hits

Keisersnitt, gullklumper og bomkjøp

Nå kan jeg heldigvis ikke huske noe som helst av det, men det ryktes at jeg en vintermorgen ankom denne verden som en såkalt keiserinne. Jeg har for lengst konkludert med at dette er et trøstenavn de har valgt å gi alle barn som blir skåret ut til denne verden, da de (vi) dessverre ankommer med XXL i hodestørrelse. Jeg er nemlig livsikker på at det er nettopp dette, selve keisersnittet, som skyldes at jeg i min oppvekst har måtte leve med størrelse 60 i ridehjelm. Livsikker ja, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer. Jeg er jo tross alt ikke den eneste i familien Bremnes som må leve med en stor skalle, og flesteparten av oss er født på normalt vis. Det hadde bare vært litt bedre om jeg kunne lagt skylda på dette, i stedet for å klandre pappa for ugreie gener. Ikke det at han bryr seg så mye om akkurat det da, for de gangene jeg for eksempel påpeker at vi har et irriterende høyt hårfeste med store viker, ler han mens han forteller at hårfestet vårt ikke har viker, men fjorder... Jeg finner fader meg ingen trøst i det.

Dere, derimot, er heldige. Jeg har nemlig forstått at dere verken ble presset eller skåret ut til verden, men hakket ut av fjellvegger som må gullklumper som nå har blitt store og fine. Dette er jeg også livsikker på, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer, det heller. Jeg finner bare ikke noen annen forklaring på hvordan det er mulig å være så fine som dere. Dere som leser, liker, kommenterer, og kommer bort til meg med komplimenter på jobb. Dere skulle bare visst hvor patetisk jeg følte meg i det jeg publiserte forrige innlegg. I en sms-logg har jeg visst svart "har skrevet meg ihjel, og skal sitte med skriveangst resten av kvelden" til min bestis. Opptil flere ganger vurderte jeg å slette hele innlegget. Men så tikket det inn en tommel her, et hjerte der, og en kommentar eller to - og jeg er enda helt sjokkert over responsen jeg ble sittende igjen med til slutt. Over all forventing, virkelig - så tusen hjertelig takk! Vit at det varmer noe veldig. Et stort digitalt hjerte sendes ut til hver og en av dere. <3

Menne... Hvis jeg skal fortsette der jeg slapp, sånn cirka ved utskrivelsen, må vi nesten bla tilbake til slutten av juni. Da kan jeg informere om at jeg for eksempel gikk tur i Arendal, drakk kaffe, hadde besøk av nabokatta, og så på regnbuen.

Så mottok jeg gaver. Sjokolade fra huseierne, en "Veronika"-blomst fra ei dame i Arendal, engelsk bygave fra bestis, og en supersøt magnet fra en kollega. Jeg er jammen heldig!

Etter ukesvis fra hverandre, ble jeg endelig gjenforent med katten i mitt liv (som egentlig er reservefamiliens katt, men jeg liker å tro at han er min, for shit som jeg elsker denne katten).

På et tidspunkt fikk jeg dilla på chiagrøt - noe som førte til at min stakkars instagram-konto plutselig lignet en matblogg.

Min sjuke kollega, Jorunn, hentet meg hjem til seg så jeg fikk gitt dyrehjertet mitt enda mer påfyll - og en uke senere gjennomførte vi en regnfull date på fiskebrygga.

Jeg fikk endelig somlet meg til anskaffelse av ny sykkel (som min stefar testkjørte), og siden jeg ventet besøk av lillesøster, tenkte jeg at det var greit å skaffe en til henne også. Via Finn.no utvekslet jeg sms'er med en sykkeleier som ikke svarte annet enn "ok", "ja" og "greit" - men da jeg tenkte at dette sikkert bare var en som var dårlig i norsk, troppet jeg likevel opp ved angitt adresse. I døra ble jeg møtt av en liten guttunge som ba meg bli med i hagen - hagen som var fylt av et mangfold av brukte sykler - og vi stoppet til slutt opp ved den han trodde jeg skulle ha. Overrakset over både guttens alder og alle syklene, hadde jeg plutselig glemt hvordan sykkelen så ut... Så jeg sa ja, tenkte "denne så skrøpelig ut", betalte likevel, og trillet den ut på veien. Allerede to meter senere innså jeg at jeg akkurat hadde betalt noen for å ta meg av deres overflødige søppel, men til tross for skammen jeg kjente over å trille på dette skrapet som lignet tyvegods, fikk jeg likevel presset den helt frem til reservefamiliens garasje (4km unna?). Der så jeg at jeg allerede hadde stående en annen sykkel av samme størrelse, og at den såkalte barnesykkelen jeg så i annonsen, slettes ikke var den som nå hadde fått meg til å svette i panna. Jeg betalte altså for å ta i mot søppel, slite det avgårde, og få noen andre til å kjøre det på søpla for meg.

(Dagen etter ble jeg forresten kjørt til Vennesla, hvor jeg fikk kjøpt en faktisk barnesykkel, som både var finere og billigere). Ja. Så fikk jeg mat levert på døra, besøkt Marte som sovnet, og sett min egen vindurefleksjon da jeg rundt halv åtte på morgenen var på hundelufting iført min orange nattkjole. Interessant?


I Arendal fikk jeg spilt badminton med min stefar, tatt et gledeshopp for feriestart, og servert "sommerfrokost" til mi biologiske mor.

På Flekkerøya besøkte jeg båten min stefar jobbet på, stirret på havet, og vinket farvel da de seilte avgårde.

Storesøstra mi var på det årlige sørlandsbesøket hos samboerens familie, og jeg var så heldig at jeg ble hentet for å være med de i dyreparken :)

Ikke for å være en irriterende tante, men altså... SE på dette tantebarnet mitt. Noen ganger klamrer hun seg fast som en apekatt mens hun sier "bææære mi tante", og da dør jeg faktisk litt av glede. Så nydelig.

Like etterpå fikk jeg besøk av mi lillesøster, som jeg etterhvert reiste nordover med - men det ser ut til at jeg har skrevet nok for denne gang.

Takk for meg.

- V.

3 kommentarer

Wenche

14.09.2016 kl.17:08

Ler høyt av det med sykkelen 😂😂 fantastisk skriving ! Diger klem fra tvillingen din ❤️

Elaine

16.09.2016 kl.17:53

Jeg digger deg❤️❤️❤️

Veronica Bremnes

20.09.2016 kl.00:13

Wenche: heheh, du er god, tvillingen min <3 Diger klem tilbake!

Elaine: digger DEG <3

Skriv en ny kommentar