hits

Tre tusen ord om tiden

Bemerkningen "forsiktig" kan nesten ikke sees lengre. Likevel har det aldri falt meg inn bytte den ut. Hver eneste desember river jeg av teipen jeg lukket den igjen med ret fr, og kjenner en svak irritasjon over at du bare mtte sende meg den. Jeg forstr jo at det bare var kjrlighet, men i yeblikk som dette skulle jeg nske at denne kjrligheten aldri eksisterte. Det viser seg nemlig at komme over det tar lengre tid enn hva Google hadde forberedt meg p. Men jeg antar du aldri tenkte over at jeg en dag skulle bli sittende igjen alene med denne dumme eska, uten mulighet til ringe etter bekreftelse p at det fortsatt var "oss to", og at "oss to" aldri ville forandre seg til tross for at tiden gjorde det. Men tiden venter ikke p bekreftelser, og i det yeblikket gjenstandene var lagt forsiktig tilbake i juleeska for denne gang, inns jeg at tiden var i ferd med ta meg inn i nok et nytt r uten deg. Det var nyttrsaften.

Kalenderen p kjleskapet viser n 2018. Hadde dette vrt et brev du kunne pnet ved kjkkenbordet, ville hndskriften min antakelig ha tilfyd "mai" i det hyre hjrnet. Riktignok var det desember da jeg konkluderte med at jeg like greit kunne skrive til deg, ettersom du var den jeg alltid endte opp med tenke p de gangene jeg satte meg ned for skrive til de andre. De som leste denne digitale plattformen fr stillheten meldte seg. Det var tross alt aldri meningen at det skulle g s lang tid - at ordene som ble nedskrevet hsten 2016 skulle bli etterlatt der uten fortsettelse, mens selve tiden fly videre gjennom de pventede rstidene. Men s ble det alts snn. De siste oppdateringene omhandlet en betydningsls svipptur innom galehuset. Lite visste jeg jo da at jeg mneden etterp skulle returnere, og bli vrende lenge nok til se fargerike trr bli stende igjen som nakne kvister, og til og med bli vitne til at omverden sendte meg post til det isolerte spesialkollektivet jeg befant meg i.

Til tross for en viss likegyldighet overfor seg selv, er det heldigvis mulig bevare takknemlighet overfor andre. Takknemlighet overfor de som sendte meg post, og de som n i ettertid leser om at jeg mottok post. Skribleriet mitt er ingen plikt, s selv om jeg fortsatt kan undre over hvorfor jeg skriver, undrer jeg nok mer over hvorfor folk leser, og hvordan de i det hele tatt kan legge merke til at det stopper opp. Selv etter disse tjue skrivefrie mnedene, hender det at de spr. Spr om jeg har sluttet, ppeker at det er lenge siden sist, eller forteller meg at jeg m fortsette.

Men ikke du. Du spr aldri lengre, verken om jeg har skrevet eller om jeg har spist middag. Fr spurte du hver eneste dag, nok til at det kunne oppst irritasjon over se navnet ditt i displayet. Det var kjrlighet det ogs, men jeg antar at du p samme mte som med eska heller ikke tenkte over at jeg skulle bli sittende igjen med en vedvarende stillhet. Med tanke p at det er over tre r siden du ringte sist, burde jeg kanskje blitt vant til den. Stillheten, alts. Jeg trodde jeg hadde blitt vant til den, men det faktum at du fortsatt str oppfrt under favoritter i kontaktlista mi, tilsier vel at jeg ikke har det. Jeg har kanskje tenkt at det hele veien fantes en mulighet for at jeg skulle se navnet ditt i displayet igjen - at du plutselig ville overraske med en gratulasjon den ene dagen i ret jeg rykker opp i alder. Men i likhet med 2014 og 2015, fikk jeg heller ikke gleden av en slik overraskelse da jeg en desemberdag i 2016 skulle fylle r.

