hits

Det første året uten deg

18/09/15.

I drømmenes verden, er du ofte. Du smiler varmt til meg, og jeg svarer ved å klemme ditt myke kinn. Familien er samlet, og en middag klargjøres. Iført ullsokker og ditt sorte løstsittende skjørt, kokkelerer du med syv-åtte forskjellige kasseroller. Egentlig hadde du ikke behøvd så mange, men vi vet alle at du ønsker å servere varianter så alle rundt bordet får det de liker best. Bare kålrabien opptar to kasseroller - èn til den hjemmelagede versjonen, og en annen til den som lages av pulver. Hovedretten er kjøtt, men barna må selvfølgelig få pølse. Ja, du og onkel også, da. Og ikke så lenge etterpå, er det tid for dessert. Noen av barna har forlengst klaget over at de er "mette" - men så har vi jo lært at de alle har en egen "desserttank". Snerken på vaniljesausen går rett til pappa - mens noen av oss hjelper til med å bære ut både gelè, sjokoladepudding, og mandelpudding. Du setter deg som vanlig i enden av spisebordet, og pappa sitter på sin faste plass i den andre. Resten av oss er hakket mer fleksibel, mens barna får sitt eget sofahjørne. De har i grunn ikke noe valg akkurat der - for selv om vi er en liten familie, er vi likevel nok barn til å fylle sofaen din.

Plutselig blir det stille. Familiehyggen viskes vekk, og du sitter i en krok, helt alene. Du gråter. Og jeg som aldri har hørt deg gråte før, hva skal jeg nå gjøre? Og hvor ble det egentlig av håret ditt? Du er annerledes. Det glade smilet ditt overskygges av tristhet. Jeg skjønner at du er syk, men det jeg hører, er verre enn som så. Du tar farvel. Jeg forstår det ikke, og begynner umiddelbart å gråte. Jeg klemmer deg hardt, hyler ut flere lange "neeei!", før jeg fortvilet prøver å få tak i hjelp. Men uansett hvor høyt jeg roper, er det ingen som kan høre meg. Blikket ditt er tomt. Telefonen jeg prøver å ringe med, nekter å samarbeide. Jeg står plutselig uten både telefonnummer og internett. Familiemedlemmene som akkurat var der, er borte. Ingen ser meg, ingen hører meg. Vi er alene, du og jeg - og jeg innser at jeg snart kommer til å stå igjen uten deg.

Jeg våkner opp. Drømmenes verden er over, og jeg blir straks lettet over at det hele bare var en drøm. Sekundet etter innser jeg at selv om drømmen var voldsom, er slutten likevel den samme. Du er faktisk er borte fra denne verden, og det finnes ikke en eneste ting jeg kan gjøre for å endre det. Det stikker. Jeg kan kjenne en ikke-eksisterende klump av den sylskarpe varianten, som sammen med pusten trekker seg nedover halsen, og fyller lungene så mye at det verker i brystkassa. Den når hjertet, og i et par sekunder kjennes det ut som jeg er i ferd med å kveles. Så kommer følelsesbølgen. Sinnet. Savnet. Sorgen. Samvittigheten.



Jeg tenker på alt. På hvorfor akkurat du, måtte dra så tidlig - du som ville alle godt, som ga en hjelpende hånd til de som ikke hadde, og som smilte deg gjennom dine utenkelige smerter. Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan tenke slik - at jeg på ingen måte har lov til å kalle det urettferdig at nettopp du måtte gå. For når alt kommer til alt, er det ingen som fortjener å dø før noen andre. Alle har sin tur, og på hvilket tidspunkt den kommer, kan ingen styre. Men det å sitte igjen i viten om at dette er noe jeg bare er nødt til å akseptere, er fryktelig vanskelig.

Jeg tenker på alt jeg skulle gjort, og alt jeg skulle sagt. På reisen til Bergen vi snakket om å ta, bare du og jeg - men som vi skulle vente med til det klaffet bedre. Vi skulle aldri ventet, for jeg hater meg selv for disse ønskelige reiseminnene jeg aldri kommer til å få. Når sant skal sies, hater jeg meg selv for en hel del. For fotoalbumet jeg for to år siden startet på, men som jeg tenkte at jeg heller fikk gi deg neste jul. Det ble aldri noe neste jul. Jeg hater meg selv for brevene jeg sendte så altfor sjeldent. For telefonsamtalene som fikk større tidsmellomrom, fordi jeg plutselig fikk mitt eget liv - og for at jeg på grunn av dette, lot deg tro at jeg var mindre glad i deg. Det var jeg overhodet ikke. Men for deg som var vant til å prate med meg annenhver dag, var dette vanskelig å forstå.

 "Jeg vet bestemoren din betydde vanvittig mye for deg. Selv om jeg aldri har møtt henne, så føler jeg at jeg kjenner henne!". Dette var ord fra en venninne, etter din bortgang. Jeg snakket altså mye om deg etter jeg flyttet, og la ikke skjul på at du var den jeg elsket høyest i denne verden. Jeg hadde kollegaer som stadig spurte hvordan det gikk med deg, og noen som til og med ba meg hilse, selv om dere aldri hadde utvekslet et ord sammen. Jeg tenkte på deg gjennom hverdagene mine, og planla en hel del vi skulle få tid til å gjøre sammen. Jeg ville gjøre alt for deg, bestemor. Likevel føler jeg at jeg ikke gjorde noenting. I stedet sitter igjen med så mange spørsmål.

Hvorfor kom jeg på spontanbesøk da du var innlagt året før du døde, men ikke da du faktisk var i ferd med å dø? Jeg glemmer aldri fjeset ditt da du plutselig så meg i sykehuskorridoren. Du var så glad, og så rørt. Hvorfor overnattet jeg ikke oftere de få gangene jeg var hjemme? Jeg vet jo at vi alltid koste oss da, til en behagelig bakgrunnsmusikk mens vi spilte kort, mimret og lo. Hvorfor tok jeg meg ikke et friår og bodde med deg? Selv om tanken var en smule urealistisk, vet jeg at jeg aldri ville angret på det i ettertid. Hvorfor tok vi ikke flere bilder? Jeg ble riktignok ikke ferdig med albumet til deg, men jeg skulle gjerne hatt flere fotominner. Hvorfor nektet jeg å innse at du skulle dø? Vi snakket om det, men jeg klarte aldri å tro helt på det, før det var for sent. Det hender fortsatt at jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er sant.



Jeg satt på trappa di i sommer, og tenkte over alle disse spørsmålene. En sen julikveld vandret jeg alene ned mot bukta, kastet et blikk på ytterdøra di, og lente hodet mot det kjølige rekkverket. På øret spilte jeg musikk fra den flere år gamle spillelisten på Spotify som jeg har navngitt "bestemor". Den er fylt med musikken du alltid hørte på, og som jeg altså vokste opp med. Jeg hører ofte på denne listen - det har jeg i grunn gjort i flere år. Selv om det er litt vondt, liker jeg å tro at vi liksom hører på den sammen. I hvertfall da jeg denne kvelden var på besøk hos deg. Jeg skrev til deg også.

"Jeg vil bare at du skal åpne opp døra di, bestemor. Åpne døra og be meg inn på en kopp kakao og en runde kortspill. Spille den gamle musikken for meg, mens du nynner og svinger med skjørtet. Spørre om jeg er sulten, og tilby meg ullsokker på bena, selv om det er sommer. Fortelle meg at det er sent, og at jeg gjerne kan låne en pysjamas og krype under dyna. Det er sent og kaldt, men du kommer ikke til å åpne døra, gjør du vel? Gresset gror foran trappa di. Jeg hater det."

Døra forble lukket, og jeg gikk tilbake til pappa. Et par dager senere låste vi oss inn sammen, og jeg vandret stille gjennom alle rom, som om fantasien min håpet at du skulle sitte og vente i et av de. Det gjorde du ikke. Jeg gikk bort til stuevinduet, la hendene forsiktig i vinduskarmen, og lot øynene hvile i synet av havet. Havet og fjæra som jeg så daglig gjennom hele min barndom. Det var der vi plukket steiner sammen, som vi etterpå laget figurer av. Der vi kastet flyndre, og der du holdt meg i hånden mens jeg hoppet fra stein til stein. Det var også der du ba meg love å aldri gå alene uten en voksen - et løfte jeg visstnok var fryktelig bestemt på å holde, ettersom du hadde overhørt mitt "nei!" til venninner som prøvde å overtale meg med dit. Men jeg hørte jo på deg, bestemor. Det er jeg glad for. Du har lært meg så mye. Jeg savner å høre dine kloke ord, fra din rolige stemme.



Det første året uten deg har gått. I dag, 18. september, er det et helt år siden vi tok et siste farvel. Et år siden jeg stilte meg foran forsamlingen i kirka og talte, uten en eneste tåre. Jeg kan enda ikke forstå min egen reaksjon på din bortgang. De fleste, inkludert meg selv, hadde nok trodd at det skulle knekke meg. Men den "store knekken" kom aldri. Jeg ble bare tom. Akkurat dèt har etterlatt seg en ekkel følelse - det at jeg blant en haug av gråtende mennesker, ikke var i stand til å vise den samme sorgen. Men når det er sagt, har den kommet jevnlig gjennom hele dette året. Å si at jeg tenker på deg hver eneste dag, kan virke litt klisjèaktig - men så er det altså det jeg gjør. Rundt meg har jeg minner av deg i alle slags varianter. Kjøleskapmagneter, bøker, pyntegjenstander, reflekser, smykker, stekepanner. Til og med dyna og puta mi, og sengesett som skal trekkes over. Og disse bamsene da - kaninbamsene jeg og lillesøster lekte med som barn, som fikk egen hylle på soverommet ditt, og som du ba meg ta vare på etter din tid. De får meg til å smile.
Utendørs tenker jeg på deg når favorittværet vårt drypper ned fra himmelen, og også når sola som du likte varmen fra, skinner. Jeg tenker på deg når jeg ser vakre blomster jeg vet du hadde stanset ved, og når snøen glitrer fra seg "alle slags farger", som du lurte på om jeg også klarte å se. Det er så mye som minner meg om deg. Noen ganger er det slitsomt, men for det meste bare fint. Jeg vil jo ikke glemme deg.

Det sies at savn kommer i bølger, og det gjør det absolutt. Noen ganger kjenner det ut som disse bølgene prøver å drukne meg, og i et par sekunder tenker jeg at jeg faktisk ikke holder ut. Men så puster jeg likevel. Følelser kan ikke være konstante. Kroppen passer på å ta pause. Og så går liksom livet videre av seg selv. Det er rart. Rart at tanken på å miste deg var det verste jeg kunne tenke meg til - også gikk det likevel, akkurat slik du ønsket at det skulle gå;

"Den dagen jeg går bort, håper jeg dere kan tenke på de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vil ikke at dere skal være lei dere, men ha det bra i hverdagen, og heller glede dere over det gode vi hadde sammen".

 

Sorg kan ikke planlegges. Den kan føles uutholdelig, og virke uforståelig. Men det går. Vi må alle gjennom den, kanskje opptil flere ganger i dette livet - og det går, på et vis. Det eneste vi kan velge, er om vi skal dvele ved det vi aldri fikk gjort, eller smile over det fine vi faktisk gjorde. Det er vanskelig, men jeg forsøker sistnevnte :)

- V.

6 kommentarer

lisarorvik

20.09.2015 kl.22:08

<3<3

Marianne Nilsen

20.09.2015 kl.22:29

Gode "tante" Solveig er et stort savn ❤️

Don

20.09.2015 kl.23:38

Veldig rørende og pent skrevet!

Nina

20.09.2015 kl.23:49

God klem Veronica. <3 Tante Solveig var kjempeglad i deg, og hadde så mange gode stunder sammen med deg. Jeg ser mye av henne i deg! "alle må være vænna" :-) "ronka våres" (Hvem var det som sa det siste? Lille Kurt kanskje? ...da vi var i Danmark på ferie.)

21.09.2015 kl.16:46

<3

Veronica Bremnes

25.09.2015 kl.00:21

Takk alle sammen <3

Nina: du er så god, tusen takk <3 Det var Kurt ja, hehe :D

Skriv en ny kommentar