hits

Julemåned, 25 år, og livet på galehus

Syv nye uker har gått. Et helt år også forsåvidt, men jeg snakker om tiden etter siste oppdatering. Syv lange, men likevel innholdsrike uker. Kort oppsummert har jeg i løpet av denne tiden deltatt på to julebord. Jeg har inntatt ett ribbemåltid, to pinnekjøttmåltid, og hele fem kombinerte måltid av disse rettene. Tre av disse ukene har jeg tilbrakt på psykiatrisk, hvor jeg for eksempel lærte meg å strikke. Under en av lufteturene der ble jeg kjent med han jeg i ettertid har valgt å kalle kråkemannen - som jeg antar ville passet perfekt sammen med kråkedamen i Hjemme Alene 2. Filmen har jeg tatt meg tid til å se i romjula, i tillegg til både den som kom før og etter. Sistnevnte likte jeg minst, om noen skulle lure på det. Og mens vi først er inne på film, kan jeg samtidig meddele at jeg har sett min aller første Star Wars film! Det var dog den siste utgitte filmen - men jeg likte den, og har store planer om å se alle de andre også. Kinofølget mitt var selgerdama fra Sørlandssenteret, for de av dere som leste om henne i forrige innlegg. Nå er hun ikke lengre selgerdama, men Inbal - et kvinnemenneske jeg virkelig har sansen for.

Dessverre ser jeg meg nødt til å godta at jeg i løpet av disse ukene også har klart å fylle det vi så fint kaller "halvveis til femti". 25 år, har jeg altså blitt - og jeg har for lengst skjønt at min såkalte "tjuefireårskrise" bare var noe svada i forhold. Til tross for denne høye alderen har jeg likevel spist/skrapt/sett meg gjennom hele seks julekalendere, og mottatt altfor mange koselige gaver og hilsener. Trommehinnene mine har blitt smurt inn med myk og deilig julemusikk i Trefoldighetskirken, og hjertet mitt har gledet seg over samvær med fine folk, både her og der. Hodet mitt har brukt altfor mye tid på å grue seg til jul - men selve tiden gjorde at de langsomme timene likevel hoppet seg frem til julaften med stormskritt - og nå er vi plutselig ferdig med hele 2015.

For de som vil bli med på den litt lengre oppsummeringen, kan vi jo starte med de to julebordene - av to helt forskjellige varianter. Det første resulterte i et tolv timers selskap (vorspiel, fest, og narchspiel), med nærmere førti mennesker. (Sjukehusfolk er gale, og har et flertall som lider av lakenskrekk). Det andre bestod av fire mennesker, inkludert meg selv - med en pakkelek hvor jeg blant annet vant...(hold dere fast)...fiskesuppe! Hoho.


Livet på galehuset startet i grunn før både julebordene og det forrige blogginnlegget. Jeg har med andre ord hatt nok av tid til nye oppdateringer - men enn så mye ledig tid jeg sitter igjen med som pasient, bruker jeg sjeldent tid foran dataen. Til vanlig går mange av kveldstimene mine til TV-serier, men jeg tror ikke jeg i løpet av alle mine innleggelser har sett en eneste episode av noe som helst. Det er ikke som om jeg driver med noe mer interessant, lærerikt eller nyttig heller. Faktisk bruker jeg tiden til svært lite. Hadde jeg hatt de samme tre ukene hjemme, hadde jeg antakeligvis endt opp som enda galere. Men det er noe eget, det å bli tatt ut av den normale hverdagen, og få tildelt et rom med en seng og noen stoler. (Det kan jeg sikkert fortelle mer om en annen gang, om noen skulle finne det interessant).

Uansett; under dette oppholdet gikk jeg for eksempel sene kveldsturer, fant på tidsfordriv med ansatte (blant annet juledekorasjon), fikk en "lykkestein fra Galdhøpiggen" av en medpasient, og startet jula ved å klaske et harry julelys midt i vinduet.
Jeg vet forresten at en stein bare er en stein - men det at denne jenta som sikkert hadde nok med sitt eget, tok seg tid til å komme bort til meg med denne steinen, samtidig som hun ga fra seg mange fine ord - det gjorde jaggu kvelden min. Små gleder, vet dere.


Noe som gjorde starten på alle desemberdagene mye bedre, var kalenderne jeg endte opp med. Fra min biologiske mor, fra mamma, fra tante og Alvilde, og fra en av mine bestevenninner. Jeg skal innrømme at det var en smule pinlig da jeg måtte svare "seks..." til de som spurte hvor mange jeg egentlig hadde i dette lille rommet. Jeg ble jo virkelig skjemt bort i år. Men så er det jo så utrolig koselig å våkne til, og så setter jeg så pris på disse menneskene som har ordnet dette for meg! Ei annen tante dukket plutselig opp med en hel kurv full av julesnadder også - så det skal ikke stå på folkene rundt meg. (Tusen takk, dere!)

Ellers har dagene gått med til å sprette opp av sengen i åttetiden på morgenen, og møte meg selv i vindusrefleksjonen på kveldstid (følte meg utrolig smart de gangene jeg skvatt av mitt eget speilbilde). Den siste uplanlagte uka fikk jeg nok av å gjøre "ingenting", og bestemte meg for å begynne å lese i boka som til da hadde ligget på nattbordet mitt. Dette gjorde jeg i den store fellesstua, hvor en annen pasient til stadighet befant seg. Egentlig var hun av den litt kvasse og urolige typen, men så viste det seg at hun hadde sansen for min taushet, i følge noen andre som observerte dette. Korte ord ble til lengre samtaler - og plutselig en dag kom dette mennesket, som vanligvis ikke så ut til å bry seg om noe som helst, og spurte om vi skulle sitte og lese sammen. Dette gjorde meg jo oppriktig glad - og så ble det liksom oss to, hver kveld, i denne peisstua.
Jeg fikk høre at det var viktig med lesepauser, og under en av disse pausene fikk jeg "si meg, kan du ikke strikke??" til spørsmål. Da jeg svarte at jeg ikke kunne det, ble jeg bedt om å fortelle hvor gammel jeg var - og selv om jeg da kunne svare "bare 24", forklarte hun at hun nesten ble nødt til å lære meg det. Ingen hadde nok trodd at tålmodigheten ville strekke til, men det gjorde den, og etter noen minutter hadde dette mennesket altså lært meg kunsten ved å strikke. Samme kveld flettet hun håret mitt, til manges forbauselse - og dette gjentok hun jaggu kvelden etter. I løpet av denne uka fikk jeg altså kjent på ordene om at det bor noe godt i oss alle, og skjønt at det noen ganger kreves tålmodighet for å nå inn til det, men at tålmodigheten gjerne er verdt det.

Så har jeg vært ute og hilst på sola, matet flere ender enn jeg kunne telle, og gått på vannet.


Jeg har også gledet meg over kuldegradene, som gjør vinteren vakrere.


En av de mange lange kveldene brukte jeg til å besøke kirken i Arendal, hvor jeg ble strålende fornøyd over å endelig høre Maria live, i tillegg til de andre flinklingene. Fantastisk julestemning fra deres side, og en ikke fullt så fantastisk bildekvalitet fra min side... Det at vi ble sittende igjen med en billett etter konserten, svarte en av oss med at "æ fant ingen som ville ha den, så æ gikk no bare inn".

Flere ganger har jeg vært så heldig at jeg har fått besøk. To jobbtanter og en onkel har vært innom. På bildene ser dere også en kollega, som avleverte suvernirer og testet ut den harde tresenga - og glade lille Alvilde, som visst også endte opp med å teste den ;)

Så kom denne "store" dagen, da. I ettertid har jeg hørt folk fortelle detaljert om hva de gjorde dagen de fylte 25, og hadde jeg visst at dette er noe folk gjerne går rundt og husker på, ville jeg kanskje prøvd å danne et annet minne. Det at jeg for eksempel brukte min siste time som 24åring på å hakke tenner mens jeg stirret i hjel en fjellvegg, i ren fornektelse om at jeg straks var i ferd med å fylle år, er vel ikke helt det store å fortelle videre til folk. Jeg er jo helt gal. Men så endte jeg altså opp med å skåle i et glass vann i en sofakrok, da en nattevakt mente hun ville være den første til å gratulere meg. Og da ble det sånn. I denne sofakroken ga hun meg den første bursdagsklemmen, hvisket "gratulerer med dagen", og fortalte meg om meningen med livet og sånn. Halvannen time senere kom den andre bursdagsklemmen fra en annen nattevakt, før jeg like etterpå oppdaget at selv en 25åring kunne bli bedt om å sove. Og da ble det sånn også - øynene ble lukket, og plutselig var natten over.

Etter en hyggelig formiddag med sang rundt frokostbordet, og et morgenmøte ledet av meg selv - kunne jeg vinke farvel til disse menneskene jeg hadde levd sammen med. Med meg i bagasjen fikk jeg en oppdatert tegning - et juletre og ei lita sol, ved siden av sola jeg fikk med meg i vår. Litt internt og nokså barnslig - men så liker jeg faktisk denne symbolske greia veldig godt.

På utsiden stod tante og lille Alvilde og ventet på meg, før de tok meg med på bursdagslunsj i byen. Trond serverte middag til meg og mamma, og jeg fikk gaver både i posten og på døra. I telefonen snakket jeg så øret kokte, og via facetime fikk jeg sett både mitt skjønne tantebarn og mi fine storesøster.


Noe som også kom på døra, var en blomst! Da følte jeg meg jaggu voksen et sekund. En av de andre gavene var et polaroid kamera, som gjorde at jeg kunne legge ved en vakker selfie i en av årets julegaver. Det aller siste jeg åpnet, og som rørte finnmarkshjertet mitt aller mest, var et kort. Det hadde et bilde fra nord, et dikt, og fine håndskrevne ord. Jeg tror nok tanken om at kortet kom fra en ansatt, som ikke lengre jobber på "min" gruppe engang, var ekstra rørende. Disse menneskene skal jo i grunn bare gi meg en tanke når de er på jobb, så jeg syns det var utrolig fint gjort.


Så gikk nå dagene da, og etter en uke hos reservefamilien, pakket jeg "flyttelasset" mitt, kysset Samson på øret, og vendte snuten hjemover til hula mi. På vei hjemover fortalte jeg Trond at jeg ønsket meg snø, og til tross for hans uenighet, var det nettopp det jeg våknet opp til dagen etter. I den fjerde bilderuta har jeg liksom fylt inn noe så random som et par fingre. Men jeg har altså gått rundt med en glassbit i fingeren i over fire år, og på denne flotte snøværsdagen valgte tydeligvis denne glassbiten å pynte fingeren min med litt julefarge. Da vet dere det også.

Det hender at jeg savner galehustiden - det å kunne dele kalendersjokoladen min etter morgenmøtene, og drikke uendelige mengder med kaffe uten at noen bryr seg om det. Men selv om jeg bor alene i hula mi, fikk jeg jaggu en god velkomst der også. Nabokatten kom på overnatting helt av seg selv, og huseierne mine ga fra seg tidenes julehilsen. I fare for å virke klissete, må jeg bare si at jeg har verdens beste huseiere!

Tilbake på jobb var jeg forresten også! Mulig det ikke er så vanlig å savne jobben sin etter noen uker, jeg vet ikke, men det gjør i alle fall jeg. Greit, kanskje ikke selve jobben, men kollegaene mine. De er så fine, alle sammen.


Selve julen hadde jeg lenge planer om å bare ignorere. Det var ikke det at jeg var redd for å ende opp alene, for herlighet, jeg satt igjen med hele ti invitasjoner til julefeiring hos diverse mennesker. Det er latterlig mange, og det har slått meg at jeg kunne gitt en god jul til hele ti mennesker som har grunn til å grue seg til jul, om invitasjonene kunne gis videre. Så det er ikke det at jeg er utakknemlig heller. Jeg er fryktelig klar over hvor heldig jeg er som har så omsorgsfulle folk rundt meg.

Men uansett da; på grunn av denne ignoreringen, lot jeg altså være å ta frem en eneste julepynt. Juleesken jeg fikk av bestemor i 2011, har derfor stått urørt i år, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om akkurat det, for jeg elsker jo bestemor og alt hun har gjort for meg. Men på jobb manglet vi julestjerne i toppen av treet, og jeg fant ut at jeg kunne strekke meg til å lage en stjerne av to pappfat. Etter dette fant jeg ut at jeg kanskje kunne åpne boksen med sånne gammeldagse smånisser som jeg fikk av min pensjonerte sjef også - men det var liksom det hele.
Først da jeg så Hovmesteren med reservefamilien på lillejulaften, kunne jeg kjenne at denne jula egentlig var veldig ok i år. Da jeg kom hjem sent samme kveld, bestemte jeg meg derfor for å finne frem det stakkarslige treet mitt likevel. Før jeg pakket dette ut, måtte selvfølgelig hula mi vaskes, sengetøy måtte skiftes, og støv måtte fjernes. Så klokken 02, natt til julaften, var treet på plass i et nyvasket hjem. Dog uten julekuler - det fikk da være måte på, tenkte jeg.


Neste formiddag fikk jeg med meg Askepott-tradisjonen, før jeg etter hvert ruslet ned til reservefamilien igjen. Etter en overnatting var vi plutselig kommet til 1. juledag - og jeg så meg fornøyd med tre fine juledager. I løpet av disse dagene fikk jeg inntatt både torsk, ribbe, hummer og pinnekjøtt - alt i godt selskap. Jeg fikk hørt julemusikk, ledd meg i hjel under brettspill, sett TV, åpnet fine gaver, mottatt julestrømpe, og kjent på takknemligheten over at denne familien fortsatt holder ut med meg etter alle disse årene.

Så har jeg strikket! En tilfeldig ettermiddag gikk jeg innom en garnbutikk og fortalte de bak kassa at jeg nettopp hadde lært meg å strikke, og at jeg var himla fornøyd med det. Jeg meddelte at jeg hadde planer om å prøve meg på Skappelgenseren, og fikk tildelt både pinner og garn. Med på kjøpet fikk jeg en fancy strikkeveske, som jeg selvfølgelig måtte ta en fancy selfie med. Og så startet jeg da, og kan nå konkludere med at jeg er en strikker(?).

Den siste desemberuken har jeg smilt over enda et snøfall, og enda en katteovernatting. Jeg vet ikke helt hva det er med denne katten, men hun finner plutselig ut at det er stas å komme på besøk - og det liker jeg!


Nyttårsaften valgte jeg faktisk å feire alene i år, hvor jeg inntok julemat fra Fjorland, og så den andre filmen om Narnia. Ved midnatt observerte jeg fyrverkeri fra vinduet (hos reservefamilien), før jeg etterhvert sa til Samson at det var på tide å sove. For mange kan nok dette høres himla stusselig ut, men jeg var heldigvis fornøyd med mitt eget valg. Nå i helga var jeg nattens dronning på jobb, og de to siste dagene har jeg vært sofaliggende med kaffe i koppen og serie på dataskjermen. Jeg har begynt å se Broen, som mange av dere sikkert har sett - og jeg har allerede lagt min elsk på Saga Norèn (länskrim Malmö, såklart).


Dette innlegget ble nok i overkant langt, men jeg håper dere som fortsatt leser har hatt en veldig fin julemåned, og jeg ønsker dere et riktig godt nytt år!

- V.

9 kommentarer

Karoline

04.01.2016 kl.23:13

Godt nyttår, Veronica! Godt å se at du har så mange omtenksomme mennesker rundt deg, for det fortjener du <3

Veronica Bremnes

04.01.2016 kl.23:19

Karoline: takk skjønna <3 ...du er min hjertesteeeeeen, trallala ;)

Belinda Jakobsen

05.01.2016 kl.10:49

Åh, som æ savne dæ <3

Iselin Renée

05.01.2016 kl.19:33

Så mange fine bilder :)

I

10.01.2016 kl.01:18

Oisann, jeg ante ikke at du blogget! Så fint å se deg igjen, på en måte - og godt å se at du får det du trenger og fortjener :) I'm happy for you!

Jeg er sikkert overdrevent kryptisk nå. Beklager! Du vet, anonymitet og alt det. Jeg slenger med mailen min, så kan du se hvem jeg er (og om du i det hele tatt gjenkjenner meg) :P :)

Inge Olafsen

10.01.2016 kl.03:23

Det e en fryd å lese kordan du skriv :) savne dæ masse :)

Veronica Bremnes

11.01.2016 kl.00:08

I: næmmen, hei! (Måtte innom fb for å finne ut av det, siden jeg ikke visste etternavnet, hehe). Så utrolig koselig å høre fra deg - har tenkt på deg mange ganger! Tusen takk :) Håper det går greit med deg, til tross for kulda... Sender deg en stor klem <3

I

17.01.2016 kl.23:48

Yeah, var derfor jeg la med mailen min :) Jeg er litt for flink til å være kryptisk :P

Jo, takk det samme! Jeg tenker egentlig ganske ofte på dere, hvordan det gikk med dere og om ting har endret seg. Gøy at jeg kan følge litt med her da :)

Kulda er IKKE gøy, for å si det sånn... Haha! Men heldigvis varer det ikke for evig! Klem tilbake, Veronica <3

Veronica Bremnes

19.02.2016 kl.15:57

Hehe, det går så fint :)

Jeg takket for meg i høst, og da var det bare to igjen av de "gamle" som du vet om. Men jeg tenker ofte på alle sammen selv - og deg tenker jeg av og til på når jeg tar bussen jeg møtte deg på en gang, haha :)

Hehe, huff. Nei nå er det jo snart vår. Tiden flyr!

<3

Skriv en ny kommentar