Det skal sies at det likevel ble en av de fineste bursdagene jeg har hatt, for selv om du var min viktigste relasjon, var du heldigvis ikke min eneste. Snt er viktig huske p, har jeg lrt. Faktisk hadde jeg hele atten relasjoner som fordelt p syv forskjellige treff tok meg gjennom min frste dag som tjueseksring. Senere i samme mned kom flere fine yeblikk med disse relasjonene. Jeg fikk blant annet pynta juletre med min pittelille venn, feiret romjul med biologisk familie, og tilbrakt nok en julaften med reservefamilien og den elskverdige katten.

"Pittelille venn" og "biologisk familie" er jo noe av tidens endringer jeg ikke har ftt fortalt deg om - som at jeg har gjenopprettet kontakten med min biologiske mor. Hun forlot nord-norge ret etter du forlot meg, og befinner seg n nrme nok til at jeg kan dra dit p sndagsmiddag. Det har ogs har frt til kontakt med min srlandske onkel som bodde her nede lenge fr meg, og etterhvert kom faktisk to andre onkler ogs med flyttelasset sitt fra nord. En av dem er han jeg fikk tatt romjulsbildet over her med. Han er den jeg tidligere kunne si at jeg kjente minst, men som jeg n kan si at jeg kjenner best - og jeg kan legge til at 2016 absolutt ikke hadde vrt det samme uten han.

Takknemlig kan jeg meddele at alle disse relasjonene ble med videre inn i 2017. Noen av de forevigede yeblikkene viser en smgal rottejakt med biologisk familie, en fin lunsj med min bestis, sndagsidyll med min pittelille venn, og observasjon av trrne utenfor spesialkollektivet. Det var ikke stort du rakk sprre om sistnevnte, kanskje litt fordi jeg aldri rakk svare ordentlig p sprsmlet "hvorfor?", men det ble p en fin mte med meg videre det ogs. Denne gangen skulle jeg nemlig for frste gang returnere til et planlagt opphold.

Fra det samme rommet jeg tidligere hadde tilbrakt over seks uker i, tilbragte jeg i stedet seks dager i. Det var forebygging, hvilket viste seg vre positivt nok til at de kom med tilbud om enda et opphold. S da januar og februar var omme, dro jeg tilbake igjen for seks nye dager i mars. Da til et nytt rom, men likevel den samme utsikten og de samme menneskene - menneskene som kjente meg godt nok til kunne overraske med en mandelstang p nattbordet, og ogs la meg nyte fjellutsikt mens jeg gledet meg over lnet av en fin liten skapning.

Deretter ble jeg utskrevet med beskjed om at jeg var velkommen tilbake i mai, og dro i mellomtiden tilbake til min egen hverdag. En hverdag hvor ettringen ble toring, og bestis fylte tretti.

Fine yeblikk oppstod ogs i april, men i den mneden l det nok mest fokus p "den fine katten", som du kalte han. Han jeg tillot meg kalle skattepus nr ingen hrte p, i tillegg til de humoristiske " lske d!". S hendte det at jeg mtte forklare han at han aldri mtte finne p forlate meg, uansett hvilken levetid Google mente at han hadde. Google var jo tross alt ikke til stole p etter alt dette med deg.

Vi hadde jo katt sammen fr, og jeg orket ikke tanken p en snn kattesorg jeg den gang opplevde. S da jeg en dag fant han skadet p trappa, valgte trekanalene mine g inn for en produksjon som kunne tilsi at han var funnet dd. Selve skaden ble bra igjen, men av andre rsaker skjedde det endringer som gjorde at vi etterhvert mtte beske veterinren. To ganger var vi der, mamma og jeg. Frste gang ble han med oss hjem igjen, andre gang ble vi vitne til hans siste hjerteslag.

Mange vil nok le av denne kattesorgen, men jeg fr ikke til si ordene "bare en katt". I alle fall ikke med denne katten, som tross alt hadde fulgt meg gjennom alle dager og netter hos reservefamilien. r som ofte inneholdt innvendig kaos. Men for han spilte det aldri noen rolle hvilket humr jeg var i, s lenge han hadde lyst til vre sammen med meg. At jeg hadde lyst til vre sammen med han, var det aldri noen tvil om, s hans katteegoisme passet meg perfekt. Vi eksistere liksom bare sammen, og det var nok.

I ettertid har jeg prvd glemme hele katten, men det viser seg vre umulig ettersom automatiske hjertestikk oppstr nr jeg gr inn dra hos familien. Hjertet mitt forteller meg at kjrlighet er kjrlighet, og at det derfor kan stikke for bde lite og stort. Det samme gjelder deg, hvor hjertestikk kan kjennes i de mest utenkelige yeblikk. De er ikke egentlig s utenkelige, det er bare det at vi gjennom tiden har samlet s uendelig mange minner sammen, at de dukker opp overalt. Minner i alle slags situasjoner, gjennom alle rstider.

Nr det gjelder vren, er jeg sikker p at du ville elsket den her nede. Kristiansand har ftt tilnavnet "blomsterbyen", og sola passer p at hvert eneste blomsterblad fr tilstrekkelig med lys. Jeg skulle nske jeg delte den samme gleden - at jeg kunne legge hodet p skakke og lukke ynene i nytelse av varmen slik som deg. Jeg vet ikke om det er kontrasten mellom den forventede vrgleden og min ikke-eksisterende glede som blir for stor. Kanskje er det bare underbevissthetens evigvarende sorg over det som en gang ga oss glede i mai, men som brtt ble revet fra oss - nok en tapt relasjon. Uansett rsak har det tydeligvis vrt nok til at det har toppet seg rundt denne rstiden, hvilket gjorde at de planlagte seks dgnene i mai ble omgjort til et akuttbesk med en varighet p fire uker.

I lpet av disse ukene fikk jeg heldigvis samlet mange gleder. Gturer i fine omgivelser, hndplukkede blomster levert p romdra, og en orkid stjlet fra kjkkenvinduet p selveste 17. mai. Et glimt av 17. mai- toget, et hjemmelaget maleri p nattbordet, og en tur til srlandsparken for kjp av keyboard og sykkel. En middag i Ravnedalen, et smil p brdskiva, og et par sykkelturer med is p bryggekanten. Du hadde likt det, akkurat som jeg gjorde.

Da utskrivelsesdagen kom, var det juni. Det var sommer, og for frste gang i mitt liv gikk jeg gjennom en hel sommerferie uten beske nord-norge. Uten vandre langs fjrsteinene og se utover havet vrt. Uten stryke lillesster i hret, eller kjenne lukten av blbrlynga som minner meg om alle turene vi har hatt sammen. Jeg dro heller ikke til England for se min egen storesster gifte seg, og dermed heller ikke mitt tantebarn som stolt skulle vre blomsterpike. Mye var tkete, men ogs da var det rom for gledelige yeblikk. yeblikk med Marte som kom p besk fra Afrika, og med reserveforeldrene mine som tok meg med p en minneverdig sommerhelg i Farsund. Ogs yeblikk med biologisk familie i Arendal, og med Vilde som i juli kom hjem p sommerferie fra Oslo.

Videre i juli og august fikk jeg flere stunder med bde Vilde og Marte. Jeg s Kari formidle fine sanger i Ravnedalen, og fikk spontanservering av mat og dessert p trappa der Marte vokste opp. Med Lady gikk jeg turer i skogen, og en annen dag ble jeg vekket av at min onkel som banket p soveromsruta mi for dra meg med ut. Til Arendal kom det besk fra Troms, og jeg fikk dermed tilbrakt tid med den polske familien jeg ble kjent med for ti r siden.

Innimellom alt flyttet jeg inn i ny leilighet mellom byen og sykehuset, og jeg kunne nesten hre stemmen din fortelle meg at jeg mtte kjpe et fint bilde henge p veggen.

S kom september, som for min del skulle startes med et opphold i spesialkollektivet. Denne gangen ble oppholdet p elleve dager, hvor jeg som vanlig fikk drukket kaffe og sett p trr. Utenom det gjorde jeg et forsk p en tegneserie, deltok p felles forhndsstemming, og ble flyttet til et nytt rom med en ny utsikt. Og s mottok jeg koselige avskjedshilsner, i tillegg til servering med kommentarer som "jeg vet ikke om du liker tomater, men jeg tok med noen fra hagen" og "jeg vet ikke om du liker kakao med kokesjokolade, men jeg tok med ei plate hjemmefra i tilfelle".

Jeg vet at du hadde likt vite at jeg fikk disse hjemmedyrka tomatene, og den hjemmelagde kakaoen. Du hadde ogs likt se hstbladene falle, og kjenne regndrpene i ansiktet. For som alle andre rstider, kom ogs hsten - og da de elleve dagene var omme, leverte jeg en avskjedshilsen i retur.

En oktoberdag fulgte jeg min onkel p butikken kun for kjpe det han kaller "smallcandy", en annen dag fikk jeg besk av min pittelille venn, og p jobb dukket det opp flere koselige hilsner.

Hstfargene ble med videre inn i november, og under en helgetur i Troms fikk jeg se snen legge seg p bakken. I tillegg til vre med den polske familien vi bodde hos, fikk jeg beskt "Huset" (crux) hvor jeg har mange barndomsminner fra. Jeg fikk ogs truffet min tante p morsiden, min lillebror p farsiden, og en annen fin liten familie jeg har kjent i snart tjue r. P et sykehjem fikk jeg beskt et eldre ektepar, og p to forskjellige kirkegrder fikk vi tent lys for mange. Omgangssyke i huset gjorde at jeg mtte reise hjemover alene, og et snkaos gjorde at jeg fikk en hotellnatt p Gardermoen.

Tilbake i Arendal og Kristiansand kunne jeg vandre i fine hstomgivelser. I postkassa fant jeg en hjertevarmende hilsen fra Oslo, og i garderobeskapet mitt fant en fin pminnelse fra en kollega. En uke uti desember skulle jeg fylle r igjen, og heller ikke denne gangen kunne jeg se ditt navn i displayet. Men til tross for stillheten og en dag tilbrakt p jobb, var jeg storfornyd med feiringen. Kanskje nettopp fordi jeg var p jobb, hvor det finnes s mange fine mennesker. Tre av de var p et annet tidspunkt invitert p grtkveld hos meg, og mens den fjerde lille gjesten nyet seg med barnefilm, endte vi andre opp med bde pianospill og sang, hrklipp og montering av tv-benk fra Jysk.

Og s kom julen da, hvor julaften startet p jobb, fr min reservebror var s snill at han kjrte meg helt til Arendal. Han kommenterte at det ble rart uten meg, akkurat som jeg syntes det ble rart uten han, for denne gangen skulle jeg feire med min biologiske bror. Til tross for at han er den eldste av mine seks ssken, har vi aldri feiret sammen tidligere. Likevel var tanken p at det bare skulle vre oss to, beroligende. Det ble en fin jul - med bde julestrmper, Monopol, julefilmer, mat og godteri.

En uke senere kom nyttrsaften hvor jeg teipet igjen eksa og tankene om deg dukket opp. Deretter ble det naturlig nok januar. Det var kaldt, men det hindret ikke min pittelille venn og hennes mor bli med p tur. Det hindret heller ikke den fremmede katten dukke opp p mitt fang utenfor reservefamiliens hus, mens jeg p innsiden fikk servert reker i kveldstimene.

Til min store overraskelse og glede dukket plutselig Marte opp i Norge igjen, og flere fine hilsner dukket opp p jobb. Og da den siste januardagen kom, spiste jeg tilfeldigvis det siste hjertet fra en hilsen jeg hadde ftt til jul av en av de fineste p jobb, fr hun like etterp presenterte meg for en varmende "chai latte" i byen.

Etter kafbesket sendte hun med meg noen fine ord inn i spesialkollektivet, og senere ble jeg tatt med p luftetur av Cathrine - som er et like fint menneske. Samme uke hentet hun meg faktisk enda en gang, mens Ranveig sendte flere ord jeg kunne smile varmt av. I kollektivet fulgte de tradisjonen med servering av Oboy og ristet brd med ost og paprika, og etter utskrivelse fikk jeg servert kakao av min pittelille venn etter en aketur i bakken. I garderobeskapet mitt fant jeg en pose XXL-marshmallows som jeg kunne ha i min egen kakao, men jeg inns raskt jeg at giveren ikke tenkte over at hun tidligere hadde gitt meg en XXS-kopp.

Kakao var uansett ndvendig, for p utsiden herjet minusgraderne. Det var p en litt annerledes mte enn i nord, og det var spass kaldt at mamma stoppet opp for dekke til ansiktet mitt p vei hjem fra jobb en dag, da hun oppdaget at snen hadde festet seg som en hvit foundation.

Snen var ogs tilstede i mars, hvor jeg i psketiden koste meg med dyrene i Arendal. Toringen ble tre, rdyr smeltet dyrehjertet mitt, min biologiske mor tok meg p lufteturer, og "storesster" Anette fra sykehusfamilien lot meg teste pumpeorgelet sitt etter en velsmakende frokost. April kom, snen gikk, og bde blomster og sommerfugler ga tegn p at vren var i gang igjen.

Jeg kan ikke skryte p meg en veldig kende livsglede denne vren heller, men jeg kan skryte p meg ha kjpt og lest boken "lr deg leve". Det var riktignok et litt ironisk kjp, men forsket p f det til har vrt betydelig bedre. For frste gang p fire r gikk jeg i alle fall inn i vren med et nske om f til ta ett yeblikk av gangen, og komme helberget ut av den.

Da mai var i gang, fikk jeg noen minneverdige yeblikk i Lillesand med Eirin. Hun er ogs en av de fineste p jobb, og i likhet med Ranveig som jeg senere i mneden mtte p lnningspils i Lillesand, har hun beriket meg med mye bra. Sammen med Cathrine har de i grunn blitt en slags uoffisiell primrgruppe, noe som egentlig var et humoristisk pfunn ettersom navnet "primrgruppe" er det som brukes om gjengen min i spesialkollektivet. Men humoren har absolutt ikke sttt i veien for betydningen, for jeg kan takknemlig si at de har vrt med og bidratt til en lettere vrmned.

Utenom det har jeg tatt min biologiske mor til noen av turomrdene i Kristiansand, mine herlige assistentkollegaer har vist meg turomrder i Vennesla, og min pittelille venn har vist meg hvor lett det er lage sand-is i sommervarmen. 15. mai kunne jeg feire et helt r uten akuttinnleggelse, og to dager senere fulgte jeg tradisjonen med starte nasjonalfeiringa med reservefamilien, fr jeg avsluttet feiringen i jobbuniformen. P utsiden av huset mitt fjernet de til min store forskrekkelse det store fine treet, men jeg ser n at bde treet og jeg har ftt noe fint i retur.

Jeg skulle nske det var mulig f deg i retur - at du kunne kommet tilbake til ntiden og fortalt meg at det fortsatt er oss to. Men som ei klok dame (Kari Bremnes) skrev til meg i gr; "livet forlanger at vi forsoner oss med det som skjer". Og snn er det jo.

N er det juni. Vren er over, og i morgen venter et nytt opphold i spesielkollektivet. Det gikk.

- V.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar