hits

Lista, avskjed, 17. mai, katteprat, og Flekkerøy

Helt fra jeg var et kortklipt supersjenert barn, har etternavnet mitt gjort at folk har stilt halvnysgjerrige spørsmål om min tilknytning til Kari. Som dette kortklipte barnet reiste jeg for eksempel jevnlig fra Båtsfjord til Tromsø for å besøke min biologiske mor - noe som medførte at jeg som UM (uledsaget barn) ble såpass kjent med personalet på Langnes flyplass, at de på et tidspunkt ropte "næmmen e det ikke ho Kari Bremnes!" da jeg kom ut av flyet. Jeg antar at det er på grunn av dette, alle spøkene altså, at jeg aldri har hatt bry til å høre en eneste strofe av Kari's verk. Men så er det en tid for alt, har jeg hørt - og det var det visst i dette tilfellet også. For et par år siden så jeg en dokumentar med henne, i fjor så jeg enda en - og nå er det jaggu meg Kari som vugger tankene mine til ro når jeg på kveldstid tenner lys og drikker kaffe alene i kjellerhula mi.

Det er en tid for alt, ja. I dag innså jeg i alle fall at det var tid for å blogge, ettersom det visstnok er to og en halv uke siden sist. Det var en torsdag kveld, det. Jeg befant meg på "galehuset", hvor jeg skulle tilbringe min siste helg. En helg som viste seg å gi meg ekstra gode minner, da Borghild (ansatt) valgte å ta oss med til Lista, hvor vi blant annet besøkte fyret. Og i toppen av dette fyret kunne jeg jo se helt til verdens ende! Vel, i det minste til langt uti havgapet, da. Og ned på uendelige mengder gresstrå, hvor Borghild ble til en pitteliten prikk nedi hjørnet...

Ikke bare kunne jeg se ned på henne fra fyret - men også fra et gigantisk tre i en fortryllet skog. (Creds til mi venninne, Ronja, som har lært meg å like treklatring). Men sånn bortsett fra i disse tilfellene, ser jeg opp til Borghild, altså. Hun er et fargerikt menneske, og hadde i grunn gjort seg bra som Farsund/Lista-guide ;)

Tror fint jeg kan beskrive denne skogen med "grønt så langt øyet kan se". Og da vi kom ut av det grønne landskapet, fikk jeg fylt opp dyrehjertet mitt også.

Og jada - selv om jeg er fryktelig glad i å være negativ, så kan jeg visst smile av vakker natur.

Om noen skulle stusse over merkelig form på jakka, er det bare fordi jeg etter mange bestemte "jeg blir ikke med!"-svar, plutselig ble med på tur likevel - hvilket resulterte i et ugjennomtenkt tøyvalg, som Borghild da fikset med å gi meg vesten sin. Ufattelig interessant info, hæ? Jada.

"Jeg blir ikke med!" høres sikkert ut som en sur setning - men som dere sikkert vet, så er det ikke lov å være sur når man er ute på tur...

(Mange bilder lånt fra medpasienter).

Så ble det plutselig mandag, da. Mandag som betød hjemreise, og slutten på to fine uker rundt gode mennesker. Slutt betyr som oftest avskjed, og avskjed er for hjertet mitt et hat. Men så var jeg så heldig å få med meg litt solskinn fra Åshild, glade farger fra en medpasient, og en strikket klut fra nok en snill ansatt. Og da jeg kom hjem på rommet hos mamma, fant jeg en hilsen fra en kollega som hadde sydd meg en toalettmappe! Åh, enkelte mennesker altså <3

Uken som fulgte etter mandagen, tilbrakte jeg med Samson og blomstene, mens mamma og de endret hudfargen i varmere strøk. Jeg dro på jobb og så kirsebærtrærne blomstre, vandret rundt på Gimlekollen, og deltok på avskjedsfest for min skjønne kollega som dessverre (for vår del) flytter til verdens ende.

Plutselig var herr og fru Heitmann tilbake, og før jeg visste ordet av det var det på tide å rope hurra!

Til tross for vår ikke-biologiske relasjon, fikk vi ved et uheldig bilde like øyne på bildet under her, ser dere... En annen uheldighet som oppstod, var da jeg skulle knipse et bilde av en kollega på andre siden av gata, og en forvillet same selvfølgelig måtte ødelegge det hele. Og så var det været, da. Sånn for sikkerhetsskyld var vi liksom innom både sol, regn og hagl. For ikke å snakke om kulde. Smerte fikk jeg jaggu også kjenne på, da jeg etter borgertoget var sikker på at jeg kom til å miste begge beina mine. Skoene som ble kjøpt to dager før og som passet i butikken, passet plutselig ikke da 17.mai-stasen skulle på, og måtte derfor tilpasses både her og der. Dette var tilpasninger som gjorde at jeg ble nødt til å vandre i noen altfor store joggesko da jeg skulle videre til nattevakt. Og altså... Det var ikke uten grunn at jeg valgte gjennomsiktig pose da jeg iført kjole og joggesko skulle bære de hvite skoene i hånda - så folk i det minste kunne se at jeg hadde sett rimelig ok ut.

Jah. Sånn ellers har jeg fått kjærlighet fra Samson, spandert nye kaffekopper på meg selv, invitert nabokatta på kveldsmat, og vært enig med Samson i at det er helt ok med helg.

Fredag var altså en sofadag i regnvær. Men på lørdag hilste jeg på Flekkerøy - noe jeg valgte å kalle "kjærleik ved fyrste augekast". For et vakkert sted! I timesvis var jeg ute på denne øya, sammen med ei herlig jente som viste meg rundt - og som etterhvert tok meg med på grilling hos familien :)

Eneste ulempen var at jeg var smart nok til å kjøpe ei sjokolademelk da vi handlet til piknik - og siden melkeprodukter helst skal være kalde, var det visst et uheldig kjøp, ettersom vi skulle foreta oss lang gåtur i solskinn først. Flaks at havet er kaldt da, tenkte vi...


Da søndagen kom våknet jeg til det sjokkerende klokkeslettet "13:10", og hatet meg selv for å ha glemt å sette på vekkerklokka (som jeg vanligvis alltid gjør, for å unngå å sove lengre enn 11:30). Men etter et par timer med sofafurting, kom tante på besøk med lille Alvilde - og med disse to rundt seg går det faktisk ikke an å furte. I alle fall ikke da tante hadde med vaffelrøre, og jeg kunne ta i bruk vaffeljernet fra pappa - i tillegg til å få en haug med babykos.
Etter dette besøket hentet jeg hunden Lucky hos den engelske familien, og fikk gleden av enda mer vakker natur. Og takket være Lucky ble jeg vekket mye tidligere enn 13:10 i dag, og fikk deretter sett de engelske barna da jeg leverte han tilbake. Ellers har jeg befunnet meg i kjellerhula mi, hvor jeg har sett Frikjent, drukket kaffe av en barndomskopp, og innsett at jeg egentlig har en ok utsikt om jeg bare reiser meg og ser ut av vinduet.

Men en skal jo ikke behøve å reise seg for å se ut av vinduet - bare sånn for å fylle opp med litt negativitet her...

- V.

6 kommentarer

Jeanette

26.05.2015 kl.00:20

Første gang jeg er innom bloggen din og jeg må ærlig innrømme at jeg ble helt trollbundet! Du skriver så vakkert og levende og all bildebruken gjorde at jeg på en måte følte at jeg var på tur med deg. Definitivt ikke den siste gangen jeg er innom her. Håper du får ei fin uke og at jeg ser deg innpå bloggen min en gang også.

Mvh Jeanette

Annwigdismyhre

26.05.2015 kl.00:57

Takk for denne fine bloggen din som gjør det mulig for en frossen tante i nord og følge deg på dine stier, Hadde det bare vært å sette seg på flyet, hadde æ flytta sørover æ og, flotte weronika, skulle ønske æ hadde kunnet vært med deg på ordentlig. Du er flink å få mye ut av dagene

Ingeolafsen

26.05.2015 kl.03:16

Ælske det du skriv :)

gunn

26.05.2015 kl.07:19

Nydelig innlegg, Veronica- du skal se det blir du som blir guide for mange heretter, med alle de fine stedene du har bilder og velskrevne tanker om.... Kom snart innom igjen, alltid kos å se deg <3

Iselin Renée

26.05.2015 kl.15:40

Veldig fine bilder :)

Veronica Bremnes

28.05.2015 kl.11:35

Jeanette: nei så koselig - tusen takk for fine ord! :)

Ann-Wigdis: koselig å høre, tante - tusen takk <3

Inge: æ ælske dæ, glæde mæ te vi ska gifte oss :)

Gunn: åh, tusen takk! Så koselig. Det vil jeg gjerne - alltid koselig å se deg også! <3

Iselin: takk :)

Skriv en ny kommentar