hits

Vår, livet på galehus, og annet fjas

For noen kvelder siden befant jeg meg alene i skogen, hvor jeg listet meg bortover gresset som en vektløs mus, mens jeg lot iphonen's lommelykt vise meg hva den var god for. Jeg hadde nemlig fått øye på en (hold dere fast) krokodille!!! Denne måtte jeg jo ta bilde av så folk skulle tro meg, ikke sant. Altså, det var jo såvidt jeg trodde meg selv! Problemet var bare at jeg etter fem minutter med blitz-problemer innså at jeg var i ferd med å ihjelfotografere en trestubbe. (...) Ikke si det til noen.

Bildene over her er de jeg ventet med å vise dere til "neste gang", som altså er nå i dette øyeblikk. Plutselig sang våren for full hals, og med to middelaldrene solglade mennesker rundt seg, er det ikke bare bare å sitte fullt påkledd i sofaen med katten på siden og dataen foran seg. Er jo "så viktig å benytte seg av solstrålene og den gode lufta", ikke sant. Så etter å ha blitt servert kaffe, dro jeg på meg sommerkjolen og tok for meg litt lesestoff. Mamma og de går jo derimot rundt og brøler til hverandre at "HERREGUD DET ER SOL, SKAL VI IKKE GJØRE NOE RUNDT HUSET???".

Hehe, nå lo jeg av min egen setning og forestilling om at de faktisk gjorde nettopp dette. For det gjør de ikke. De brøler i grunn aldri. Men altså...

Ja. Jeg ser jo at beina mine ikke akkurat har vondt av litt solskinn. Men etter denne "fantastiske vårdagen", måtte visst tøyet på igjen. Jeg satt ute likevel da, det skal sies. Etterpå forbannet jeg solen litt fra soverommet, fikk trøst av Samson, og konkluderte med at sola i det minste gjorde blomstrene verdige å ta bilde av.


Etter å ha forlatt Heitmann's, tilbrakte jeg helga på Justvik. Som syklist satte jeg veldig pris på å få favorittværet mitt tilbake - selv om jeg skal innrømme at det var over middels ok å sette seg i en varm jacuzzi etter en kald regndag.

Så fant jeg plutselig ut at jeg skulle besøke meg selv, da - hvor jeg brukte tiden til å vaske filler og spise is, i et særdeles nydelig outfit. Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke er moteblogger...


Etter å ha spist meg ihjel på is, spiste jeg meg ihjel på Egon.

Så havnet jeg på galehuset.

Neida. Eller jo, jeg gjorde det altså - men det er ikke direkte et galehus. Bare nesten. Har i alle fall vært her siden forrige mandag, og gjort cirka dette:

Stått opp 08:30 hver dag, lest avisen, fargelagt, og spist meg ihjel. Det med 08:30 er forsåvidt frivillig på lørdager og søndager, men jeg har visst tillatt meg å bli vekket på dette tidspunktet på "fridagene" også. (Tror det er første gang i historien at jeg har stått opp så tidlig på en lørdag og søndag uten noe som helst formål). Og når det gjelder lunsjen finnes det i grunn også en slags frivillighet, sånn når det kommer til valg av type gryn altså... Med mindre de ansatte finner på noe "gøy", da. Dette gjorde de sist helg, noe som førte til at jeg alene ved kjøkkenbordet kom på min helt egen "alle barna"-vits:

Kjempegøy. Så er det selvfølgelig de sørgende delene, da - som da jeg fra forrige opphold hadde glemt hvordan lysbryterne fungerte, og måtte gjennom en hel natt i denne stormbelysningen:

Livets store problemer, der altså. Ellers har jeg farget litt til, kost meg med med ei fem uker gammel prinsesse, gått tur i regn, og gått tur i mørket.

Lykkelig som jeg er, har jeg naturlig nok gitt fra meg mange smil også. I alle fall da jeg oppdaget at de hadde tatt i bruk kjøleskapmagneten jeg etterlot meg i takkekortet da jeg forlot de i desember.

