hits

Ordet galehus (og mange andre ord)

Etter ha ftt sprsml om gjenoppta denne blogginga da, og like etterp svart "joda, jeg skal skrive at jeg har vrt fem uker p galehus og snn", kom den humrende kommentaren om at ordet galehus ikke mtte brukes. Det er visst et snt type ord man brukte fr i tiden, da folk med psykiske lidelser ble mtt med oppgitt forundring, og deretter erklrt sinnssyke. "Men jeg ser at det kanskje kan bli litt tungvint skrive distriktpsykiatrisk senter", ble det raskt tilfyd. Alt under en lattermild stemning.

Det var ofte en slik stemning. Jeg antar det er snn det kan bli i en prosess med daglige treff gjennom en hel mned. Lettere, lsere, mer avslappet. Det er vel det som er meningen med det hele ogs, men jeg har likevel aldri opplevd det s avslappet at min vante latter har blitt til latterkrampe. Vanligvis er det vel heller det motsatte de foretrekker f frem, men det ble verken forskt det ene eller det andre. Det bare ble snn - psykologtimer fylt med spontan latter. Det var fint. Mest fordi jeg ikke alltid var alene om le, noe som gjorde at jeg p et tidspunkt fikk se kleenex'en bli tatt i bruk av dette profesjonelle mennesket. Personlig har jeg jo aldri tatt i en kleenex. Det er visst ikke min greie. "Du grter aldri her, men det skal ikke mye til for f deg til le".

Jeg liker le. Jeg liker selvironi. Og jeg liker holde en slags ironisk distanse til det faktum at jeg liksom er psyk. (Ja, jeg mtte til og med tilfye ordet liksom, ser dere). S selv om jeg for noen r siden valgte "komme ut av skapet" ved hjelp av et serist innlegg, som fikk langt mer oppmerksomhet enn forventet...

...vil jeg helst beholde ironien. Jeg vil kalle det galehus, og jeg vil slenge innleggelsestiden med i blogghistorikken min, akkurat som alt annet hverdagspjatt jeg plotter inn her. For det er i grunn det det er. Hverdagspjatt, alts. Jeg lever med denne halvustabile psyken ret rundt, og jeg kommer muligens til fortsette med det til jeg gr i graven. En innleggelse betyr alts ikke at en behver tenke "shiiit, n er hun syk igjen!", det forteller bare at det er ndvendig med litt ekstra hjelp akkurat da - som om det oppstr en hyere feber som trenger hjelp til senkes.

Poenget mitt er hvertfall at jeg har nok av tid til forholde meg superseris til det hele. Nok tid til at jeg blir drittlei av det - det stadig skulle dykke ned i det serise dypet, for s forske fortelle om alt jeg fant der nede. Og da er det jaggu en lettelse kunne fjase alt vekk i et slags ubetydelig kseri, slik som dette.

Uansett; det er visst flere som lurer p hvordan det egentlig er bak de lukkede drene. N behver de ikke ndvendigvis vre lukket, men det kan de jo ogs vre. Der kan en havne bde frivillig, under det jeg vil kalle frivillig tvang, og tvang. Men siden alle havner der av forskjellige rsaker, og fr forskjellige opplevelser, kan jeg bare snakke for meg selv.
For meg var det havne der frivillig, slik jeg gjorde ved min aller frste innleggelse, som komme til himmelen. Jeg hadde jo aldri opplevd noe snt fr. Folk som passet p dgnet rundt. Matservering. Ingen blid maske som mtte klistres p, og ingen drlig samvittighet for late dager, nettopp fordi jeg ikke kunne g ut alene. Et trygt lite rom, og en slags pause fra livet.

Ved frivillig tvang, har jeg lrt at ting kan fles helt annerledes. Drer p gltt til enhver tid. Unsket tilsyn i hytt og pine. Badedr som ikke kan lses. Vindu som ikke kan pnes. Nattevakter som lyser med lommelykt. Fratakelse av ladere og alle andre "faretruende" gjenstander. Maks 15 minutter i frisk luft. Stadig nye fjes. Gjentakende sprsml. Lite klausofobrisk rom.

Det er litt absurd skrive n i ettertid, men p et tidspunkt opplevde jeg f trer i ynene av bare tanken p sitte uovervket p kaf med en venninne. Indre overtalelser mtte til for unng stange hodet i murveggen eller skrike hyt. Alt jeg nsket var ta et steg utenfor den lste dra, og vandre gjennom det vte grnne gresset. I snne tilfeller kan man visst bli s desperat at man blir overveldet av flelser bare av f ye p en... mke. Et liv, rett utenfor det lukkede vinduet. Et liv jeg tok meg selv i takke for at var der. Da lo jeg litt av meg selv, det skal sies. Inns jo at dette var en snn type galskap man ser p film.

Det samme inns jeg da jeg telte tte skritt frem og tilbake over det lille gulvet, i all desperasjon. Men jeg endte i det minste opp med forstelse for hvorfor enkelte folk mister forstanden av vre innesperret. Skakke vrra lett!

Det gjelder visst puste, da. Lese en bok, kanskje - eller positive ord, som jeg for min del fant i noen englekort fra bestemor. Ta i mot besk. Og s, hvis man forholder seg rolig og samarbeider og alt det der, blir man kanskje sendt avgrde til pen avdeling. Og der, dere, der kan man leve livet...

Jeg tok meg for eksempel friheten til studere svaneegg, hilse p foreldrene, ha ulovlig kattebesk p rommet, og vandre til Rema hvor jeg kjpte ei hel ku.


S benytta jeg anledningen til bli kjent som "den gale puslejenta", bortsett fra at det aldri var noen som egentlig kalte meg det da. Det startet bare med to sm puslespill jeg hadde anskaffet selv, som jeg la p mitt eget skrivebord. Men s dukket det opp en ansatt som viste meg en egen hylle for puslespill, og da et av de var ferdiglagt, dukket en annen opp med enda et. Fikk litt hjelp her og der, og fr jeg visste ordet av det hadde jeg pyntet bordene i fellesstua med to tusen puslebrikker. Velger tro at det ogs er snt man bare ser p film, s jeg fraskriver meg alt ansvar grunnet pleiernes pvirkningskraft.


Utenfor observerte jeg fugler, var p middag hos familien til Marte (Marte som endelig kom hjem en tur fra Afrika!), og holdt Kari med selskap mens hun smurte inn trommehinnene mine med deilige strofer i Ravnedalen.


Plutselig gikk en hel dag bort i dyreparken ogs, hvor min biologiske mor anskaffet meg to kilo sjokolade, og ga meg rets frste tur i tmmerrenna. Min onkel derimot, ga meg tidenes kick i den sjuke karusellen - fr han ble en smule flau over meg da jeg klinket litt p det gamle pianoet i huset til tante Sofie, mens jeg trallet p noen nordnorske viser. (Kunne jo ikke vite at det skulle samle seg publikum rett utenfor dren).


S gikk jeg turer, da. Ute i det fri, gjennom vtt gress, blant skrikende mker.


Det hendte ogs at jeg brukte timesvis p stirre himmelen ihjel gjennom romvinduet mitt, helt til jeg ble s lei at jeg dro p hjembesk til meg selv. Men s hendte det ogs at jeg fant en edderkopp eller to der, og umiddelbart returnerte til galehuset. Der kjente jeg straks p takknemligheten over vre omringet av mennesker som i tillegg til servere mat, ogs kunne assistere i edderkoppmord. Som tilbakebetaling fant jeg det ok skrive en skalt mestringsplan, for det blir de visst s glade for...

...for hvis det er noe som gr igjen under alle innleggelser, s er det akkurat dt. Mestringsplan. Det skal liksom vre den store lsningen - en plan fylt med kontakter man m huske at man har, avledninger man m huske at man kan gjre, og evt ord man m huske at man kan tenke. Jeg ler litt av det, men det tror jeg m vre lov etter x antall eksemplarer.

Vilde ler jeg ogs av, eller egentlig mest med. Hun kom endelig tilbake fra rundreise, og som i en romantisk film kunne vi lpe mot hverandre i Markens, fr vi hadde lunsjdate med rekeskrelling og drakk cortado. Salaten til slutt er en annen lunsjdate, med Christine. S... Det jeg tydeligvis kan f trer i ynene av tenke p lukket avdeling, kan man alts gjre s mye man bare vil p pen.

Ja, og vipps, s var det p tide skrive avskjedskort. Ikke at det er noe som forventes, men jeg ender visst opp med gjre det hver gang, p samme mte som min favoritt ender opp med tegne til meg hver gang. Denne gangen ble det et blanda vrforhold med kloke ord, mens den fine psykologen heiv seg p "tegnetrenden" og laget bde hjerter og en ghost hug. Sykt koselig, selv om jeg godt kan skjnne om dere n lurer p om jeg faktisk er halvveis til femti, og ikke fire r, haha.
En som ikke tegnet da, tok meg med i drivhuset for overlevere to planter til meg - og jeg har aldri hatt en grnnsaksplante i mitt liv, men plutselig var jeg eier av to stykker! En som skulle gi meg tomater, og en som skulle gi meg paprika. Gy :)

Jordbrtokt tok hun meg forsvidt ogs med p et par ganger, og dagen fr sankthans kjrte vi avgrde til stranda i overskya vr, hvor hun overtalte meg til rets frste bad.
En nattevakt ga meg godteri, etterfulgt av kommentaren "her har du noe sove p - en for sovne raskt, og en for sove lenge", og favoritten min serverte meg plutselig litt hjemmebakst.

S de er alts fine, disse menneskene som jobber for gjre hodet til folk hakket lettere. Jeg hadde jo aldri orket jobbe med en som meg selv, men jeg setter pris p at de finnes. Selv nr jeg "hater" at de finnes, setter jeg pris p de. En innleggelse er alts ikke skummelt, slik jeg selv trodde for noen r siden - det er bare en pause fra hverdagen.

Og n, dere - n trenger jeg jaggu en pause fra all denne tastinga! God helg, og gratulerer til dere som holdt ut gjennom all denne lesinga!

- V.

6 kommentarer

Jarle Tommy

19.08.2016 kl.21:13

Du har sikkert hrt det tusenogtrttittfrti ganga allerede, men du e djvelsk go tel skrive p en mte som gjr at nsten frstr kordan ting tang e. nske d ei supergod hlg og slnge me en klm. du, den karusllen i dyreparken e no bare "heilt konge" da ;) hadde bare s lst ta den to ganga tter kvrandre sist va dr, men flget mtte tr videre frr se p grsset, trrne, salgsbodan og nkka dyr som fr vase rundt dr, og da "mtte" jo flge med.

Inger Knutsen Tønne

19.08.2016 kl.21:54

Som alltid Veronica. En sann glede å lese dine kommentarer. Du skriver om livet ditt på en delvis humoristisk, delvis tragikomisk måte. Nå håper æ du har hatt en fin sommer i nord.

Keep on??????Stor klem.

Belinda

20.08.2016 kl.20:12

Du er min favorittforfatter i verden.

Veronica Bremnes

21.08.2016 kl.14:29

Jarle Tommy: blir hvertfall aldri lei av hre det, s tusen takk!! h, vi m ta den ilag en gang da - e jo nesten ingen som tr vre med, haha! Du e go, onkel - sleng en klm tilbake :)

Inger Knutsen Tnne: en sann glede lese DINE kommentarer - tusen takk! Stor klem tilbake.

Belinda: du er min favorittleser i verden. <3

fabelastisk

21.08.2016 kl.16:55

Jeg ELSKER ordet galehus. Det er helt perfekt, akkurat galgenhumoristisk nok til at jeg kan bruke det, men ingen andre. Jeg har vrt p galehuset flere ganger, bde frivillig, frivillig tvang og skikkelig, ordentlig ufrivillig tvang. Akkurat n er jeg semistabil, veldig rart. Snn at jeg faktisk fr lov til leve livet mitt som jeg vil, ingen tilsyn eller medisindosett eller Dagens Kontaktperson. Veldig rart. Og veldig kult.

Veronica Bremnes

23.08.2016 kl.20:53

Fabelastisk: hehe, s godt hre! Glad p dine vegne - hper det fortsetter snn! :)

Skriv en ny kommentar