Søskenkjærleik

Ikke at det har noe betydning for dere, men jeg vil nødig feilinformere, og benytter derfor anledningen til å rette på to greier fra forrige innlegg: 1) mailen ble aldri besvart fordi den faktisk aldri ble lest, og 2) mottakeren var ikke den skyldige i laderproblemet. (...)

Så tilbake til 22. juli - en sørgedag for mange, men i dette tilfellet en god dag for meg. Gjennom store deler av min barndom har jeg flydd mellom mine foreldre med en UM-mappe rundt halsen, og nå skulle jeg for første gang være den som tok i mot et barn med en slik mappe. Skakke legge skjul på at det var en stor glede å se mi åtte år gamle lillesøster komme løpende mot meg med åpne armer og et glis om munnen. Dette var faktisk på samme dato som hun fem år tidligere ankom Kristiansand med familien, men det var jo ekstra stas å få henne på besøk helt alene. (Foreviget av min lånesjåfør, Vilde).

Sykkelen jeg tidligere har fortalt om, ble tatt i bruk allerede samme dag, men det ble ikke stort mer enn det. Vi tråkket avgårde til busstoppet for å busse til byen (og med tanke på at de ikke har annet enn skolebuss i Båtsfjord, var jo dette et stort øyeblikk i seg selv). Der lånte vi bok og film på biblioteket, møtte en klovn, og var på kafè for å innta lunsj. Alt dette var veldig hyggelig, men da det plutselig gikk opp for åtteåringen at vi på hjemturen skulle opp alle bakkene vi hadde syklet ned, anbefalte hun meg å flytte...?

Ellers fant vi ut at vi har arvet håret fra hver vår forelder - hun morens tykke manke, jeg pappas tynne fjon - og sendte derfor en hårselfie til pappa. Daglig besvarte jeg cirka 298 tilfeldige spørsmål som startet med hva/hvem/hvor/hvorfor/hvordan, og de første kveldene presenterte jeg henne for noen av mine filmfavoritter fra 90-tallet. Jeg har også fått forståelse for de som mener jeg til tider er en skummel fotograf som tar bilder uten at noen får det med seg, da jeg oppdaget at lillesøster gjorde nettopp dette med meg - blant annet da hun fulgte meg til synstest hos Brilleland.

Så fikk hun seg ny skolesekk, littegranne popcorn, et av mine søskenbarn til venninne, og en litt eldre venn som gjerne ville prøve sparkesykkelen hennes.

Hun fikk også møtt to til av mine søskenbarn, to av mine onkler, mi inngifta tante, min bio-mor, min stefar, og to av familiens dyr. (Jo, det stemmer at jeg som 18-åring rømte alene til andre siden av landet, men i løpet av det siste året har jeg plutselig blitt omringet av en masse biologisk materiale).

I tillegg til galningene over her, presenterte jeg henne for min bestis og hennes sønn. En av dagene var vi i lekeland, hvor jeg ikke bare klarte å ta en skummel sklie, men også klarte å revne opp buksa mi da jeg ivrig skulle ta igjen Christine på trehjulssykkel. En annen dag var vi ved Odderøya museumshavn for å innta kunnskap om krabber og sånn.

I fare for å høres ut som en gammel bestemor, vil jeg bare tipse om at dette er en bra greie som inkluderer både kreativitet, tålmodighet, frisk luft og litt mosjon. Tjohei.

Fant det hele ganske underholdende selv, til tross for min høye alder. Fikk for eksempel produsert krabbesnøre, holdt et torskehode, observert krabbefisking, og rodd i båt. Det med torskehode var kanskje ikke direkte gøy, men det er visst bare noe man må gjennomgå hvis man er dum nok til å uttrykke "æ e fra Båtsfjord, æ har jobba på feskebruk!" når de spør om noen kan ordne agn. Lærdom: ikke skryt av sommerjobben du hadde som 14-åring.

Sharon (som mi lillesøster forresten heter) fikk også hilst på min reservefamilie - og siden de skulle reise bort, var vi så heldige at vi fikk overta huset. Der fikk vi besøk av lille Alvilde og hennes mor, vi benyttet oss av hagen, og var generelt svært fornøyd med å bo i noe større enn mine 35 kvm. Lillesøster var selvfølgelig lykkelig over å endelig slippe oppoverbakkene mine, og gleden var minst like stor da hun oppdaget at det fantes en fungerende TV med barnekanaler der.

Utenom hva bildene viser, var vi i travparken, i badeland, i Arendal, på kino, og i dyreparken. I dyreparken var hun ikke bare med i tømmerrenna, men insisterte også på å ta "slegga". Dette er en karusell jeg tok sammen med hennes mor for fem år siden, og i ettertid ikke har fått noen andre enn min onkel med i. Jeg advarte om at det var sjukt høyt, at vi kom til å havne oppned, og at det var for sent å ombestemme seg om vi først satt oss i stolene - men hun lot seg ikke skremme, og svarte bare "ja!", slik bestemte åtteåringer gjerne svarer. Hehe. Dette var det eneste ordet jeg hørte henne si fra vi tok avgjørelsen, til karusellen stoppet opp og vi svimle kunne gå av (...). Menne, vi var begge fornøyde med å komme oss ombord på Kaptein Sabeltann's skute da (skuta jeg som barn så på VHS).

Den nest siste dagen vår gjorde vi en siste tråkkeinnsats på syklene, og dro innom sykehuset hvor hun fikk en aldri så liten omvisning i grønt. Samme kveld lo vi over den mislykka eggkokingen min som dekket fatene med gule plommer, og mimret tilbake til den natta jeg i tretiden vekket henne med et hyl som kunne minne om en brannalarm. Vettskremt spratt hun opp av senga som en nyrista brødskive, så på meg med store øyne, og utbrøt "ka e det, dadda??!" med en halvskral stemme. Sjokkert over min egen reaksjon i mørket, prøvde jeg å roe oss begge ned ved å si at det "bare var en edderkopp på meg", samtidig som jeg desperat vrengte av meg tøyet og så meg rundt på gulvet. Da vi begge fikk øye på en gigantisk edderkopp i et hjørne, stivnet vi til, hadde et par sekunders stillhet, og endte opp med å diskutere løsninger. At klokka nærmet seg tre på natta, og at åtteåringer ikke bør holdes våkne ved et slikt klokkeslett, kunne vi selvfølgelig ikke ta hensyn til. Og fordi vi brukte altfor lang tid på å diskutere hva vi kunne gjøre med dette dyret, ble vi heller vitne til at den presset seg selv inn i en sprekk ved døra. Lillesøster løste det hele ved å blokkere sprekken med bøkene som tilhørte kveldsritualet vårt, og vi ble etterhvert enige om at det var på tide å prøve å sove. Egentlig en tragedie, men det skal sies at denne opplevelsen ga henne latterkrampe på flyet nordover, og det var faktisk det første hun valgte å fortelle pappa og de da vi ankom flyplassen der oppe. Herlighet.

Den siste dagen hadde vi middagsdate i byen, pakket, og tok en "takk for huslånet"-selfie til mamma og de. (I mellomtiden hadde hun visst tatt seg tid til å lage en skriftlig hilsen til meg). Pakkinga foregikk forresten oppi min splitter nye gule koffert - en farge jeg valgte for å enklere finne den på alle rullebånd rundt omkring i verden. Kjempesmart, tenkte jeg. Lite visste jeg da at jeg skulle ankomme både Båtsfjord og Kristiansand UTEN denne kofferten, og derfor måtte få den levert på døra da den endelig kom til rette. Så da jeg ankom toppen av Norge, ble altså Rema 1000 det første jeg måtte besøke, slik at jeg i det minste kunne vedlikeholde min egen tannhygiene. Passa fint at det lå en julegave og ventet på meg i garasjen da - en med perfekt innhold for anledningen.

En litt uheldig landing i nord, der altså - men alt i alt en veldig fin søskenferie i tiden før dette. Jeg har lært at det å tilbringe hele elleve dager i strekk med et barn jeg plutselig har fullt ansvar for, kan være ganske krevende. Selvfølgelig var jeg forberedt på at det ville bli det, siden jeg vanligvis bare har ansvaret for meg selv og kan gjøre som jeg vil, men jeg innså at jeg ikke hadde tatt uplanlagte uenigheter med i denne forberedelsen. Vi har vel alle hørt noen si "jeg tror jeg er dårlig mor", kanskje bare på grunn av en uenighet med barnet, over en beslutning som har blitt tatt. Vel... Jeg har alltid ment at barn trenger grenser, og det mener jeg fortsatt, men jeg kunne likevel kjenne på akkurat dette selv. Plutselig lurte jeg på om jeg var en elendig storesøster, bare fordi jeg hadde sagt ordet "nei".

Heldigvis er det også utrolig mye fint som følger med det å tilbringe så mye tid med et barn. Med ei lillesøster. Så mye godhet og kjærlighet, nok til å gjøre opp for alle slags uenigheter. Mitt favorittøyeblikk var da jeg følte meg så elendig som beskrevet over her, og hun avbrøt stillheten på bussen ved å snu seg mot meg og si "dadda? du e den bæste storesøstra man kan tænke sæ". Opptil flere kvelder kunne hun også avslutte dagen med å si "i dag har vi hatt en skikkelig fin dag!". Og på et tidspunkt lurte hun plutselig på om jeg kunne huske fjorårets ferie, hvor vi begge var syke og hun likevel fikk lov til å kaste ball i hagen med meg mens pappa stekte pizza. Jeg svarte "ja?", og det eneste hun hadde å si var "æ syns det va så fint at æ fikk være lamme dæ". Er det mulig <3

- V.

Én kommentar

Sylvi Simonsen

26.09.2016 kl.09:01

Så flott Veronica.så gøy å bli kjent med sarron.ho var ei veldig rett fram dama så det ble mye fliring og latter.ble fort glad i ho å dere begge fylte noen dager somæ sett stor pris på i mange år og evige minna.tusen takk før du delte tia di

Skriv en ny kommentar

hits