Nå kan det jo hende at de "ikke hadde noe valg", ettersom jeg plutselig kunne dukke opp igjen - men jaja, det varmet hjertet mitt likevel. Det samme gjorde Samson da jeg var på overnattingsperm hos mamma og de. Men det er jo ikke noe nytt - det at han varmer hjertet mitt, altså.

På det siste bildet ser han riktignok sur ut - men det er jo ikke alltid så lett å dele en enkeltseng, det må han nesten bare finne seg i. Noe jeg derimot må prøve å finne meg i, er maset fra strømleverandøren min.

Blir helt oppgitt av slikt.

Dette oppgitte bildet ble tatt da jeg fredag kveld innså at det var... Ja, fredag kveld, og jeg befant meg i en stusselig sykehusseng. Heldigvis gikk jeg ut på leting etter en potensiell date, og det fant jeg jaggu meg i elva.

Søndagen dro jeg på besøk til Gunn og Magne - foreldrene til mi gode venninne, Marte. Akkurat dèt virker kanskje for noen litt merkelig, med tanke på at Marte har flyttet raua si til København. Men sånn er det bare. Det var nemlig disse menneskene som var de første "voksne" til å passe på meg her nede. Inni den "passe på" fulgte det forresten også med en sykkel. Sykkelen som for et år siden ble stjålet på et busstopp. Så fikk jeg en ny av Belinda, som hadde fått den av Gunn og Magne. Sååå punkterte jeg her om dagen, og til tross for et tappert lappeforsøk fra Trond, er hjulet like flatt. Denne kan selvfølgelig leveres inn, men nå har jeg liksom fått min tredje sykkel fra disse menneskene. Ikke si det til noen, herregud. Fikk kanelboller og jorbær også. Og en hyggelig skogstur, om det er av interesse å vite.

Etter en avsluttende skogstur i baneheia, møtte jeg Ronja ved Bellevue, før vi gikk videre til Odderøya.

Der var jeg hoppende glad, ser dere. Ser i grunn sykt lykkelig ut, om jeg skal si det selv - så jeg vet ikke helt hva jeg gjør på psykiatrisk (...). Men på mandag stod det faktisk i ukeplanen min at det var på tide å snike seg tilbake på jobb, etter flere ukers hjernetørke...

Javel, så har jeg kanskje tatt i bruk sinnarynkene mine også - men det er bare fordi jeg fortsatt er i tjuefemårskrisa mi. Når jeg tenker meg om er det nøyaktig et halvt år til jeg fyller 25, men jeg bare elsker å ta sorgene på forskudd. Så elsker jeg behandlere som kan servere meg en smågodtpose med variasjon av humor og seriøsitet. Det kan i alle fall Åshild. En sykepleier, altså. Vi hadde fellesstua for oss selv en hel kveld, og benyttet anledningen til kjas og vas - hun med strikketøy i hendene, og jeg med kryssord i fanget. Etter to timer med dette reiser hun seg opp og utbryter; "Nei, nå må jeg ha en kaffepause. Du tar hintet, sant? Jeg er utslitt etter å ha sittet her med deg. Helt svett!", før hun tydelig tørker seg i panna. Elsker det. Skal visst ikke mer til for å glede en drittunge som meg. :)

Ja, så har jeg fått meg nye tøfler. Slikt er jo viktig nå som vår og sommer nærmer seg, kan dere skjønne. Fant de i ei sånn billigsjappe der alt er på salg, ikke sant. Og egentlig kostet de 150kr på salg... Men mannen i kassa var uklok nok til å si "hva kostet de, det var vel 79?", før han antakelig gikk for ordtaket "den som tier samtykker", siden jeg ikke sa et ord og han likevel tastet inn "79,-". Sånn kan det gå. Jeg skulle kanskje sagt noe, men nå valgte jeg altså å unne meg nok en stor glede i mitt liv. (...)

Dere er sikkert stappmett på både ironi og sarkasme, men det må dere bare tåle. Det jeg derimot kan omtale som en stor glede i mitt liv, uten ironi, er mi nye lille "superkusine". Fikk enda mer babykos i går, og det er så koselig! Er selvfølgelig godt i gang med å lære henne det viktigste av alt; nordnorske julesanger.

Jada.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar