Det er snakk om et kjøkkenvindu, til en eldre mann over pensjonistgrensa, altså. Jeg mener ikke sånn ekkel spionasje dere trenger å tipse politiet om, men altså... De gangene jeg går hjemover eller hjemmefra, og kommer til svingen som er cirka sju minutter unna dørstokken min, passerer jeg huset til denne gamle mannen. Jeg vet forsåvidt ikke om det er hans hus engang - jeg kjenner han jo ikke. Men han sitter i alle fall der ved kjøkkenbordet 90% av gangene. De gangene han derimot ikke sitter der, kan jeg i det minste se en tallerken eller to, så jeg skjønner at han har spist eller skal til å gjøre det. Noen ganger er han helt alene, og andre ganger kan jeg observere en dame i andre enden av dette bordet. I går var det faktisk to damer der. Jeg har ingen anelse om det var datter og kone, datter og barnebarn, eller rett og slett bare to hjemmesykepleiere. Men jeg tok meg selv i å bli glad over selskapet han hadde under måltidet sitt. Ingen liker vel tanken på at gamle mennesker er ensomme. Men etter å ha sett ned på dette vinduet ukentlig i de seks månedene jeg har bodd i Tretjønnveien, innser jeg at det kanskje er på tide å slutte å "se til" dette mennesket jeg ikke kjenner. I går begynte jeg nemlig å undre over hva jeg kom til å tenke den dagen det er helt mørkt der. Og det får da være måte på hvor mye en skal være nødt til å tenke på her i verden.

Jeg blir visst bare rarere og rarere med tiden. Faktisk så aner jeg ikke hvorfor jeg gir dere denne meningsløse informasjonen, men jeg kom ikke på noen andre måter å starte innlegget på. Hvis noen lurer på hvordan jeg ser ut når jeg går hjemover fra jobb, så er det visst sånn her:

Før jeg går hjem fra jobb, ser jeg visst litt mer fargerik ut. Eller, fargerik og fargerik. Grønn, i det minste.

Da jeg forresten la det bildet over her ut på en engelsk side jeg bruker, fikk jeg kommentaren; "Your work is making flying carpets? Cool!!". Jeg svarte bare ja. Og i tillegg til å lage flyvende tepper, har jeg også et talent når det kommer til å være prøvekanin for sykepleierstudenter. Det ser cirka sånn ut:

Og de gangene jeg velger å ta bussen til jobb (i stedet for å passere den gamle mannen), men mister den, ser jeg sånn ut:

Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men for all del; "fake it to make it". Mens vi snakker om jobb kan jeg jo også fortelle at jeg fikk en forsinket julegave av en kollega på fredag. Veldig koselig - spesielt den vedlagte lappen:

Jeg elsker jo lapper fra folk, så jeg har selvfølgelig hengt den opp. "Din ekle lille mensenjente", kaller hun meg på norsk... Er det rart jeg sliter med mareritt, tenker jeg. For det gjør jeg. Egentlig er jeg jo vant til det, men nå er jeg inne i en sånn periode der jeg husker tusen detaljer av maretittene når jeg våkner, og en sjelden gang velger å kontakte noen for å få bekreftet at jeg faktisk lever i den virkelige verden. Så fredag kveld sendte jeg sms til to av mine nærmeste; mamma og mitt søskenbarn, Maiken. Jeg la ut i det vide og det brede om dette marerittet, hvor jeg oppdaget at det rant blod av meg. Da jeg så meg i speilet var 1/5 av skallen min borte, og jeg hadde med andre ord et svært hull i hodet hvor jeg kunne se min egen hjerne. Det var ingen hjelp å få - alt var mørklagt, og de jeg snakket med i telefonen trodde meg ikke. I tillegg kom det haugevis av ekle innsekter ut av sprekker i badeveggen, og insektssprayen som jeg brukte måtte jeg etterpå dusje vekk fra hullet i hodet mitt. Det gjorde meg ingenting å vite at jeg skulle dø, men jeg var visst himla redd for den store smerten jeg visste jeg kom til å få når hjernen skulle begynne å bli spist opp. Men da jeg møtte mamma og Trond, fikk de meg til å innse at jeg faktisk ikke hadde noe hull i hodet, og at jeg bare hallusinerte. Så jeg hadde jo egentlig ikke vondt. Men uansett; grusom drøm, ikke sant (...). Og så er dette svaret jeg får:

Bildene til høyre illustrerer selvfølgelig uttrykket jeg hadde da Maiken svarte, og hjernen min som jeg kunne se i drømmen. Nå skal det sies at jeg etterhvert kom på at den andre kjerringa var i selskap, men da hun endelig svarte, takket hun for en "spennende historie". Makan til mennesker altså. Den eneste jeg kan regne 100% med, er Samson. Muligens fordi han vet at jeg alltid kommer til å gi etter for å klø han i skallen. Her om dagen kom han inn i stua, mjauet mens han stirret meg inn i øynene, og ventet til jeg reiste meg før han gikk mot kjøkkendøra. Dette til tross for at både mamma og Trond allerede satt på kjøkkenet, fordi han vet at jeg er dum nok til å gjøre alt for han. Noen ganger henter han meg oppe for at jeg skal bli med han ned på soverommet og åpne persiennene så han kan se ut av vinduet. Men jaja, han ler i alle fall ikke av marerittene mine...

Jeg merker at jeg ikke akkurat går inn for å fremstille meg selv som et smart og oppegående menneske på denne bloggen - og jeg tror ikke jeg gjør det noe bedre ved å fortelle dere at jeg har gått på Hotel Cæsar-smellen igjen. Det er så mye lettere å bruke tid på å begymre seg over Pelle som ikke finner datteren sin etter en båtulykke, eller om Mie kommer til å takle at Albert pusser opp Arnfinn's leilighet. (Jeg er bare på sesong 30 av 31, så dere som vet dette må være stille). Alt jeg har gjort i helga utenom nattevaktene, er å følge med på dette. Tidligere i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge for dere da, men så fikk jeg nok en gang et akutt behov for en sovepause. Det har en tendens til å skje midt i et blogginnlegg, fordi jeg kjeder meg sånn av min egene ord. Menne... Sånn ellers synes jeg det er ganske ok med snø. For snø har vi endelig fått tildelt her nede på sørspissen.

Adjø, og fortsatt god søndag.

- V.

2 kommentarer

Raymond Hildonen

12.02.2015 kl.11:44

fornøyelig lesning. Stå på å blogg :))

Veronica Bremnes

06.03.2015 kl.00:09

Tusen takk, Raymond :)

Skriv en ny kommentar